Blir ikke frisk av å trues til å spise

Det handler om å finne tak i den drømmen, de ønsker som mennesket har for framtiden, hva som er viktig for personen – der og da. Det å motivere noen til å ha et ønske om å bli frisk fra en spiseforstyrrelse handler ikke om å true eller skremme med hva som kan gå galt om en ikke tar grep.

Derfra kan en skissere hva som er mulig eller ikke mulig om man skal leve med eller uten en spiseforstyrrelse. Uten dømming, uten å mene så mye om hva som er rett eller galt.

Lang erfaring

I over 20 år har jeg jobbet med spiseforstyrrelser. Jeg har personlig erfaring med å være syk og bli frisk, pasientperspektiv, erfaring som frivillig i Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser (IKS), foredragsholder, selvhjelpsgruppeveileder, kinesiolog og sykepleier.

Jeg har hørt utallige historier om livet med spiseforstyrrelser. Jeg har sett folk finne tak i sine ressurser, bli frisk, endre sine liv, få tilbakefall, sitte fast i sine mønstre og gi helt slipp på sin kontroll på mat og kropp og vekt. Alle disse møtene og erfaringene har gitt meg grunnlaget for å si noe om dette fenomenet som er så ubegripelig for alle som ikke selv har kjent det på kroppen.

Hvordan hjelpe?

En leksjon om hvor viktig det er å spise, overtaler nok ingen til å bli frisk fra en spiseforstyrrelse. Det er viktig å få i seg næring. Noen ganger livsviktig. Og ja, noen ganger er det nettopp næringsmangelen i seg selv som står i veien for god kognitiv behandling og muligheten til å bli frisk. Men jeg tror ikke det er dette som skal kommuniseres til en pasient – i alle fall ikke i første omgang.

Dersom en får tillit hos pasienten har en et godt utgangspunkt til videre behandling.

Vi skal:

• Gi rom til at pasienten kan få forklare hva det er som skjer inni ham/henne, uten formaninger om hvor viktig det er å få i seg nok næring.
• Ikke tillate et kosthold som kan stå i veien for liv, helse eller helbred.
• Heller ikke godkjenne at pasienten skal få styre kostholdet til resten av familien, for å beholde den gode tonen.

Ta tak i motivasjonen

De fleste med spiseforstyrrelser har en enorm kunnskap om kalorier, næringsstoffer, inntak og forbrenning. De vet hva som må inn eller hva som skal forbrennes for å gå opp eller ned i vekt. Da mener jeg en har mer å hente ved å få tak i personens motivasjon enn å undervise om ernæring, i alle fall initialt.

I motivasjon til å ha lyst til å bli frisk, ligger nøkkelen. Noen ganger er veien fra motivasjon til faktisk å gjøre det ganske lang, men motivasjon er uansett starten.

Min største fordel i møte med folk med spiseforstyrrelser er at jeg har personlig erfaring. Det gjør det enklere for meg å spørre eller fortelle om ting som gjør at pasienten kjenner seg igjen og får tillit til at jeg vet hva jeg snakker om. Mange ganger kan jeg likevel ikke kjenne meg igjen i det de forteller meg, eller de vil kjenne på at de har det på et helt annet vis enn det jeg forteller om. Da er det viktig at jeg lar dem fortelle sin historie, sin virkelighet og møte dem der de er. Etter min erfaring er det å være åpen og ekte det som gir rom for mest tillit i relasjonen og som gjør det enklere for pasienten å lytte til det jeg har å si. Man trenger ikke forstå fullt ut for å kunne hjelpe, det viktigste er å gi rom for det som er.

Forstå frykten

Jo mer jeg har forsøkt å «overtale» noen til å bli friske, jo mer motstand viser seg i pasienten og vi kommer begge lenger vekk fra målet. Noen ganger er han/hun så underernært at tvangsbehandling er nødvendig eller de står i fare for å skade seg selv alvorlig eller ta sitt eget liv. Da har man ikke tid til å lete etter motivasjonen, men må handle raskt. Dette skal selvfølgelig vurderes av kyndig helsepersonell tidlig i behandlingen.

De fleste jeg har møtt som har spiseforstyrrelser ønsker å bli friske, men kun et fåtall av dem ønsker å gjøre de endringer som skal til for å bli friske. De vil ikke endre på de spisemønstre som de selv opplever gir dem en følelse av kontroll. Det er det store dilemmaet i møte med denne pasientgruppen.

Det kan godt være et sterkt ønske om å bli frisk til stede, men å gå opp i vekt kan samtidig synes som en umulighet. Noen ganger handler dette om behovet for kontroll, andre ganger om ønsket om å forsvinne eller bli usynlig, andre ganger igjen kan det handle om frykten for å være frisk og alt det ansvaret som følger med det.

Mange som har slitt med spiseforstyrrelser over lengre tid forteller om frykten for ikke å huske hvordan en lever uten en spiseforstyrrelse. Frykt for å ikke mestre livet som frisk, alle krav som vil stilles da og frykten for å mislykkes uten noen god grunn kan være aspekter som hindrer en i å ta steget ut av spiseforstyrrelsen dersom en har levd med denne en stund.

Bedre selvfølelse

Min erfaring er at i alle faser av disse sykdomsforløpene er det selvfølelse som er nøkkelen til veien ut. Hver enkelt må finne sin vei, i samråd med behandlere, men etter min erfaring er det som oftest graden av selvfølelse som styrer hvor lett det er å ta stegene mot en fremtid som frisk fra spiseforstyrrelser.

Det er stor variasjon i hva som kan være bakgrunn for hver enkelt sin selvfølelse, men det å ha det godt i seg selv, uavhengig av de ytre omstendigheter og omgivelser synes å være gjennomgående.

Dersom en skal ha det godt i seg selv, må en kjenne seg selv, være trygg på hvem man er og hvem man vil være. Det vil ikke si at man må være trygg i alle situasjoner, men bare kjenne seg selv godt nok til å kjenne at det er greit å være både trygg og utrygg, at det er greit.

Spist bort, sultet bort, kastet bort

I mitt tilfelle hadde jeg vært syk i mange år da jeg fikk hjelp til å styrke min selvfølelse og bli kjent med meg selv. Jeg hadde spist bort, sultet bort eller kastet opp alle følelser i så mange år at jeg måtte øve meg gradvis på å skjønne hva jeg kjente på da det dukket opp en følelse i meg.

Jeg måtte også øve meg på hva jeg kunne gjøre med disse følelsene for å ivareta de eller få det bedre. Det høres kanskje banalt ut, men jeg måtte lære meg gradvis hvordan jeg skulle kjenne etter hva jeg hadde behov for, ivareta mine behov eller be om hjelp til det jeg trengte støtte til. Det tok meg en god stund med øving og prøving og feiling før jeg kjente at dette var greit. Det å få høre at det er greit å bruke tid på dette er for mange en enorm lettelse.

Vet ikke lenger hva som er normalt

Det å leve etter sult og metthetsfølelse i stedet for regler og tabeller kan være en stor overgang for mange. Noen vet ikke lenger hva som er normalt å spise, og i dagens jungel av kostholdsråd er det jammen ikke lett å vite hva som egentlig er normalt heller.

Her vil det være noe prøving og feiling og det må det få være rom for i behandlingen, mener jeg. Så lenge en holder fokus på hva som er målet, både for pasient og behandler, tror jeg en har mye å vinne på å la pasienten selv finne en løsning som passer, og be om hjelp om en trenger forslag til mengde. Dersom det er snakk om voksne pasienter vil de uansett spise det de bestemmer seg for, selv om man lager aldri så mange kostlister og regler.

Noen ønsker derimot strengere kostregimer fordi en skal slippe å tenke og velge, og da er det selvfølgelig en annen sak. Da kan det være nettopp dette regimet som gir en trygghet nok til å spise normalt og være mottakelig for å jobbe med de bakenforliggende årsaker.

Hva ligger bak?

Bakenforliggende årsaker er som regel til stede. Noen ganger vet ikke pasienten selv hva som utløste spiseforstyrrelsen, noen ganger dukker det opp underveis i behandlingen, mens andre ganger er det innlysende for pasienten hva som er årsaken. Om man finner årsaken kan denne jobbes med, og man har kanskje funnet nye verktøy til å løse de indre konflikter som ligger der. 

Jeg tror det viktigste man kan gi i møte med noen som lider av spiseforstyrrelser, enten det er som helsepersonell, medmenneske, pårørende eller venn er å vise ved eksempel hva som er godt med å ha et avslappet forhold til mat, kropp og vekt. Jeg vil vise at det går an å bli helt frisk og reflektere over hva annet en kan bruke energien sin på dersom en ikke lenger gir så mye fokus til mat, kropp og vekt.

På godt og vondt

Et viktig punkt som jeg også vil nevne er forberedelse på at livet alltid vil ha opp- og nedturer, gode og ikke så gode dager. Dette ER livet, og en nødvendig variasjon for at vi skal få oppleve alle sider av livet, på godt og vondt. Noen har forestillinger om at når de bare blir friske, blir alle dager gode og alt blir fryd og gammen. En nedtur da, kan noen ganger føre til tilbakefall, dersom forventningene er i overkant store. Noen vil også ha nytte av sine tilbakefall, hvor en kan kjenne på hva som tippet vektskålen og gi en erfaring i hva en kan gjøre neste gang for å unngå et tilbakefall. Det viktigste en kan gjøre som hjelper da, er å bidra til å huske at et tilbakefall ikke er et rykk tilbake til start, men kun en erfaring på hva som kan trigge en eller hva en kan jobbe med videre. 

En viktig innsikt for meg har vært at mine tanker om omstendighetene rundt stadig endres. Dermed trenger jeg ikke henge meg på alle negative tanker, og agere ut ifra dem. Når jeg lener meg tilbake, lar tanken være i fred uten å spinne rundt den, prøve å bli kvitt den eller analysere den, kommer det ofte en ny tanke etter hvert som gjør at det hele kjennes annerledes. Ganske fascinerende, egentlig: 

Uansett hvor lang tid det tar, så er det viktige:

«En gang spiseforstyrret - alltid spiseforstyrret» er en myte! Det ER mulig å bli helt frisk!