Miljøterapi kamuflerer inkompe­tanse

I lys av den spektakulære mangelen på kurativ behandling for de alvorlige psykiske sykdommene, er det ironisk at man overhode bruker ordet terapi. Det er vanskelig å lage gull av gråstein, men det er akkurat det Ole Greger Lillevik og Lisa Øien forsøker når de i artikkelen « Hva er miljøterapi?» i Sykepleien nr. 5-2015 fremmer konstruksjonen holistisk humanistisk miljøterapi.  Grunnleggeren av begrepet miljøterapi, ville trolig snudd seg i graven om han hadde visst at dagens praksisaktivitet på blant annet sikkerhetspsykiatriske avdelinger blir kalt for miljøterapi. Jeg mener begrepet «miljøterapi» kamuflerer manglende kompetanse innenfor arbeidet med å ta vare på og sørge for psykisk syke mennesker. Vi driver ikke med terapi, men på en god dag driver vi med pleie og omsorg – sykepleie.

Det terapeutiske samfunn

Miljøterapi som behandlingsform og ideologi har sitt utspring i arbeidet og tenkningen til den skotske sosialpsykiateren Maxwell Jones. Han og hans samarbeidspartnere utarbeidet i etterkrigsårene det som senere ble kalt terapeutiske samfunn. Innenfor den egalitære strukturen til Jones terapeutiske samfunn finner vi det som ble definert som miljøterapi (Kringlen, 2001; Sundin, 1972). Ifølge Sundin (1972) definerte Jones miljøterapi som «behandlingsprosess som utnytter det systemet av sosiale relasjoner som utgjør organisasjonen» (s. 155). Hensikten med miljøterapi var «å hjelpe klienten til gjennomgripende læring av sosialt samliv ved stadig påvirkning av klientens innstilling til seg selv og andre» (Sundin, 1972, s. 155). Jones vektla sosial læring som terapi, som skulle resultere i vekst og forandring (Jones, 1976). Forutsetningen for vekst og forandring (terapi) lå i miljøet der klienten oppholder seg. Jones og hans tilhengere uttrykte en type logikk der sykdom eller sosiale problemer kunne forklares av negative faktorer i miljøet rundt klienten. Disse sosiale problemene kunne endres gjennom å oppholde seg i et miljø hvor skadelige faktorer var fjernet – et terapeutisk samfunn (Jones, 1976). Klienten skulle sosialiseres inn i et samfunn som var demokratisk. Dette innebar at behandlings- og administrative spørsmål ble bestemt av personalet og pasienter gjennom demokratisk avstemminger. Et annet sentral forhold var frivillighet. Klienten måtte selv forstå at han/hun hadde behov for å søke seg inn til behandling (Sundin, 1972). Det er viktig å merke seg at Jones terapeutiske samfunn ikke var tiltenkt mennesker med alvorlige lidelser som schizofreni (Kringlen, 2001). Den amerikanske psykiateren John G. Gunderson etterlyste en miljøterapi for gruppen med alvorlige psykiske lidelser (Gunderson, Will, & Mosher, 1983). Gundersons refleksjoner over behovet for å reformere den tradisjonelle psykiatrien har av Thorsen, Brathetland og Haaland (1999) blitt fremstilt nærmest som en egen type miljøterapi. Det blir imidlertid feilaktig å hevde at John G. Gundersons utviklet en egen miljøterapi. Gundersons bidrag kan raskt oppsummeres under overskriften grunnleggende behov, og tilfører derfor ikke noe nytt for sykepleiere som kjenner sin egen faghistorie.       

Den tradisjonelle psykiatrien

Det er god grunn til å forholde seg kritisk til dagens bruk av begrepet miljøterapi. Dessverre finnes ikke forskningsbasert litteratur som beskriver årsaken til nedleggelsen av de få terapeutiske samfunn som ble opprettet i Norge. Det finnes heller ingen litteratur som beskriver hvordan begrepet miljøterapi ble overført fra de terapeutiske samfunn til det som kan kalles den tradisjonelle psykiatrien. Begrepet miljøterapi representer en tenkning som fordømmer tradisjonell psykiatri. Denne kritikken er fortsatt like aktuell, og det er derfor merkelig at en bruker begrepet miljøterapi i psykiatriske praksis. I min mastergradsoppgave konkluderer jeg med at begrepet «miljøterapi» representerer et brudd med den historiske bruken av ordet (Kristiansen, 2010). Dagens bruk er mangefasettert og har ved flere anledning blitt brukt som plattform for ulike teoretiske retninger. Eksempler på dette er Vatne (2006) der relasjonsteoretisk tenkning parres med miljøterapibegrepet. Et annet eksempel er Oestrich og Holm (2001) som bygger på Aron T. Becks kognitive terapi. Med jevne mellomrom kommer det forskningssvake fagbøker som påberoper seg å representere ny miljøterapi. Felles for disse bøkene er en delvis ukritisk holdning til miljøterapibegrepets historiske betydning, og få beskrivelser av hvordan forfatterne forestiller seg at miljøet faktisk skal være terapeutisk. Fagartikkelen til Lillevik og Øien i Sykepleien (2015) representer et eksempel på ukritisk bruk av begrepet miljøterapi. De hevder at «miljøterapi er en kompleks og krevende terapiform» (s. 62). Svakheten med denne påstanden er at de uten videre aksepterer at dagens miljøterapi er en terapiform. Til kontrast viste Skorpen og Øye (2009) sin forskning at miljøterapi fremstod som usystematisk samt ideologisk og teoretisk ubegrunnet. Disse funn er identisk med funnene i min mastergradsoppgave (Kristiansen, 2010).

Forsøk på å tåkelegge begrepet

Vi trenger ikke flere forsøk på å tåkelegge begrepet miljøterapi. Min erfaring, både i forbindelse med mastergradsarbeidet og som psykiatrisk sykepleier gjennom mange år, er at de som bruker tittelen «miljøterapeut» ikke har noen spesifikk utdanning innenfor miljøterapi. Alle som en har på mitt spørsmål ikke kunnet forklare hva miljøterapi er eller hvilke deler av miljøet som de anser som terapeutisk. Å drive terapi uten å differensiere terapibegrepet i forhold til dets kurative konnotasjon er uetisk praksis og respektløst overfor pasienten. En terapeut må vite hva terapien innebærer. Hva gjør de som driver med ikke-kurativ terapi i psykiatrisk praksis? Mitt svar er at de burde drive med sykepleie.

Pasientene innenfor psykiske helsevern trenger sykepleierens kompetanse. De trenger å få dekket sine grunnleggende behov. De trenger vår kunnskap om sykdom og ikke minst trenger de vår omsorg. Sykepleiere må ta tilbake sitt eget fag og heller lære andre yrkesgrupper hvordan man drar omsorg for alvorlig syke mennesker.

Referanseliste:

Gunderson, J. G., Will, O. A., & Mosher, L. R. (1983). Principles and practice of milieu therapy. New York: Jason Aronson.

Jones, M. (1976). Maturation of the therapeutic community: an organic approach to health and mental health. New York: Human Sciences Press.

Kringlen, E. (2001). Psykiatriens samtidshistorie. Oslo: Universitetsforl.

Kristiansen, P. J. L. (2010). Moderne miljøterapi. Tromsø: P.J.L. Kristiansen 2010.

Lillevik, O. G., & Øien, L. (2015). Hva er miljøterapi? Miljøterapi er et uttrykk for en fagideologisk tenkning mer enn en konkret metode. Sykepleien

Oestrich, I. H., & Holm, L. (2001). Kognitiv miljøterapi: at skabe et behandlingsmiljø i ligeværdigt samarbejde. København: Dansk psykologisk forlag.

Sundin, B. (1972). Individ institusjon ideologi: anstaltens sosialpsykologi. Oslo: Gyldendal.

Thorsen, G.-R. B., Brathetland, O., & Haaland, T. (1999). Miljøterapi: en modell for tenkning, holdning og handling i en psykiatrisk institusjon. Stavanger: Stiftelsen psykiatrisk opplysning.

Vatne, S. (2006). Korrigere og anerkjenne: relasjonens betydning i miljøterapi. Oslo: Gyldendal akademisk.