Om omsorg og psykisk helse Du er god nok i massevis!

ANNY: I et blogginnlegg, forteller Lill Sverresdatter Larsen om sin dagmamma fra barndommen. Foto: Privat

La meg fortelle deg om Anny. Hun bodde i gangavstand for små føtter og hun vinket fra vinduet sitt helt til jeg kom meg hjem. Hun var alltid hjemme og hadde verdens tryggeste fang. Hun hadde angst, tvangshandlinger og forsøkte flere ganger å ta livet sitt. Jeg elsket henne.

Anny forlot omtrent aldri sitt hjem. Hun fikk kuler på halsen og raste ned i vekt. Men hun gikk ikke til legen. Det er mange grunner til hvorfor personer med psykiske lidelser har vesentlig lavere gjennomsnittsalder.

Som barn skjønte jeg ikke hun var syk. Jeg diltet etter henne, fra vindu til vindu – flere runder om dagen. Vi sto opp på stoler for å åpne skap, flyttet en ting over til andre siden for så å lukke skapet. Jeg fikk ofte pepperkjeks fra et av skapene. Kung Oskars pepperkjeks som jeg kunne dyppe i melk. Som voksen ble jeg fortalt at det betydde mye for henne at hun fikk lov til å være min dagmamma. Jeg var på besøk hver dag fra jeg var rundt fire og til hun døde da jeg var fjorten. Hun fulgte meg ut med samme hilsen alltid: “Må du leve og blomstre og komme snart igjen … og ikke snuble i trappa.” En stor del av min trygghet i dag har jeg ervervet gjennom tid sammen med henne. Vi har stått på de samme fjell.

Hun tok Valium. Noen ganger mye. To selvmordsforsøk kan jeg huske, men hun passet på at det ikke var jeg som fant henne. Disse gangene havnet hun på sykehus. Da hun kom hjem igjen var hun stille og unnvikende i blikket, men snart var hun den samme. Jeg fikk pynte henne på håret, hun sparte på tomme hermetikkbokser og lekte butikk sammen med meg. Sammen sang vi “milde Jesus, du som sagde”. Vi løste kryssord, leste Se & Hør, vasket klær i kjelleren og brettet klærne når de luktet sommer. Hos Anny var det alltid blomstrete katter. Hun ga meg sin bestemors Postel fra 1850 og lærte meg å lese gotisk skrift. Min første lest strikket jeg sammen med henne som fireåring i strikkeklubben JARL som besto av henne, meg og et par andre unger. På vedkassen satt hun og så utover bygda, fortalte om gamle dager og lo høyt av mine spørsmål som “Hva betyr din peis egentlig?” Vi la ut på ekspedisjoner til fjells og gikk på ski over myra for å drikke kakao og spise brødskive med knust rips. Vi fant bjørnespor og ble tatt bilde av for avisen. Fordi hun hentet gebisset frem før bildesesjonen, ble hun fremmed.

Hendene hennes var finest av alt. Hun viste bilder, pekte og forklarte med lange, tynne fingre. Jeg så, men skulle ønske jeg husket. Jeg var mer opptatt av å stryke, og klemme på de tydelige blodårene hennes. Unntatt slike stunder, var hendene hennes aldri i ro. Hun kunne snakke om det samme, gang på gang. Det var nesten som om hun sang, en slags rytme i det hun fortalte mest til seg selv.

Andre voksne pratet fra tid til annen om henne, at “ho hadde nerva”. Jeg tenkte det var noe fint. Da jeg fikk spørsmål om hva jeg skulle bli når jeg ble stor, svarte jeg: “Jeg vil bli som Anny”, og skjønte ikke latteren som fulgte. I dag skjønner jeg mer. Om det er noen døde mennesker jeg skulle ønske jeg kunne møtt igjen så er det henne. Jeg ville sagt at ho var god nok i massevis og at jeg fortsatt prøver å bli som henne.

Det snakkes mer om psykisk sykdom i dag, og vi har andre diagnoser enn “nerver”. Begrep som “deppa” og “angst” er allemannseie. Likevel blir vi, kan hende, litt stillere, spør mindre og besøker sjeldnere personer som lever med psykiske lidelser over lengre tid. Anny var nesten aldri utenfor hjemmet, men folk kom hjem til henne. Hun spådde i kaffegrut og lo høyt. Hun hadde omsorg for mange, og mange hadde omsorg for henne.

Jeg mener vi må trene på å gi omsorg. Det vil være av særlig betydning for personer med psykiske helseutfordringer, og det kan i grunn være hvem som helst av oss. Sykepleiere er ikke alene om å gjøre omsorg, men vi er “eksperter” på omsorgsteori. Det er gode grunner til hvorfor studiet består av så mange timer etisk refleksjon. Vi skal være i stand til å håndtere akutte hendelser og forstå kliniske symptomer på sykdom – men vi er nødvendige også for de pasientene hvor endring ikke kan sees fra dag til dag. Personlig, ser jeg betydningen av sykepleieres omsorgsperspektiv i psykisk helsearbeid og minner om NSFs landsmøtevedtak om at fremtidens spesialsykepleiere i psykisk helse må ha minst 30 studiepoengs fordypning i sykepleie.

Noen ganger tar jeg meg i å tenke hva Anny ville ha sagt eller ment om det jeg gjør. Kan hende ville hun ha ment seg utlevert her? Jeg tror hun ville vært enig om at slike tema bør belyses. De som kjente henne vet at jeg mener det godt, veldig godt.

Sånn til sist, tenk på om det er noen du kan besøke på veien ut?

Fra blogginnlegg sverresdatter.wordpress.com 29. juni.