Humor er like viktig som medisiner

Det var ettermiddag på avdelingen. Middagen var for lengst fortært. Kjøttpudding i brun saus igjen. Det var nesten blitt er lite stemningsskifte etter at formiddagsvaktene hadde overlatt avdelingen til kveldsvaktene. Det var som om både volum og tempo ble skrudd ned et par hakk.

Det var stille, og jeg kjedet meg som vanlig. Jeg kunne høre sekundviseren tikke på veggen. Det var akkurat passe irriterende. Jeg så inn i glassburet der de ansatte satt. Det så ut som om de hygget seg. Jeg husker jeg lukket øynene og prøvde å drømme meg bort. Bort til et annet sted. Et fristed. Et sted fullt av latter. Men det gikk ikke.

Helt gratis

På dette tidspunktet var det så lenge siden jeg hadde ledd ordentlig at jeg faktisk var usikker på hvordan jeg gjorde det. Jeg prøvde å trekke på smilebåndet for meg selv for å se om det skjedde noe, men det føltes alt annet enn naturlig.

Det er ikke til å legge skjul på at jeg har vært innlagt en del ganger. Faktisk flere ganger enn jeg kan telle på to hender. Da erfarer man litt, på godt og vondt. Jeg har lyst til å trekke fram et tema som jeg føler sjelden blir belyst. Nemlig humor i psykiatrien.

For hva skjer egentlig når vi ler? Jo, vi utløser endorfiner, kroppens eget lykkehormon. Og vi slapper av. Det beste av alt er at det er helt gratis og at det er fritt for bivirkninger.

Vi trenger pausene

Det er kanskje noen ting som må klaffe for å få frem latter. Da tenker jeg på timing, god kommunikasjon og sosiale antenner. Er det mulig å få til dette inne på et sykehus? Kan man få til å le på en akuttpsykiatrisk avdeling? Og er det greit? Svaret er ja. Det vet jeg, for jeg har selv erfart det. Og det kan bety så uendelig mye.

Det er jo ikke farlig å le. Det finnes mer enn nok alvor i livet fra før. Vi trenger derfor de pausene som humor og latter kan gi oss.

Tilbake til den ettermiddagen på avdelingen. Det var fremdeles ganske stille, men folk hadde begynt å samles i stuen. Noen leste aviser, noen så på TV og noen satt bare og stirret ut i luften. Jeg var en av luftstirrerne.

Det gikk noen minutter før en medpasient gikk mot meg og ble stående foran meg med et spørrende blikk. «Unnskyld, men jeg vil ha en røyk, kan du låse meg ut?» spurte medpasienten. Jeg brukte et par sekunder på å skjønne at vedkommende faktisk trodde at jeg jobbet der. Jeg kikket på en av miljøarbeiderne som satt ved siden av meg og spurte om jeg kunne låne nøkkelsettet. Jeg syntes det var mer enn passende når jeg nå ble ansett som en ansatt.

Jeg fikk kanskje ikke nøklene, men jeg fikk meg en god latter. Det gjorde de andre og. Det er jo ikke alltid lett å vite hvem som er hva på en slik plass. Det forstår jeg. Vi er jo bare mennesker alle sammen.

Skjult kamera

Jeg husker en av de mange gangene jeg ble innlagt på tvang. Som vanlig ble jeg vist til undersøkelsesrommet, hvor samtale og undersøkelse med lege ventet. Jeg husker jeg var skikkelig stresset og at jeg ikke hadde lyst til å være der. Samtalen ble heldigvis kort, men det var ingen tvil om at jeg måtte være der.

Så var det den fysiske undersøkelsen. Da var det å sjekke blodtrykk, puls og refleks. Pluss at jeg av en eller annen merkelig grunn måtte hinke på en fot og ta fingeren på nesa. Jeg husker jeg tenkte at det garantert var skjult kamera der. Og at det kanskje var derfor det var så god stemning i glassburet. Men det turte jeg ikke si høyt. Omsider ble vi hvertfall ferdig med undersøkelsen. «Alt var bra her, du har gode resultater», sa legen. «Så da er jeg frisk som en fisk og kan dra da», spurte jeg.

Jeg kom ut fra undersøkelsesrommet, og en medpasient spurte høyt hvordan det gikk. Jeg rettet meg opp i ryggen før jeg så på ham og svarte: «Det gikk bra, jeg fikk en sekser.»

Tilbake til ettermiddagen, som nå begynte å bli kveld. Dagens siste måltid nærmet seg, og flere pasienter og ansatte kom til stuen. Nå var det ikke lenger mulig å høre sekundviseren på veggen. Folk snakket i munnene på hverandre. «Vær så god, da er maten servert», var det en miljøarbeider som sa. «Jeg blir ikke sulten, så da spiser jeg ikke. Jeg blir heller ikke kåt, så da blir det null sex», var det plutselig en medpasient som ropte.

Jeg klarte ikke å la være. Jeg bare måtte le. Og jeg var ikke alene. Jeg mener, når en sykepleier må gå ut på gangen for å le, da har det skjedd noe morsomt.

Sakte film

Med litt humrende pauser underveis havnet kveldsmaten etter hvert i magen min, og jeg var egentlig klar for å legge meg. Jeg sukket høyt for meg selv og tenkte det var kjipt å legge seg før klokken var blitt 20. Det føltes som om jeg fikk i sakte film langs gangen på vei til rommet mitt.

Jeg ble stoppet av en miljøarbeider på veien. «Hei Eline, vet du hva det medisinske navnet for hikke er?» spurte han. Jeg ble overrasket over spørsmålet og ble bare stående å se rart på ham. Men jeg må innrømme at jeg var litt nysgjerrig. «Hypernevrokustiske diafragmavibrasjoner.» «Hypernevro-hva?» spurte jeg. «Hypernevrokustiske diafragmavibrasjoner», sa miljøarbeideren. «Prøv å si det fort, mange ganger.» Jeg ga det et realt forsøk uten noen særlig suksess. Men for første gang på lenge lo jeg høyt. Jeg lo så jeg kjente det langt ned i magen. Og det gjorde så godt, så godt.

De aller fleste har en form for humor. Det er så viktig å bruke den. Kanskje særlig i psykiatrien. Det er godt mulig en del er redde for å bruke humor i alvorlige stunder, men er det egentlig så mye å være redd for?

I mitt tilfelle har humor vært redningen mange ganger. Jeg tenker på alt jeg har vært nødt til å gjøre. Om det har vært å strikke luer, spille på bongotrommer, synge 80-tallsballader i ring eller hinke på en fot med fingeren på nesa.

Det er lov å le. Humor kan i mange tilfeller fungere som en sikkerhetsventil hvis trykket blir for stort, og jeg vil påstå at det også kan bidra til bedre kommunikasjon. Noe som ofte trengs.

Jeg tror faktisk humor er like viktig som medisiner. Tror du ikke på meg? Prøv å si det medisinske navnet for hikke mange ganger og se hva som skjer.