Sykepleiere bak spansk donorrekord

Alle spanjoler er potensielle donorer, ifølge spansk lov. Men det alene forklarer ikke at Spania er nummer en i verden i organdonasjon. Mer viktig er sentral og nasjonal koordinering, en positiv befolkning og en målrettet måte å snakke med pårørende på.

Som koordinatorer på sykehusene er sykepleierne med på å identifisere donorer, og er i de fleste tilfeller de som ber familiene om å få bruke pasientenes organer.

Sykepleiere med fra starten

– Sykepleiere spiller en avgjørende rolle både på sykehusene og i Organización Nacional de Trasplantes (ONT), den spanske nasjonale organ- og transplantasjonsorganisasjonen. Faktisk opprettet jeg ONT i 1989 sammen med seks sykepleiere, opplyser direktøren og legen Rafael Matesanz.

Organisasjonen ble raskt en suksess, og tre år senere inntok Spania førsteplassen, som landet siden har beholdt. 

– Etikken passiviserer

Men hva kan Spania som andre land ikke kan?

– Holdningen i Nord-Europa er at helsepersonell av hensyn til etikken skal forholde seg passive og ikke forsøke å overtale familien til å donere pasientens organer. For oss er det derimot uetisk ikke å gjøre noe for dem som står på venteliste for å få en lever eller et hjerte, sier Rafael Matesanz.

Han føyer til at koordinatorene ikke legger press på familiene, men at de griper an samtalen annerledes enn i andre land.

Presser ikke familiene

Paquita Merino Gómez er én av de 440 organkoordinatorene i Spania. Hun har i 12 år jobbet på sykehuset La Paz i Madrid, hvor det utføres transplantasjoner av lever, nyrer og lunger.

– Noen samtaler er vanskeligere enn andre. Og det påvirker meg, særlig hvis der er snakk om en familie som har mistet sitt barn. Jeg presser ikke familiene. Men jeg sier noen ganger til dem at de bør sette seg i den avdødes sted og gjøre det han eller hun ville ha gjort. Når de får tid til å tenke gjennom det, sier de fleste ja.

I Spania sier kun 15,3 prosent nei til donasjon, mens det i Nord-Europa er mer enn dobbelt så mange negative svar.

– Mange spanjoler ville sikkert også sagt nei hvis spørsmålet ble stilt uten at vi forklarte hvorfor det er viktig å donere organer. 8 prosent av donorene i Spania er utlendinger, særlig tyskere og engelskmenn. Og de er langt mer villige til å donere organer her enn i sitt hjemland. For meg er det en bekreftelse på at dette ikke er et spørsmål om kultur eller mentalitet, men om hvordan vi griper an samtalen med familien, sier ONTs direktør Rafael Matesanz.

Risikerer å brenne ut

– Vår primære oppgave er å støtte familien i sorgen. Ofte er det vanskelig å forstå at pasienten er død, fordi hjertet blir holdt i gang. Så det må vi forklare først. Men vår oppgave er også å redde liv, og familien har rett til å vite at den kan hjelpe andre mennesker ved å donere pasientens organer, sier Itziar Martínez, som er sjefsykepleier i organ- og transplantasjonsorganisasjonen ONT.

Hun er én av fire sykepleiere som underviser i å kommunisere dårlige nyheter i kritiske situasjoner. Det skjer ut fra tre nøkkelkonsepter: Medfølelse, respekt og oppriktighet (altså å informere familien om muligheten for donasjon). Både nye og erfarne koordinatorer kommer på kurs i ONT.

– På kursene, som varer i ni timer, bruker vi praktiske eksempler og case til å lære koordinatorene å identifisere og kontrollere sine følelser, så de unngår stress. Det er normalt at familien gråter over tapet. Forstår man det som koordinator, blir man ikke stresset av det, forklarer Itziar Martínez.

Men noen sykepleiere sliter med det store ansvaret for å skaffe organer.

– Vi ser eksempler på at det psykologiske presset fører til at koordinatorene blir utbrent, det såkalte burnout-syndrom, sier Victor Aznar Marcen, formann for den største spanske fagforeningen for sykepleiere, SATSE.  

– Donasjon kan lindre sorg

– Vår erfaring er at tilbudet om donasjon kan hjelpe familiene med å lindre deres sorg, sier sjefsykepleier i Organización Nacional de Trasplantes (ONT), Itziar Martínez.

Hun gir dette rådet videre til sine norske kolleger:

– Det er veldig viktig å tro på at donasjon hjelper. Hvis vi som sykepleiere føler vi gjør en god gjerning ved å tilby familien å donere pasientens organer, så er vi trygge når vi spør. Hvis vi derimot føler at donasjon er noe negativt, så vil familien fornemme det.

– Skyldes de mange donasjonene i Spania at dere presser familiene mer for å få organer enn i andre land?

– Nei, det avviser jeg bestemt. Vi respekterer familiens sorg. Men hvis familien sier nei fra starten, er det vår plikt å spørre hvorfor den sier nei. Det er jo for eksempel viktig å finne ut om det skyldes en angst for at det handles med organene, noe vi kan avvise at skjer her i Spania.

– Dere tar altså ikke et nei for et nei?

– Kun hvis familien sier at de vet pasientene ikke ønsket å donere sine organer. Så vil vi nok spørre om hvorfor. Og hvis de fastholder neiet, så aksepterer vi det. Men det er de færreste samtaler som ender sånn.

– Hvor lenge fortsetter dere å spørre?

– Så lenge familien tillater det. Det er familien som lukker døren.