fbpx Forskning og tradisjon Hopp til hovedinnhold

Forskning og tradisjon

Det er lite forskning på sykepleiefaget per se.

I løpet av mange års fordypning i Rikke Nissens tekster har tanken ofte slått meg at det fortsatt er et stykke igjen til faget kommer opp på det nivået Nissen mente var sykepleien verdig.

Ulrikke Eleonore (Rikke) Nissen (1834–1892) er grunnleggeren av den teoretisk faglige sykepleien i Norge. En av hennes viktigste oppgaver var å få forståelse for at sykepleien var et selvstendig fag med en særegen kompetanse, og som i kraft av sin egenart kunne bidra med ny kunnskap. Selv om en selvstendig sykepleievitenskap var utenkelig på Nissens tid, skriver hun i en av sine artikler i 1884 at en faglig utdannet sykepleier kan, på bakgrunn av sin særegne kompetanse, bidra til en ny utvikling av «lægevidenskaben».

Hva er så det særegne? Den som leser læreboken hun utga i 1877 vil fort oppdage at hun la stor vekt på teori og forskning. Det meste av innholdet består av rene prosedyrer. Men det er ikke her den særegne kompetansen realiserer seg, men i relasjonen med pasienten, i iakttakelsen, de gode handlinger og dokumentasjon. Dette fører til et område av faget Nissen kunne ta for gitt, og som hun kaller grunnvollen for de åndelige betingelser; den kristne kjærlighet. De åndelige betingelser dannet grunnlaget for en rekke nødvendige egenskaper ved sykepleieren som person, skjønt ikke uten betydelig bearbeidelse og veiledning. Nissen var visjonær. Hun diskuterte utfordringer ved den sekulariserte sykepleien allerede i 1884. Det problematiske, slik jeg tolker henne, var bruddet med den holistiske tenkningen, mennesket som enhet av kropp, sjel og ånd.

Sannsynligvis ville etableringen av en egen sykepleievitenskap ha gledet Nissen, men er den bygget på en særegen og selvstendig fagkompetanse slik Nissen så den? Det er jeg mer usikker på. Det er forbausende lite forskning på sykepleiefaget per se. Hva kjennetegner fagets særegne kompetanse? Hvordan utvikles den? I mange år har jeg vært opptatt av betingelsene for en ekte omsorgserfaring, en erfaring som åpner for inntrykket og forståelse av pasientens unike behov og verdier. Som Nissen, mener jeg at erfaringen må bygge på solid oppdatert kunnskap. Men skal erfaringen lykkes og kunnskapen komme pasienten til gode, avhenger det av fortolkeren. Åpenhet for det som er «annerledes» er ikke en medfødt egenskap, men en innsikt som utvikles i konfrontasjon med bærende forestillinger – gjennom korreksjon og veiledning. Den holistiske tilnærmingen er like aktuell i dag som på Nissens tid, om ikke mer. En erfaring som ivaretar pasienten som likeverdig, innebærer også en kompetanse. For Nissen var det en selvfølge. I dag kan den oppfattes atskillig mer diffus.