Viktig med ulik kompetanse

Under diskusjoner i praksis har jeg opplevd skepsis til at videreutdanningene blir master. Mange hevder at man mister de «gode klinikerne», og ser ikke verdien av denne akademiseringen. Artikkelen til Skogsaas og medforfattere gir et interessant tilsvar på den kritikken som har vært ytret mot «mastersyken». De beskriver en generelt positiv innstilling blant spesialsykepleiere med veiledningsansvar, når det gjelder akademisering av videreutdanningene og tilrettelegging for masterutviklingen i praksisfeltet. Dette til tross for at 16 av de 18 informantene ikke har tilsvarende akademiske kompetanse. 

Tilsynelatende har studien et relativt stort utvalg i kvalitativ sammenheng. Men, når gruppediskusjonen fant sted med alle samlet og kun en time, kan man anta at ikke alles synspunkter kom frem? Ville det vært hensiktsmessig å dele opp i mindre grupper, og med bedre tid til hver gruppe, for å gi en dybdeforståelse av temaet? Artikkelen har ikke vektlagt å finne ulikheter mellom gruppene. Likevel tenker jeg det kunne være interessant å vite hvilke grupper som har kommet med de ulike beskrivelsene. Er det for eksempel vedkommende med mastergrad som kommer med uttalelsen? Informantene deltok på et kompetansehevingsprogram, noe som antyder en personlig interesse for fagutvikling. Etter min erfaring er en slik interesse varierende, ikke alle ser nytten av prosjektdeltakelse og forskning. Resultatene fra denne studien må også ses i lys av dette.

Jeg er enig i det informantene påpeker: at tilbudet om et kortere videreutdanningsløp bør bestå, slik at vi også kan rekruttere «praktikere». Det blir spennende å se hvor mange som begynner på et løp med anledning til å slutte på videreutdanningsnivå som kommer til å gjøre dette, og hvor mange som går for mastergraden. Jeg tenker det er viktig ikke å skape et skille mellom de med og de uten master, og å verdsette ulik kompetanse. Utfordringen i praksis blir å tilby et faglig stimulerende miljø også etter endt masterutdanning. Masteroppgaver må erfares som nyttige for faget og avdelingen, og målet bør være å beholde kompetansen i avdelingen. For, som informantene påpeker; masterutdanning er del av utviklingen i samfunnet, og man bør fokusere på et tett samarbeid mellom praksisfelt og utdanningsinstitusjon. Artikkelen presenterer også flere interessante forslag til oppfølgingsundersøkelser.