fbpx Et palliativt hjertesukk Hopp til hovedinnhold

Et palliativt hjertesukk

TEORI VS. PRAKSIS: Noe av det som går igjen i undervisningen, er at palliasjon er diagnoseuavhengig, og at så mange som 70–80 prosent av alle pasientene har behov for palliativ behandling. Likevel får ikke alle tilbudet, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjon: Mostphotos

Jeg betviler ikke kompetansen på palliasjon i Norge. Derimot mener jeg at tilbudet bør være likt for alle uavhengig av diagnose, skriver Kristin Hustad Rian som tar en videreutdanning i pallliasjon.

Vi lærte alle noe om palliasjon gjennom grunnutdanningen i sykepleie. Likevel var dette noe av det jeg følte meg mest utrygg på da jeg begynte å jobbe. Derfor søkte jeg meg inn på videreutdanning i palliasjon. Noe av det som går igjen i undervisningen, er at palliasjon er diagnoseuavhengig. Dette poengteres også i NOU 2017:16 «På liv og død – Palliasjon til alvorlig syke og døende» (1) og av Kaasa og Loge (2).

Ifølge Haugen og Aass (3) har så mange som 70–80 prosent av alle pasienter behov for palliasjon i sine siste leveår eller -måneder. Dessverre opplever jeg ikke at alle får palliative tilbud. I NOU-en kommer det også frem at det er langt flere pasienter som har behov for palliasjon i Norge i dag enn de som får tilbud om det.

Ikke bare kreftpasienter

I Norge har man lenge jobbet med det palliative tilbudet rundt kreftpasienter. Det er kjempebra! Det meste av litteraturen og forskningen bygger også på kreftpasienter. Men hva med dem som har KOLS? Har ikke de et sammensatt sykdomsbilde med behov for lindring? Og hva med hjertesviktpasientene? Har ikke også de behov for et tverrfaglig team rundt seg? Det samme gjelder pasienter med langtkommen hjerte-, nyre- og lungesykdommer, nevrologiske sykdommer og demens, for å neve noen.

Pasienter med større symptombyrde har behov for avansert palliasjon.

Dette trekkes også frem i NOU-en (1). Her vises det til at det lenge har blitt satset på å utvikle det palliative tilbudet til kreftpasienter, men at den samme utviklingen innen andre indremedisinske fagfelt ikke har skjedd. Videre kommer det frem at pasienter som har en progredierende sykdom med større symptombyrde har behov for avansert palliasjon.

Uavhengig av diagnose

Hvis man ser veldig bredt på palliasjon, er dette noe som berører de fleste av oss. Vi skal alle dø en dag, og vi har da behov for at helsepersonell rundt oss har tilstrekkelig kompetansen til å hjelpe oss å gi liv til dagene, men også å få en god og verdig død når den tid kommer. Jeg betviler ikke den grunnleggende kompetansen i palliasjon i det ganske land. Derimot mener jeg at denne måten å jobbe på er diagnoseuavhengig, og at den kan anvendes til enhver pasient med en kronisk sykdom som progredierer i tillegg til eldre som blir skrøpelige og får flere sykdommer.

Likt tilbud til alle

NOU-en (1) belyser nettopp dette; at det palliative tilbudet skal være likt for alle uavhengig av diagnose. Og man trenger ikke finne opp hjulet på nytt. Innen kreftomsorgen er det allerede bygget opp nettverk, retningslinjer og faglige prosedyrer hvor mye er overførbart til pasienter med andre lidelser. «Nasjonale faglige råd for lindrende behandling i livets sluttfase» (4) er også et oppslagsverk som kan benyttes til alle over 18 år, uavhengig av diagnose.

Hver og én av oss – på hver vår tue av spesialitet – må søke mot palliasjonen.

Problemet ligger i tankegangen. Palliasjon er ikke et eget fagområde, men et fag som må implementeres i de eksisterende fagområdene (1). Derfor må hver og én av oss – på hver vår tue av spesialitet – søke mot palliasjonen.

Tverrfaglig team

Og når jeg skriver om dette, så tenker jeg ikke på den terminale pasienten, selv om terminalfasen er en del av palliasjonen. Jeg tenker på pasienten som vet at han/hun har kort tid igjen å leve. Pasienten som vet at sykdommen kommer til å bli verre enn den er nå, og at han/hun snart skal dø av den. Er vi da vant til å tenke på denne pasienten som palliativ, dersom vedkommende ikke har en kreftdiagnose? Avansert palliasjon innebærer at det finnes et tverrfaglig team rundt pasienten.

Det er ønskelig å komme på banen før pasienten er døende, slik at man kan bli kjent med pasienten og pårørende. Ofte er det behov for avansert symptomlindring og fokus på fysisk, psykisk, åndelig og sosial smerte. Samtaler med pasienten og hans/hennes familie krever noe mer av oss som sykepleiere enn om vi samtaler med pasienter vi forventer skal bli frisk.

Søk videreutdanning

Man bør hele tiden ha fokus på livskvalitet og hva som er viktig for den enkelte pasienten. Det å jobbe på denne måten krever mye av oss både som sykepleiere og privatpersoner. Derfor er det også et behov for å ta vare på personalet når man jobber med de palliative pasientene.

Hensikten med dette innlegget er at jeg ønsker å vekke interessen for palliasjon innen fagfeltene som eksisterer i dag.

Til deg som jobber på en sykehusavdeling: Vær nysgjerrig!

Til deg som jobber på et sykehjem: Vis interesse!

Og til deg som jobber i hjemmesykepleien: Vær engasjert!

Og til deg som er motivert og ønsker enda mer kunnskap innen avansert palliasjon: Søk videreutdanning!

Referanser

1. NOU 2017:16. På liv og død – palliasjon til alvorlig syke og døende. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2017.

2. Kaasa S, & Loge JH. Palliasjon. Oslo: Gyldendal; 2016.

3. Haugen DF, Aass N. Organisering av palliative tilbud. I Kaasa S, Loge JH, red. Palliasjon. Oslo: Gyldendal; 2016. s. 112–88.

4. Helsedirektoratet. Nasjonale faglige råd for lindrende behandling i livets sluttfase. Oslo; 2018. Tilgjengelig fra: https://helsedirektoratet.no/palliasjon/nasjonale-faglige-rad-for-lindrende-behandling-i-livets-sluttfase#innledning (nedlastet 26.10.18).

Les også: