Hva er god kjønnshelseomsorg?

Innspill
Lykkelige barn
KJØNNSHELSEOMSORG: Gruppen som etterspør kjønnsbekreftende behandling er ikke lenger liten men i sterk vekst, noe som vi også ser rapportert fra andre land.
Vi må møte den økende etterspørselen etter kjønnsbekreftende behandling der hvert enkelt menneske faktisk er, og i nærheten av hvor mennesket har sine viktige andre, mener artikkelforfatterne.

Helsestasjon for kjønn og seksualitet (HKS) deler Harry Benjamin Ressurssenter (HBRS) sine synspunkter i innlegget «Kjønnsidentitet er ikke svart/hvitt» med hensyn til at barnets følelser skal anerkjennes, og at det er viktig å la barnet bruke tid på å finne seg selv. Det er kjempefint å høre at HBRS også inkluderer det mangfoldet som finnes når det gjelder de naturlige variasjonene av kjønn, også de som opplever tilhørighet i transbegrepet.

Viser til gammel forskning

Det som likevel oppleves problematisk er når HBRS bruker 25 år gammel forskning som argument for at 70 prosent av de barna som opplever kjønnsdysfori i barnealder, ikke gjør det som voksne. Hvis man går inn og undersøker grunnlaget for disse dataene, viser de nemlig at man her har sammenliknet «epler med appelsiner». Undersøkelsen har ikke differensiert mellom de barna som opplevde kjønnsdysfori, og de som hadde en ikke kjønnsnormativ atferd i barndommen, mye på grunn av at diagnosene for kjønnsdysfori i barndommen den gangen var langt mindre strenge enn dagens diagnostiske kriterier i DSM V (nyeste utgave av The Diagnostic and Statistical Manual of Mental Diseases kom i 2013). Iblant annet Guidelines for Psychological Practice with Transgender and Gender Nonconforming People utgitt av den Amerikanske psykologforeningen i 2015 henvises det til at «eksisterende forskning foreslår at 12 % – 50 % av barn diagnostisert med kjønnsdysfori kan vedvare i sin identifikasjon med et annet kjønn enn det de ble tildelt ved fødsel inn i senere ungdomsalder og tidlig voksen alder» (side 841).

Finnes ingen langtidsstudier

Det vises i samme retningslinjer til at flere studier har kategorisert så mange som 30–60 prosent av dem som ikke kom tilbake til klinikken for videre behandling etter den første utredningen som såkalte «desisters», dvs. at kjønnsidentiteten endrer seg tilbake til utgangspunktet. I disse studiene har man ingen informasjon om hva som egentlig skjedde med disse barnas kjønnsidentitet. For alt vi vet så kan barna og deres foreldre ha fått kjønnsbekreftende behandling av kjønnsidentitetsklinikker utenfor de etablerte medisinske institusjonene. Det er altså god grunn til å tro at estimatene for hvor mange som har «angret» eller endret seg til å bli mer kongruent med fødselskjønnet er betydelig overdrevet. Det finnes per dags dato ingen langtidsstudier på disse barna, som man mener er «desisters», og deres kjønnsidentitet som voksne. Vi ved HKS mener «desister-paradigmet» i den etablerte medisinske/psykiatriske forskningslitteraturen og behandlingssteder er en myte!

Ikke overføre egen angst til barnet

Kjennetegnet ved en sunn identitetsutvikling er når barnet kan få muligheten til være seg selv på den måten som kjennes riktig ut for seg. Barnet skal ikke føres, men støttes i utforskingen av selvet i møte med omverdenen. Derfor skal det ikke gjøres noen medisinske intervensjoner på barn. Det viktige blir å la barnet få utvikle kjønnsidentiteten sin på en trygg måte. Dette er ikke farlig, men krever av de voksne at de ikke overfører egen angst på barnet, når det bryter med gjeldende kjønnsnormer eller på ulikt vis formidler at det fikk tildelt feil kjønn ved fødsel.

Bruk av pubertets blokkere

Dersom barnet har kommet et stykke inn i puberteten, og fremdeles har en vedvarende, konsistent og insisterende opplevelse av å være det (som oftest) motsatte kjønn og denne kjønnsidentiteten er godt konsolidert, blir det likevel viktig å handle.  Nyere forskningen viser her at barn som har startet på pubertets blokkere (pausehormoner) før cross over hormoner, kommer bedre ut på statistikken over psykisk helse. Dette er ikke så vanskelig å tenke seg, da pubertetsstoppere hindrer kroppen fra å gå inn i en «feil pubertet». Per i dag finnes det ingen statistikk eller forskning som viser at ungdommer som har startet på pubertetsblokkere har angret seg. Derimot finnes det internasjonal forskning som viser at ungdommer som ikke får denne behandlingen har høyere risiko for å utvikle psykiske lidelser.

HKS deler også HBRS sitt syn på at det er viktig med en grundig vurdering når det kommer til oppstart av pubertets blokkere og cross over hormoner.  Ut ifra de internasjonale retningslinjene i Standards of Care vol. 7, WPATH, står det at en medisinsk intervensjon kun bør anbefales av et transkompetent og tverrfaglig team. På HKS får derfor hver enkelt ungdom som ønsker oppstart på kjønnsbekreftende medisinsk behandling, en tverrfaglig vurdering i forkant. Denne vurderingen blir gjort av en psykologspesialist, lege, to spesialister i sexologisk rådgivning samt helsesøster. I de tilfeller ungdommen har andre psykiske og sosiale utfordringer, som best ivaretas i spesialisthelsetjenesten, så samarbeider vi i tillegg med psykologspesialister og overleger der. Dette sikrer en individuell utforsking og en faglig forsvarlig oppfølging hos den enkelte. Dersom ungdommen er samtykkekompetent og har støtte fra sine viktige andre, med en vedvarende og konsistent opplevelse av kjønnsinkongruens uten alvorlig psykisk eller fysisk lidelse, vil denne behandlingen vurderes som en livsviktig intervensjon for den enkeltes psykiske helse. I en nasjonal undersøkelse i USA fra 2014 med tittelen «Suicide attempts among transgender and gender non- conforming adults» finner man at over 40 prosent av personer som sliter med kjønnsidentiteten sin har hatt selvmordstanker eller forsøkt å ta sitt eget liv.

Behandling på lavere nivå

HKS må fremdeles henvise mennesker til Nasjonal behandlingstilbud for transseksualisme (NBTS) for at de skal få dekket utgifter til pubertetsstoppere og hormoner på blå resept.  Paradokset blir da at vi henviser til en 4.-linjetjeneste hvor det jobber leger og psykologer med mindre transkompetanse enn hva som er tilfellet på HKS. På NBTS er det dessverre flere av dem som jobber med utredning og behandling som ikke har noen form for erfaring fra kjønnsmangfoldsfeltet. Formell sexologisk kompetanse er dessverre også helt fraværende på denne behandlingstjenesten som er satt til å ivareta de mest komplekse og sammensatte sakene, hvor det også finnes sterke historier fra mennesker som har mye tungt i bagasjen.

Målet for oss på HKS er ikke å gjøre NBTS overflødig. Det som vi erfarer og som støttes av tilsvarende organisering av kjønnshelseomsorg i andre sammenliknbare land, er at mange flere mennesker kunne få en mere effektiv kjønnsbekreftende behandling på et lavere nivå i helsetjenesten enn hva som er tilfellet per i dag. Dette er helt i tråd med konklusjonen fra flertallet i rapporten «Rett til rett kjønn – helse til alle kjønn» som ble utarbeidet av Helsedirektoratet i 2014.

Kjønnsbekreftende behandling

Kjennetegnet for en Nasjonal behandlingstjeneste er at den skal ivareta interessene til en liten gruppe pasienter. Dette blir også et paradoks når det kommer til den økende etterspørselen etter kjønnsbekreftende behandling. Denne «gruppen» er ikke lenger liten men i sterk vekst, noe som vi også ser rapportert fra andre land. Bare på HKS har konsultasjoner knyttet opp mot kjønnsinkongruens økt fra 90 konsultasjoner i 2013, til 400 per september 2017.

Målet for en god kjønnshelseomsorg i fremtiden må derfor bli å møte hvert enkelt menneske der det faktisk er, og i nærheten av hvor mennesket har sine viktige andre. Vi håper derfor at de erfaringene vi har opparbeidet oss på HKS de siste 5 årene, kan gi grunnlag for å se på organiseringen av NBTS og det hjelpetilbudet som finnes per i dag. Nøkkelen blir å finne den hjelpen som kan gi størst mulig helsegevinst med minst mulig intervensjon.  Tilsvarende tjenester på lavterskelnivå burde derfor organiseres i de store byene, slik at fremtidens 12 åringer slipper å reise frem og tilbake fra Tromsø til Rikshospitalet for å bli utredet for noe de kunne fått hjelp til der de bor.

LES: Kjønnsidentitet er ikke svart/hvitt

Les også: