Hvem snakker om standardisert komm­unikasjon?

Vi kan på generelt grunnlag forstå bekymringen for å standardisere kommunikasjon, men vi stiller oss undrende til kritikken som presenteres i innlegget « Å kommunisere med personen bak diagnosen» på Sykepleien.no 22. februar 2016

Det er riktig som forfatterne skriver i sitt innspill, at det i fremtiden forventes en stor økning av personer med ulike demensdiagnoser, og at kunnskap om demens og kommunikasjon vil være et nødvendig satsningsområde. 
Praktiske prosedyrer i sykepleietjenesten (PPS) har derfor inngått et samarbeid med Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse, der vi i denne omgang har utviklet to prosedyrer for kommunikasjon med personer med demens. Her er prosedyreformatet tatt i bruk for å presentere aktuell teori, ny forskning og fagkunnskap som en veiledning og støtte til helsepersonell i møte med personer med demens. Brukere av PPS, spesielt i kommunehelsetjenesten, har hatt et sterkt ønske om innhold som gir støtte til kommunikasjon i møte med denne pasientgruppen.

Utvikling av prosedyrer innenfor kommunikasjon er nybrottsarbeid med flere potensielle fallgruver, deriblant faren for standardisering. Prosedyrene presenteres derfor som overordnede og veiledende. Hensikten er å gi studenten eller helsearbeideren veiledning i viktige momenter som kan gi støtte i kommunikasjonen. Dette kan være bruk av berøring og blikk-kontakt, enkle ord, avpasse tempo, unngå barnliggjøring og kommandering mv. Betydningen av individuell tilnærming går igjen som en rød tråd i innholdet for å skape trygghet og tillit.

Personsentrert omsorg er anerkjent som verdigrunnlag i demensomsorgen, og ligger til grunn for arbeidet. Sentrale elementer er 

• å gjøre seg kjent med den enkeltes personlige preferanser og behov
• å innlemme personens livshistorie
• å anerkjenne og bekrefte personens egenverdi
• oppmerksomhet og respons på initiativ fra personen

Dette er ytterligere utdypet i kunnskapsstoffet som er utviklet til prosedyrene. Det er viktig at prosedyrene ses i sammenheng med de forklaringer og utdypninger som er presentert i kunnskapsstoffet.

Vi er enige i at øvelse på ulike scenarier og situasjoner er viktig med tanke på utvikling av gode kommunikasjonsferdigheter. Vi har derimot problemer med å skjønne resonnementet bak at prosedyrene tilslører behovet for øvelse. Øvelse er en nødvendig forutsetning for mestring, enten det dreier seg om praktiske ferdigheter eller kommunikasjon. Forfatterne av innspillet synes primært å være opptatt av prosedyrenes (manglende) pedagogiske nytteverdi i utdanningssammenheng. Vi har ingen intensjon om å kritisere eller overprøve fagdidaktiske/pedagogiske overveielser, men vi vil understreke at PPS er utviklet for bruk også i sykehus og kommuner, hvor rammebetingelsene for å øve og forbedre kommunikasjonsferdigheter er helt annerledes enn for sykepleiestudenter i et utdanningsløp. Tilbakemeldinger fra kommunesiden er så langt positive og bekrefter at prosedyrene utgjør et viktig supplement i PPS.

Forfatterne av innspillet er redd for at PPS standardiserer kommunikasjon og tilslører det individuelle aspektet. Vi er overrasket over denne kritikken. Slik vi ser det adresseres de samme sentrale prinsipper i kommunikasjon som ligger i prosedyrene.

Forfatterne omtaler prosedyrene som «i beste fall et modig, men uferdig arbeid». Vi oppfatter ikke prosedyrene som uferdige, men prosedyrer vil alltid være i utvikling i takt med ny forskning og fagkunnskap. PPS-redaksjonen er åpen for tilbakemeldinger og synspunkter som kan bidra til videreutvikling og forbedringer.