La profesjonelle være profesjonelle

I disse valgkamptider pepres befolkningen av valgkampløfter om «hva mitt parti vil gjøre bedre om vi kommer til/får beholde makten». Tema for løftene tilpasses trender i samfunnet, men saker som omhandler «skole» og «helse» pleier å ta stor plass.

Sistnevnte er noe som ligger mitt hjerte spesielt nært, mye på grunn av nå over 20 års erfaring som sykepleier. Utviklingen i helsetjenesten har vært enorm, både på grunn av medisinske og teknologiske nyvinninger - men også på grunn av at befolkningen blir stadig eldre og at andelen med kroniske sykdommer stiger.

Gjennom disse 20 årene er det introdusert og implementert en rekke helsereformer, med ulik grad av suksess. Til frustrasjon synes det som om forskningsresultater ikke inkluderes i slikt reformarbeid. Det kan også av og til virke som om reformer innføres «for reformens skyld», for at politikere skal kunne vise til å stå bak en eller annen stortingsmelding, som medførte en eller annen endring.

Barth Tholens, redaktør i Sykepleien, skrev«Noen må tenke de store tankene først… Vi har bare de politikerne vi har- og det er de som skal tenke dem.» Men kanskje er det ikke «de store tankene» som er det viktigste? Hva skjedde med sunn fornuft? For ikke å snakke om fokuset på pasientens beste, basert både på tilbakemeldinger, men også basert på det man med utgangspunkt i sin faglige bakgrunn faktisk vet at er til pasientens beste?

Ja – vi vet det

I disse dager pågår arbeidet med en kvalitetsreform for eldre; « Lev hele live t». Her er det gjennomført fire regionale dialogmøter omkring temaene mat, aktivitet og fellesskap, helsehjelp og sammenheng i tjenestene. Deltagere har blant annet vært brukere, pårørende, frivillige og ansatte, og fokus har vært på erfaringsutveksling.

I delrapport 1 av 4 fra 30.mai 2017, hvor tema var ’mat, ernæring og måltidsfellesskap’, kan vi lese om viktigheten av «å gjøre måltidet hellig», av felles matopplevelser, av ledelsesfokus og av viktigheten ved å øke kvaliteten på maten. Men dette er vel ikke noe nytt? Det finnes rikelig med forskning på nettopp dette! Vi vet også at underernæring øker risikoen for komplikasjoner. Ernæring er noe vi lærer under utdanningen, og som har fokus ved gjennomføring av praksis - det står på pensumlista.

Som utfordringer presenteres det blant annet at tiden er for knapp. Ja - det vet vi også! For eksempel viser en ny forskningsartikkel fra Sykepleien forskning at sykepleiere i hjemmesykepleien står i et spenningsfelt mellom pasientens selvbestemmelsesrett, anbefalinger til systematisk ernæringsplanlegging og tidspress.

Erfaringene i artikkelen « Hun samspiste med Arne», viser at når sykepleier Sævareid satt seg ned sammen med Arne når han skulle spise så spiste han mer og gikk opp i vekt. På spørsmålet om de hadde tid til dette svarer Sævareid «Det må vi ta oss tid til» - og viser til at de stadig må prioritere fortløpende blant brukerne med henhold til behov og tidsbruk. Det viser selvsagt at sykepleiere har et valg - om å prioritere den knappe tiden der den trengs mest. Likevel er det ingen tvil om at dette er erfaringer og kunnskap vi hadde også før reformarbeidet.

I delrapport 2 av 4 fra 20.juni 2017, med tema ’helsehjelp for eldre’, løftes områder som individuell stimulering, brukersentrering, forebygging, fysisk aktivitet, og fokus på grunnleggende menneskelige behov (som respekt, å bli ivaretatt, munnhelse). Dette støttes også av både eldre og nyere forskning. Videre påpekes utfordringer med at bemanningen er lav, ansatte er sykmeldt, det er mange ufaglærte, mange brukere, liten samhandling mellom ulike helsetjenestenivåer - og her nevnes også dette med tidspress og liten tid til faglig oppdatering. Dette er heller ikke noe nytt - det nye er at man har gjennomført et kostbart reformarbeid får å påpeke det samme om igjen.

Vi vet det er rom for forbedringer

Årlig utgis en stortingsmelding om kvalitet og pasientsikkerhet. Meld St 13 (2016-2017) viser at 1/49 indikatorer på samordning og kontinuitet av helsetjenester viser en positiv trend, mens 4/49 viser en negativ trend i Norge. Statistikk er greit å forholde seg til. Det som provoserer er forslagene til kvalitetsforbedring, som viser til forskning på at i slikt arbeid er det nødvendig med «en erkjennelse at det er rom for forbedring, respekt og interesse for fagkunnskap og forskning, vilje til forandring, forankring i ledelsen, og tid avsatt til felles diskusjon og refleksjon».  Videre at «ansatte ser betydningen av å engasjere seg, i motsetning til maktesløshet eller fryktkultur». JA, SELVSAGT! Profesjonelle ER DER! Vi vet godt at det er rom for forbedring! De aller fleste av oss er interessert i fagutvikling og forskning - det er bare det at det er så lite tid til å drive med slikt! I dagens helsevesen skal det meste være så effektivt. Gjennom de over 20 årene jeg har vært sykepleier har jeg sett det på nært hold.

Da jeg var nyutdannet hadde vi faktisk TID til å sitte sammen med pasientene når de spiste, de fikk «ønskekost» på sykehuset, vi kunne holde i hånda, gå en tur. Ivareta alle de viktige behov som har vært og blir fokusert på i ulike reformer og andre kampanjer. Men gjennom årene har arbeidsmengden og tidspresset stadig økt, og få sykepleiere (eller annet helsepersonell) vil nok i dag si de opplever å ha god tid til den enkelte pasient. Det gjør noe med oss som profesjonelle. Det å oppleve at en ikke får gjort jobben godt nok.

Vi vet at pasientene trenger plass

Videre blir det en slags «konflikt» mellom politikere og profesjonelle. Et eksempel kan være fra eget sykehus på Kalnes i Østfold, hvor helseministeren hevder at «Det er ikke mangelen på plass som er problemet når nye sykehus sliter med korridorpasienter og overbelegg». Han hevder også at dette er en ubegrunnet påstand som har blitt gjentatt over 20 år.

Overlegene Anne-Karin Rime (leder i Legeforeningen), Ole Fredrik Lund (nestleder i Legeforeningen) og tillitsvalgt for NSF Anita Talåsen Granli hevder at helseministeren tar feil. Hvem har rett? Hvem har best forutsetning for å uttale seg? Hvem sitter med erfaringen, det daglige møtet med kaoset i akuttmottaket, med pasientene i korridorene? Plassen var for liten også på det gamle sykehuset! Problemet har fulgt med flyttingen - det som frustrerer er jo at man ikke bygger større når man bygger nytt.

Da min doktorgradsavhandling var godkjent sendte jeg denne til både helseministeren og statssekretæren, med den oppfordring at reformarbeid er vel og bra, fokusområdene er viktige, men det må følges opp med bevilgninger. Funn fra doktorgradsarbeidet viste for eksempel at pasienter har mer positive erfaringer med å motta personsentrert behandling og pleie i rolige omgivelser fremfor på hektiske og stressende sykehus. Vi må ha nok folk på jobb, med rett kompetanse, på stor nok plass - slik at vi kan yte den behandling og pleie vi VET at pasientene trenger. Jeg fikk som svar at politikerne ikke kunne se at det var noen konflikt mellom reformarbeid og fokus på bemanning og kompetanse. Enig! Men: pengepotten er ikke utømmelig.

Ting går i sirkel

Ikke misforstå: det er viktig å innhente erfaringer og innspill fra brukere og pårørende og å involvere ansatte i planleggings- og forbedringsarbeid. Reformene fokuserer på viktige forhold i helsevesenet, som å bedre samhandling, kontinuitet, rett behandling til rett tid på rett sted, kvalitet, trygghet, pasientens beste. Men mye er opplagt! Og reformene kan også føre til at ting går i sirkler - jfr sentralisering versus desentralisering av helsetjenester. Min oppfordring til politikerne er derfor: la profesjonelle være profesjonelle. Lytt til det de har å si, dra nytte av deres kunnskaper og erfaringer istedenfor å gjennomføre kartlegginger for å finne ut det vi allerede vet. Kanskje man heller skulle bruke pengene det koster å drive reformarbeid på fagutvikling og kvalitetssikring i helsetjenestene?