Etikk eller sprøytestikk?

Den siste tiden har debatten om kvalitet i sykepleierutdanningen rast. Diskusjonen har handlet om etikk versus teori, praksis versus teori, prosedyrekunnskap, tilgang på utstyr, kunnskap hos lærere og nå sist diskusjonen om resultatene fra nasjonal eksamen i anatomi, fysiologi og biokjemi.

Diskusjonen har vi hørt før, det er kjent materiale, kjente kommentarer og kjente svar. Det at det diskuteres, det at debatten ruller og går i både aviser, TV og innad i fagmiljøet er sunt, og det er smart. Det er en debatt som kan vekke engasjement og bidra til endring. Debatten har allerede ført til at studentstemmen har blitt klar og tydelig flere steder lokalt, og endringer skjer. NSF Student krever at det blir tatt grep, og at en lytter og lærer. Endrer og forbedrer.

Vi vil nok aldri bli helt enig, det vil alltid være noen som mener etikk er viktigst, at sprøytestikk er viktigst, at sykepleiefagene skal ha mest plass, at forskning skal inn, at forskning skal ut og at anatomi og fysiologi er mindre relevant. Men det jeg vet er at vi trenger mye av mye, og da av god kvalitet. Men jeg vet også at vi trenger å definerer kjernen, sluttkompetansen og det som er spesielt viktig for meg - i møte med arbeidslivet. Kvalitet i sykepleierutdanning avhenger av mange faktorer, jeg ønsker derfor å problematisere noen av dem her. Først og fremst som en oppfordring til Torbjørn Røe Isaksen og Bent Høie, som snarlig må ta seg en prat, men også som en oppfordring til studentene og fagmiljøene. Dette handler om kvalitet og tillit, og det kan ikke vente.

Nasjonal eksamen; smertefullt, men nødvendig

En viktig del av diskusjonen denne våren vil omhandle nasjonal eksamen. Den lar oss belyse de store variasjonene vi ser i dagens sykepleierutdanning. Den var etterlengtet og den var helt klart nødvendig, men vi kan vel ikke akkurat rope hurra for resultatene? Vi blir vel heller flaue, og ganske bekymra. Når hele 1 av 3 av studentene stryker i en så viktig og grunnleggende eksamen (anatomi, fysiologi og biokjemi) er det stor grunn til bekymring. Det er nettopp dette faget som hjelper oss til å begrunne våre sykepleiehandlinger og våre egne vurderinger i møte med pasienter.

Vi har visst det lenge, og vi har sagt det lenge. NSF Student har etterspurt en grundig gjennomgang av nettopp undervisningsformer, eksamensformer, sensurering og eksamensresultater. Vi vet at utdanningen trenger førstehjelp, men også noen akutte operasjoner og ikke minst oppfølging over tid. Mye må gjøres, og mye må endres hvis vi skal få den kvaliteten vi ønsker, og ikke minst den kvaliteten pasientene og samfunnet krever.

Ok, jo, det smerter. Det gjør vondt og vi blir flaue og lei oss over resultatene. Men det gir oss data, som vi kan bruke, for å bli bedre. Variasjonene mellom studiestedene varerier i stor grad, denne gangen ble de studiestedene som hadde likest antall studiepoeng, emnebeskrivelser og pensum testet, i alt 14 studiesteder. Til vinteren skal alle studentene testes, nesten 5 000. Da blir det enda flere læreverk, enda flere undervisningsformer, emnebeskrivelser og forskjell i antall studiepoeng. Hva skjer da? Vil resultatene likne det vi har sett nå? Eller vil det bli verre? Det som er sikkert er i hvert fall at eksamenen kommer, og den vil ble gjennomført. Jeg gleder meg til resultatene, og til det videre kvalitetsarbeidet på de over 40 studiestedene vi har i dag.

La oss ikke lure studentene!

Startkompetansen har mye å si for muligheten til å komme seg igjennom studiet på en god og effektiv måte. Dessverre så faller 4 av 10 studenter av studiet i dag. Dette er verken samfunnsøkonomisk eller heldig for studenten eller studieinstitusjonen. Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen ( NOKUT) kunne bekrefte at muligheten for å kunne bestå nasjonal eksamen hang sammen med startkompetansen. Jeg mener derfor fortsatt at opptakskrav må brukes som et virkemiddel for å sikre at kandidatene i større grad klarer å fullføre studiet, samt at dette vil høyne kandidatenes kompetanse og kvaliteten på tjenestene. La oss ikke lure studentene. Sykepleierstudiet er hardt og det krever mye, det er derfor viktig å få avklart rammene før de starter på studiet. Da må rådgivning og forberedelse i valg av utdanning styrkes i videregående skole, og startkompetansen må sikres.

I tillegg har kvantitetsfinansieringen mye å si for en utdanningskvaliteten, sykepleierutdanningen minner mer for meg om en masseproduksjon av mange nok, enn kvalitet i en og enhver sykepleier. Det er et system som ikke bidrar til å sikre de beste kandidatene i møte med arbeidslivet. Det tror jeg vil koste oss på lengre sikt, det straffer seg, Høie og Isaksen. Dere sier jo at kunnskap er den nye oljen, da må vi investere i kunnskap og kvalitet. Det er en smart investering, så la oss være smarte.

Kvalitet i praksis avhenger av samarbeid

Kvalitetsdebatten blir dessverre diskutert én del av gangen. Noe jeg mener er umulig, sykepleierutdanningen er avhengig av kvalitet på mange områder - samtidig. Nasjonal eksamen får testet en del, men for å få det løftet vi faktisk trenger er det absolutt mye vi må ta tak i parallelt. Jeg vil løfte frem praksiskvalitet, og implementering av kvalitetsindikatorer og en nasjonal avtalemal.

Ettersom at 50 prosent av utdanningen er i praksis må det snarlig settes i verk tiltak for å øke kvaliteten. Jeg har forventinger om at praksisprosjektets rapport brukes i det videre arbeidet med meldingen om kvalitet. I tillegg må en lovendring til, slik at kommunene får undervisningsplikt. Med dette må det selvfølgelig følge et kompetanseløft og økte ressurser.

Det er en stor bekymring for meg at det fortsatt er svært få avgangsstudenter som ønsker å jobbe i kommunen, derav bare 8 prosent som ønsker seg til sykehjem. Her må praksis brukes som en rekrutteringsarena i større grad. Departementene må snakke sammen, for å sikre riktig kompetanse, nye roller og høy kvalitet. Dessuten vil jeg og mine medstudenter gjerne være med å fortelle hvordan forbedringene kan iverksettes. Inviter oss, så lager vi en plan for rekruttering til en upopulær del av helsetjenesten. 

Nasjonal styring og definert sluttkompetanse

Hvor blir det egentlig av det nye nasjonale styringsverktøyet? Det har i flere år vært snakk om at Rammeplanen skulle bort og at vi snart skulle få et nytt styringsverktøy. Sannheten er at vi venter fortsatt, og jeg begynner å bli utålmodig. Det er på høy tid at dette nye verktøyet snart kommer på plass, og ikke minst at vi får implementerte sluttkompetansebeskrivelser i alle emner. Det viktig for studenten, for studiestedene, for fremtidige arbeidsgivere og ikke minst for pasientene.

Mye er bra, men mye må bli bedre

Misforstå meg rett, jeg er utrolig stolt av mitt yrkesvalg, og jeg har lært ufattelig mye igjennom min utdanning. Mye er bra, men mye må bli bedre. Jeg ber derfor Isaksen og Høie, studieinstitusjonene og fagmiljøet om å effektivisere kvalitetsarbeidet. Vi må snakke sammen, gå i dialog og finne nye løsninger. Studentene må også tydeligere på banen, det er viktig både lokalt og nasjonalt.

Jeg vil allikevel takke Kunnskapsdepartementet (KD) for mye godt initiativ så langt. Heldigvis er det også mye bra kvalitetsarbeid som gjøres, og det er utrolig flott at KD har bestilt de nasjonale eksamenene. Mye av oppfølgingsarbeidet etter Meld. St. nr. 13 (2011-2012) har også fungert godt, og det har vært en god prosess. Men nå må vi bruke resultatene fra nasjonal eksamen og vi må forbedre oss. Vi må også bruke resultatene fra oppfølgingsprosjektene etter Meld. St. nr. 13 (2011-2012), og vi må sikre at Kvalitetsmeldingen fører fram til mer enn fine ord. Kan dere love meg det, Høie og Isaksen? Noen redskaper må politikerne få på plass, fordi det haster. Men fagmiljøene og studentene er de viktigste allierte i denne prosessen, og de må aktivt trekkes inn i forbedrings- og endringsarbeidet. Det må bli en dugnad, et felles løft for utdanningskvalitet. Det smerter kanskje i en stund, men det vil på lang sikt styrke oss, oss som i studenten, som i studiested, som i profesjonen, som i tjeneste og som i samfunn.

Jeg er klar, er dere?

Les mer om utdanningsdebatten  HER