Ut til de mange for å nå de få

Vi har valgt å spesialisere oss i forebyggende og helsefremmende arbeid med barn, unge og deres familier. I Norge kalles det å være helsesøster. Selv om det ikke akkurat var tittelen som inviterte meg til å bli helsesøster, skal jeg bære den rakrygget, med alt den innebærer. Jeg forventer at mine medstudenter og fremtidige kollegaer gjør det sammen med meg. Likeså forventer jeg at de folkevalgte støtter oss i de forventningene som snart hviler på våre skuldre.

Ambassadører for barn og unge

Vi skal stå på og være ambassadører for barn og unge, deres oppvekstvilkår og trivsel i skolen. Høy vaksinasjonsdekning, sex og kondombruk. Kunnskap om herpes 1, 2 og 3, hiv og gonoré. Vi skal være premissleverandører for folkehelsearbeidet. Være tydelige, modige og stolte når vi synliggjør både utfordringer og ressurser. Gjennom samarbeid og dialog skal vi være kompromissløse når det gjelder helse. Vår jobb blir å sette fysisk og psykisk helse på dagsorden.

Vi har allerede erfaring med pasienter, fra dem som ennå ikke er født til de eldste av de eldre. Det være seg i sykehus, sykehjem eller i hjemmene til folk. Vi har erfaring fra infeksjons- og smitteforebygging, nyfødte pasienter og nybakte foreldre. Fra kontor, administrasjon, pleie og omsorg. Vi har vært til stede ved livets start og ved livets slutt. Fellesnevneren er vår erfaring med å hjelpe syke pasienter tilbake til hverdagen. Vi vet allerede betydningen av å jobbe kunnskapsbasert og jeg håper vi som gruppe tar dette med oss når vi nå skal over i en ny rolle.

Viktig samfunnsoppdrag

Nå ofrer vi et år med både pensjonspoeng og inntekt. Vi søker ny og oppdatert kompetanse. Kompetanse som synes å være en slags livsnerve i et stadig viktigere og relevant samfunnsoppdrag.

Når jeg leser at 70 prosent av gutter som blir mobbet i skolen ikke sier fra, tenker jeg at vi har en leteaksjon foran oss. På veien finner vi nok også andre som ikke sier ifra. For eksempel andregenerasjons-innvandreren, som står med «en fot i hver kultur». Venninnen hennes skriver i «Si ;D» at hun er oppdratt til å ikke si ifra! Jeg tenker at vi må ut å finne dem også.

Vi skal bruke vår kunnskap til å se enda nærmere på hvorfor fire til fem barn i hver skoleklasse har psykiske plager som påvirker hverdagen i barnehage eller skole. Uansett begynner det å bli veldig tydelig for meg: vi må ut til de mange for å nå de få.  

Vi må jobbe mer kreativt

Tall har vist seg å være noe vi må bli kjent med. Vi har allerede blitt introdusert for normtall, og ikke minst hvor mye de kan avvike fra virkeligheten. Det blir en del av vår jobb å legge premissene for en faglig forsvarlig helsesøstertjeneste. Det blir vårt ansvar å skape engasjement og forståelse for helsefremmende arbeid.

Vi har allerede lært at vi må skille mellom det vi kan gjøre noe med, og det vi vil gjøre noe med. Prioriteringer og ressursbruk angår også oss. Der vi før har hatt klare rammer og definerte oppgaver tror jeg vi må jobbe mer kreativt i vår nye rolle. I sykehus kommer folkene til oss, men som helsesøstre må nok vi oppsøke dem. Så det er nok sant det de sier; at helse produseres der folk lever sine liv. I familien, barnehagen og skolen!

(Innlegget er basert på en tale Daniel Kendrick holdt på vegne av helsesøsterstudentene i anledning utdanningens 70-årsjubileum 20. januar.)

Les: Helsesøsterutdanningen 70 år