Kjære sykehjems­pasient

PASIENT: Arbeidsom har du vært, det vitner hendene dine om.

Det er ikke satt av tid i morgenstellet til å stoppe opp fordi du lurer på om ektefellen eller barna dine lever.

Nok en gang leser jeg om at sykehjemsetaten må kutte med millioner av kroner  denne gangen er fokuset på sykehjem i Oslo. Bemanningen er lav i utgangspunktet, men nå må den kuttes – samtidig som det fokuseres på kvalitetsøkning.

Det er her du, kjære sykehjemspasient, kommer inn. Det er du som bør avgjøre om kvaliteten er god eller ikke – for det er du som kjenner disse endringene på kroppen. Jeg blir opprørt over at politikerne ikke har deg mer i fokus på dette området! Jeg mener… nå har jeg gjort det jeg kan for å effektivisere arbeidsdagen min. Jeg holder meg så lenge jeg kan uten å gå på do (jeg vil ikke tenke på framtidig urinretensjon, inkontinens og urinveisinfeksjon), rapportene jeg skriver er korte og konsise, men har god kvalitet. I de situasjonene der jeg tidligere tillot meg å bli stående og lytte fordi du hadde behov for å snakke, har jeg nå blitt veldig god på å avslutte samtaler. Jeg som aldri før har vært flink til dette verken på hjemmebane eller på jobb, er nå blitt en racer på å skyte en fin og oppmuntrende avslutningskommentar inn fra sidelinjen i effektivitetens navn. Og når jeg går ut fra rommet ditt og tenker at dette gikk jo glatt i dag, så sitter kanskje du og lurer på hva det var som skjedde og hvorfor den virvelvinden av en hjelper blåste bort så fort.

Det er du som skal være i fokus!

Nok om meg og mitt, kjære sykehjemspasient. Det er du som skal være i fokus! Pasienten i sentrum! Hva har du tenkt å gjøre for å bidra til effektiviseringen i helsevesenet?

La oss ta for oss en liten del av morgenstellet som et eksempel. Du som fremdeles har ressurser til å kunne stelle deg selv; kunne du ha forsøkt å vaske deg litt raskere, kanskje? Ja, jeg skjønner det at du har lengre latenstid enn da du var ung og at du hører litt dårlig. Prosessen med å sende informasjon fra min munn som går via ørene dine og opp til hjernen der det hele bearbeides er ikke så rask lenger – og så skal det jammen meg sendes ny informasjon ut til hendene dine om å vaske deg også. Dette går ikke så raskt som politikerne mener det burde gå.

Men… hvorfor stopper du å vaske deg? Du har jo bare vasket halve ansiktet? Åjaa… du lurer på om din ektefelle lever! Jeg skjønner at det er opprivende for deg å ikke vite om ektefelle eller barn lever. Personlig ville jeg ha fått panikkangst! Men nå som du er gammel er det ikke så greit for deg å gjøre to ting samtidig lenger, så om vi nå kunne ha blitt enige om at når du vasker deg, så vasker du deg. Det er ikke lagt inn tid i morgenstellet til å uroe seg over om familien din lever. Slike ting kan vi snakke om senere - ja… om vi har tid til det, da. Er det ikke greit å ha noe å tenke på og undre seg over i løpet av dagen, da? Skal vi snakke under stellet må vi vaske samtidig. Ansiktsvask på fem minutter! Det bør vel kunne gjøres litt raskere? Klart jeg kan hjelpe deg, men det er du, kjære sykehjemspasient, som er hovedpersonen i ditt liv; du må beholde ressursene dine. Morgenstellet er på en måte morgentrimmen for deg. Aldringsprosessen gjør at du taper både muskelmasse og -styrke. Er du fysisk aktiv regelmessig settes bremsene i prosessen på. Det er derfor viktig at du tar del i morgenstellet selv, slik at du får tøyet, strukket og beveget armer og ben… men kanskje du kunne ha gjort det bitte litt raskere?

Her kan vi spare mange minutter!

Så er vi kommet til hendene. Jeg vil påstå at nesten alle eldre jeg har hjulpet, vasker veldig nøye én og én finger. Snurrer sakte vaskekluten omstendelig rundt hver eneste en i dyp konsentrasjon. Kanskje tenker du på alt de to rynkete hendene har utført i sitt liv? Arbeidsom har du vært, det vitner hendene dine om. De har kanskje holdt en nyfødt, liten baby. Om du prøver så kjenner du kanskje lukten av den nyfødte? Gifteringen er en påminnelse om både forelskelse og giftemål, det å stifte familie. Ja, og kanskje til og med sorg… Det er mens du sitter og tenker på alt dette, jeg effektiv kan skyte inn et: «Da kan jeg ta vaskekluten for deg, så kan du få tørke hendene dine.» Om du da, kjære sykehjemspasient, kan samarbeide med meg om effektiviseringen og legge bort minnene og tankene en stund og tørke hendene raskt slik at vi kan gå over til neste kroppsdel, så blir det bra.

Ryggen skal vaskes og smøres, huden må observeres. Trykksår må forebygges! Det medfører ikke bare smerter, infeksjoner og tidlig død, men det er heller ikke i effektivitetens ånd med sårskift. I tillegg er det dyrt. Berøring! Berøring, ja! Her gjelder det å være bevisst! Tilstede! Du merker forskjell om tankene mine er et annet sted. Ingen hansker på! Du trenger å kjenne hud mot hud. Hele håndflaten må brukes. Ingen fingertupper! Kommunikasjon gjennom berøring. Det demper angst, gir følelse av velvære, bekreftelse på at jeg liker deg. Sanser vekkes til live. Du kjenner at du ER! Blodsirkulasjonen får fart på seg. Ømme muskler får lett massasje. Klør du på ryggen? Ikke lett å komme til der bak helt alene… Nok om det! Nå må vi være effektive! Ryggvask innebærer, for deg som steller deg i sengen, at du må snu deg over på siden underveis i stellet. Om vi kan ha en taus overensstemmelse om at jeg bare snur deg, så går dette som smurt. Vi kan legge dette med latenstid litt til side. For om det er ok for deg – i effektivitetens navn – at jeg bare snur deg rundt i full fart etter et kjapt «nå skal vi snu deg over på siden», så skjønner du jo det – etterhvert, kanskje – at du nå (plutselig) ligger på siden. Om det er greit for deg at vi gjør det slik så behøver vi ikke bruke så lang tid på informasjons- og snuprosessen. Det tar jo ganske lang tid å formidle at du skal snu deg; du oppfatter kanskje ikke helt hva jeg sa, så da gjentar jeg det gjerne, og så må du få bekreftet hvilken vei det var nå igjen. Høyre? Venstre? Nei, bedre å bruke kroppsspråk og ta på deg og vise hvor du kan holde deg. Så vil du kanskje begynne å strekke deg etter sengehesten og bevege litt på setet og bena for å begynne snubevegelsen selv. Kanskje er det vondt å snu seg for du har ligget så lenge i ro i en stilling? Svimmel? Du trenger ikke bekymre deg engang! Vi bare overser det, så går det over. Når du snur deg, så snur du deg! En ting om gangen! Så da er det greit, da? At jeg tar ansvaret for at du blir snudd? Her kan vi spare mange minutter!

Vi må prioritere med hard hånd

Så raser vi videre; for de som ikke er kjent med helseterminologi, kan vi nevne understellsbehandling, uten å gå mer i detalj på det. Ben og føtter må observeres og smøres. Daglig observasjon er viktig. Ufravikelig hos pasienter med diabetes og pasienter med hjertesvikt! Ikke engang for å være effektive kan vi hoppe over dette. Vi må prioritere med hard hånd, men dette kan ikke nedprioriteres. Det er jo så mye annet i morgenstellet som ikke er viktig… eller… som kanskje ikke er like viktig… eller, jeg mener… Forresten! Du er i fokus, kjære sykehjemspasient! Hva ønsker du å kutte ut for å effektivisere morgenstellet? Her snakker vi autonomi! Vi kan ta en samtale en dag og snakke om hva du ønsker å nedprioritere for å kunne effektivisere stellet. Så kan vi lage en oppdatert stelleplan sammen. Med gode formuleringer kommer morgenstellet til å ta seg godt ut på papiret i hvert fall. Og ettersom vi gjør dette sammen, så er vi jo enige og vi kan klappe oss selv på skulderen og si at vi gjør en god jobb etter pasientens eget ønske. Effektivisering er ikke bare negativt, ser du! Nå får du sjansen til å være mer delaktig og bestemme over eget liv!

Tannstell! Nå har vi brukt så lang tid på stellet, at vi utsetter tannpussen til etter frokost. Da lover jeg å pusse tennene dine – eller i hvert fall om det ikke dukker opp noe annet viktig. Du bekrefter at «bare bestem du» og så er vi effektive – og jeg har ikke dårlig samvittighet, for tennene skal vi alltids få pusset – og om vi ikke rekker det, så er jeg helt sikker på at kveldsvakten i hvert fall hjelper deg etter kveldsmaten. «Gamle tenner blir nedprioritert» og «tannhelsen hos eldre på sykehjem er uakseptabelt dårlig» kan en lese om på nettet. Det gjelder ikke deg og meg, kjære sykehjemspasient! Dette er bare et unntak akkurat i dag på grunn av at tiden ble litt knapp. Dessuten må en være to-tre uker fullstendig uten børsting av tenner før tannkjøttbetennelse oppstår og tennene står i fare for å falle ut, så ikke vær redd… Dette var jo bare et unntak… akkurat i dag…

Vi bruker ikke stoppeklokke… Klokken tikker og går. Den stopper aldri. Det føles som om den går fortere og fortere – i hvert fall for meg. Og kanskje også for deg, kjære sykehjemspasient, nå når vi har felles fokus på å være effektive i morgenstellet. Ja, med mindre du bare ønsker det effektive morgenstellet dit pepper’n gror. Og tiden føles som om den står i ro.

Må du på toalettet? Er du sikker?

Ok, så er morgenstellet over og jeg er klar til å gå til neste pasient. Hva sier du? Må du på toalettet? Er du sikker? Bleien var jo våt da jeg kom inn til deg. Ja, du har faktisk bleie på deg nå, så ingen fare… Jeg vet at det er vanlig med vannlatingsforstyrrelser blant eldre. Vi ønsker jo ikke at du skal utvikle hverken permanent skade på blæren, nyresvikt eller urinveisinfeksjon på grunn av resturin, så da følger jeg deg på toalettet. Det skulle jo bare mangle! Det er jo liksom ikke din feil at du får en senere «varsling» til hjernen om full blære enn da du var yngre. Men dette kommer til å ta ekstra tid. Det er vel greit at jeg informerer deg om det? Vi må jo inkludere dere eldre, kjære sykehjemspasient, slik at vi har en felles forståelse for hvor vi kan spare tid. Inkludering og medbestemmelse. Da følger det ansvar også - ansvar som du også bør ta del i…

«Time is money!» ropte alltid mattelæreren min ut i klasserommet på ungdomsskolen. Lite visste jeg den gang at akkurat det uttrykket ville føre til felles fokus for deg og meg, kjære sykehjemspasient. Jeg tror vi kunne ha klart dette med effektivisering sammen – hadde du bare vært litt yngre og friskere…