Nye råd for behandling av døende

De nasjonale faglige rådene for lindrende behandling i livets sluttfase er ment for voksne, uavhengig av diagnose. Anbefalingene gjelder både for hjemmeboende og for pasienter som bor på institusjon.

Ha en plan!

– Den røde tråden i de nye nasjonale rådene er: Gode dialoger og prosesser, forhåndssamtaler og planlegging.

Det sier Tanja Alme, kreftsykepleier og deltaker i arbeidsgruppa som har utarbeidet rådene.

En palliativ plan som følger pasienten der vedkommende er gjennom forløpet, og som oppdateres ved behov er nyttig, mener hun.

– Involver pårørende og pasienten tidlig. Spør: Hva er viktig for deg? Hva gjør dagen din til en god dag? Ikke sjelden er svaret noe annet enn man kanskje trodde.

– En god palliativ plan kan gi trygghet for alle parter. Både for pasienten, pårørende og for oss som skal hjelpe, sier Alme.

Håper rådene er nyttige

Tanja Alme brenner for palliasjonsfeltet. Hun er til daglig kreftkoordinator i Sula kommune, og har ledet et større palliasjonsprosjekt i hjemfylket Møre og Romsdal. Der har 36 kommuner og 4 sykehus gått sammen om å bruke palliativ plan for pasienter med uhelbredelig sykdom.

– Jeg håper de nye nasjonale rådene vil oppleves nyttig, og at de kan brukes i arbeidshverdagen. Jeg håper de kan være en støtte for mange, både sykepleiere, leger, hjelpepleiere, pårørende og pasienten selv, sier hun.

Flere må observere

I tillegg til den røde tråden om å ha en plan for den siste tiden, tar rådene blant annet for seg hvordan man kan gjenkjenne hvilken fase pasienten er i.

– Det er ikke alltid så lett å vite. Er pasienten døende eller stabiliserer formen seg? Da er det viktig at det er flere som kan være med å observere, og at det er rom for etisk refleksjon og diskusjon, sier Alme.

For å skape trygghet er det viktig med en felles forståelse og en erkjennelse av at pasienten nå er døende, mener hun.

Kjennetegn i sluttfasen

I et av kapitlene er det beskrevet noen vanlige kjennetegn som ofte setter inn når en person er i livets sluttfase:

Søvnbehovet øker, uttalt økende tretthet.

Tiltakende fysisk svekkelse, økende behov for sengeleie.

Interessen for omgivelsene minker og bevisstheten sløres, mindre respons til de nærmeste.

Orienteringsevnen svekkes, med tidvis eller tiltakende forvirring.

Interessen for å ta til seg næring svekkes, etter hvert trengs det også mindre drikke.

Pasienten tar bare små slurker vann og har vansker med å ta tabletter.

Den døende:

Når døden er enda nærmere, og personen er døende, er det flere symptomer og kjennetegn:

Marmorering eller endring i hudfarge.

Endring i respirasjon, som Cheyne-Stokes respirasjon eller surkling.

Endringer i sirkulasjon.

At pasienten i lengre perioder ikke er kontaktbar.

Livets sluttfase defineres slik i rådene: «Når det er overveiende sannsynlig at gjenværende levetid er betydelig begrenset, ofte definert som uker eller dager» (NFPM og NPF, 2016).

Med døende menes «at pasienten vil dø i løpet av kort tid, det vil si i løpet av timer eller få dager» (NFPM og NPF, 2016).

Symptomlindring og legemidler

Arbeidsgruppa har også råd om hvordan man kan vurdere ernæring og væskebehandling og bidra til symptomlindring. Også pårørendes rolle er viet plass.

Det er egne kapitler om symptomlindring og forskjellige typer legemiddelbehandling i denne fasen.

Blant annet er det veiledning for hvordan helsepersonell skal forholde seg til surkling i sentrale luftveier. Ved angst, uro og delirium som kan oppstå hos pasienter i sluttfasen, er rådet blant annet dette:

«Sannsynlige årsaker til angst, uro, delirium eller forvirring i livets sluttfase vurderes. Psykososiale faktorer, legemiddelbivirkninger, infeksjoner eller metabolske årsaker kan spille en rolle.
Vær oppmerksom på at uro noen ganger kan skyldes ubehandlede symptomer, som for eksempel smerter, urinretensjon eller obstipasjon. Årsaksrettet behandling må veies opp mot ulempene dette kan medføre i livets sluttfase.» 

Kunstig ernæring

Astrid Rønsen er styreleder i Hospiceforum Norge og førstelektor ved institutt for helsevitenskap ved NTNU, avdeling Gjøvik. Hun er også en av forfatterne bak boken Å fullføre et liv – omsorg for døende og de som står nær.

– Det er vært en bredt sammensatt gruppe, og det har vært greit å komme frem til konsensus. Det har vært enighet om det som kanskje er den vanskeligste problemstillingen, nemlig væske og ernæring til døende. Dette blir ofte en kilde til frustrasjon både for helsepersonell og pårørende.

– Rådene her er tydelige, og det er viktig, sier Rønsen:

– Kunstig ernæring og væske helt på slutten av livet er sjelden en god løsning. Det kan gi mer plager, og det finnes ikke evidens for at væske til døende pasienter forlenger livet. Dette er et viktig innspill til dem som står i disse hverdagsutfordringene.

– Å overvæske en kropp som er i ferd med å slukke ned, skaper en overbelastning for sirkulasjonssystemet. Resultatet kan bli mer surkling og unødige plager for pasienten, sier hun.

Ingen manual

Hun understreker at det er råd, ikke en manual, og at hver situasjon er unik:

– Alle dødsfall har sitt eget avtrykk. Det er utrolig viktig hvordan rådene forvaltes, slik at man ikke begynner å argumentere med pårørende. Pasienten og dens nærmeste er de viktigste, og helsepersonell må legge til rette slik at hele prosessen lander godt.

Les alle rådene her