Å kommunisere med personen bak diagnosen

Det er alltid spennende med nyvinninger fra Cappelen Damms praktiske prosedyrer i sykepleie (PPS), men denne gangen innfris ikke forventningene våre helt (1). De nye prosedyrene i kommunikasjon med personer med demens ser vi i beste fall som et modig, men uferdig arbeid.

Vi som lærere og studenter i bachelor i sykepleie mener det er motsetningsfylt å prosedyrefeste, det vil si standardisere, kommunikasjon med personer med demens. Vi stiller derfor spørsmålet om prosedyrene er et skritt i feil retning, og rett og slett et pedagogisk tilbakesteg?

Studentenes erfaringer må være fokus

Kommunikasjon er kontekstbundet – og kunnskapsavhengig. Studentene erfarer dette i praksis. Hvordan kommunikasjon med personer med demens skal foregå, og hvor tilrettelagt den skal være, handler mye om studentens vurdering av her og nå situasjonen, og den enkelte pasients dagsform. En tillitsfull relasjon kan være lettere å etablere enkelte dager enn andre.

Kunnskap om pasientens livshistorie er ofte avgjørende. Studentens svar en morgen på sykehjemmet til den eldre kvinnen i 90 årene som har demens understreker akkurat det. Studentens svar kan kanskje virke trivielt og enkelt når den eldre kvinnen spør om hun skal på skolen i dag (2). For studenten svarer, nei – du har fri i dag. Studentens belønning denne morgenen er at svaret tydelig beroliger kvinnen. Kunnskap om pasienten og om kommunikasjon, men også forståelsen av denne morgensituasjonen var avgjørende for studentens valg av svar til den eldre kvinnen. I andre situasjoner ville det å realitetsorientere personen være den beste tilnærmingen. Vår påstand er at en slik kompleksitet vil være utfordrende og kanskje umulig å få frem i en prosedyre.

Å kommunisere med personen bak diagnosen

Studentene er tydelige på at selv om man har kunnskap om hvordan man kan tilnærme seg og kommunisere med pasienter med ulike demensdiagnoser, så vil situasjonene knyttet til den enkelte pasient variere fra dag til dag. Noen dager gjør god kommunikasjon at det skapes en relasjon som gir tillit nok til at vi etter en prat får gjennomført et stell, andre dager ikke. Hvordan vi henvender oss og snakker med pasienter som har samme demensdiagnose, vil jo også være helt forskjellig. Det er nettopp fordi det handler om at pasientene er forskjellige individer, med ulike personligheter, livserfaringer og behov. En personsentrert tilnærming handler om å ha akkurat det i sentrum for kommunikasjonen (3). Vi mener at planlagt trening i å kommunisere med ulike pasienter i ulike situasjoner kan øke en kommende sykepleiers handlingskompetanse til å se behovene den enkelte personen har - bak diagnosen.

Kommunikasjon og demens – fremtidige satsingsområder

Effekten av god kommunikasjon er beskrevet i ulike studier, men likevel er det et stort forbedringspotensial. Slik sett er det modig av Cappelen Damm nå å forsøke å prosedyrefeste kommunikasjon med personer med demens. I nær fremtid forventer vi en økning i antall personer som får ulike demensdiagnoser (4) og sykepleieres kompetanse med kunnskap om kommunikasjon og ulike demenssykdommer blir avgjørende for god omsorg. Både kommunikasjon og demens er derfor sentrale satsningsområder for fremtidens sykepleiere.

Tilslørende prosedyrer

Utviklingen de siste årene har gått i retning av at man ikke kan lese seg til hvordan man best kommuniserer, men at man derimot må øve på ulike situasjoner og scenarier (5-7). Og kjernen er jo at to samtaler aldri vil være like (8).

I kommunikasjonsundervisningen ved Lovisenberg diakonale høgskole (LDH) har vi tatt høyde for det. For å styrke kommende sykepleieres handlingskompetanse til å kommunisere med personer med demens så vil vi utvikle flere ulike situasjoner for øvelse. For kommunikasjon handler vel så mye om å utvise faglig skjønn og anerkjenne at vi alle er forskjellige individer. Ikke bare dagsform, men også hvor pasienten er i forløpet i sin demenssykdom vil være avgjørende for kommunikasjon. Med en progredierende demens vil vi ofte måtte tilpasse måten vi kommuniserer med pasientene på.

Standardiserte prosedyrer knyttet til den medisinske diagnosen demens og alle variantene av denne ser vi som uheldig. Personer med demens er enkeltindivider og sykdommen kan opptre ganske ulikt fra person til person – og det med ulike behov. Demenssykdommene har også flere utfordrende differensialdiagnoser som delir og depresjon. Noen av symptomene er vage og utfordrende både å kartlegge og skille fra hverandre, også for sykepleiere. Sett i et slikt lys er dette motstridende med tanke på standardisering. En standardisering av kommunikasjon med personer med demens tilslører ikke bare det individuelle aspektet, men også behovet for øvelse. Standardisering dekker derfor ikke det pedagogiske behovet. Vi slår heller et slag for en mer «gammeldags» tilnærming der man lærer om sykdommer og trener på ulike situasjoner og scenarier. Så langt vurderer vi følgelig standardiserte prosedyrer i kommunikasjon med personer med demens som et pedagogisk tilbakesteg.

God kommunikasjon er ikke bare hva sykepleieren sier, men hva selve samhandlingen oppnår. Er det i det hele tatt mulig å få frem gjennom standardiserte prosedyrer?

Henvisninger:

1) http://aldringoghelse.no/startside/samarbeid-baerer-nye-frukter Lastet opp 1. februar 2016.

2) http://www.nrk.no/ytring/hvor-er-gladsakene-fra-sykehjem_-1.11824692

3) http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1111/j.1748-3743.2010.00219.x/epdf

4) http://aldringoghelse.no/?PageID=31&ItemID=8089 Lastet opp 11. februar 2016

5) Aspegren K and Lønberg-Madsen P. Which basic communication skills in medicine are learnt spontaneously and which need to be taught and trained? Med Teach. 2005; 27: 539-43.

6) Fallowfield L, Jenkins V, Farewell V and Solis-Trapala I. Enduring impact of communication skills training: results of a 12-month follow-up. Br J Cancer. 2003; 89: 1445-9.

7) Heaven C, Clegg J and Maguire P. Transfer of communication skills training from workshop to workplace: the impact of clinical supervision. Patient Educ Couns. 2006; 60: 313-25.

8) Bell SK, Pascucci R, Fancy K, Coleman K, Zurakowski D and Meyer EC. The educational value of improvisational actors to teach communication and relational skills: Perspectives of interprofessional learners, faculty, and actors. Patient Educ Couns. 2014; 96: 381-8.