Det finnes et mønster i norske kommuner som går igjen hvert eneste budsjettår, særlig der fryktkultur har fotfeste. Tjenestene til de mest sårbare foreslås kuttet først. 

Aller først rammes gjerne barn og unge med nedsatt funksjonsevne og deres foreldre og foresatte. Deretter helsestasjon, jordmortjeneste, skolehelsetjeneste og lavterskel psykisk helsetjeneste for barn og unge. 

Som tidligere helseleder i kommunal sektor har jeg sett dette «spillet» fra innsiden. Og jeg tror verken det er faglig forankret eller nødvendig. Det er strategi.

Det er klassisk hersketeknikk

Å spille svake grupper opp mot hverandre er klassisk hersketeknikk i enhver organisasjon som styres gjennom frykt.

Det skaper uro mellom faggrupper, kamp mellom pasientgrupper og fragmentering i tjenestene. Samarbeid og samhandling, som vi vet gir bedre kvalitet i tjenestene og som samtidig er økonomisk lønnsomt, blir undergravd. I et slikt system råder taushet, og de kritiske stemmene som varslerne representeres, knebles og isoleres.

Når svake grupper slåss mot hverandre for knappe ressurser, slipper systemet å stå til ansvar. Splittelsen er ikke en konsekvens, men en styringsmekanisme.

Kuttforslagene er politisk kalkulerte

Administrasjonen vet at politikere ikke kan godta kutt i grunnleggende tjenester for barn og unge uten å miste tillit. Derfor foreslås nettopp disse kuttene først.

Da skjer gjerne følgende:

1. Politikerne må si nei
2. Administrasjonen kan hevde at «andre kutt må til»
3. Politikerne fremstår som uansvarlige
4. Administrasjonen får gjennomslag for de tiltakene de egentlig ønsket

Dette er en form for stille overstyring av folkestyret. 

Man blir lurt av en «slank» administrasjon

Kommuner ønsker gode skår på kommunebarometeret. Lav administrasjonskostnad gir høy skår. Men realiteten er ofte en annen hvor lederstillinger flyttes ned i tjenestene, lederlønninger skjules i helsestasjon og habilitering, konsulentutgifter holdes utenfor oversiktlige poster, og kostnader knyttet til advokater, rådgivere og interne prosesser holdes i diffus form.

Resultatet er at administrasjonen ser effektiv ut på papiret, mens tjenestene ser «dyre» ut og de svakeste framstår som en budsjettbelastning. Dette er ikke god styring, men systemvern. 

Vi må starte med å se på regnskapene

Skal vi avsløre slike prosesser, må vi starte med regnskapene. Varslingssaker gjøres om til personalsaker, nettopp for at administrasjonen kan skjule seg bak taushetsplikten og unngå å opplyse politikerne om millionbeløp til advokatutgifter.

Min oppfordring til politikerne er å følge pengestrømmen og stille spørsmål. Jeg mener det er kontrollutvalgets plikt og ansvar å få frem hvor mange «personalsaker» en kommune til enhver tid har, samt en oversikt over hva sakene koster av ressurser, i både tid og penger. 

• Hvor mye brukes på advokater?
• Hvor mye brukes på rådgivere og konsulenter?
• Hvor mange lederstillinger ligger skjult i tjenestene?
• Hvor mange interne prosjekter finnes – og hva produserer de?

Da kan politikerne få en oversikt over hvor mye av budsjettet som går til å beskytte systemet.

Et system som bruker betydelige ressurser på å beskytte seg selv mot kritikk, innsyn og forbedring, trenger gjennomlysning. Og politikerne har all rett – og plikt – til å kreve innsyn, helt på detaljnivå.

Tiden er inne for ærlighet og strukturell forståelse

Når tjenester for de mest sårbare foreslås kuttet, oppstår en kunstig konkurranse mellom profesjoner, frykt og kamp mellom pårørendegrupper, splittelse i fagmiljøene, frykt for å si fra og et klima der varsling blir farlig. Det er ikke fagfolkene som skaper problemet. Det er systemet som manipulerer rammene de arbeider innenfor.

Skal vi sikre forsvarlige tjenester for barn, familier og sårbare grupper, trenger kommunene full åpenhet om lederkostnader, en ærlig presentasjon av administrasjonsutgifter, at forebygging behandles som investering, ikke salderingspost, politisk mot til å avvise budsjettspill og en kultur der innsyn er standard, ikke trussel.

Det er ikke økonomi som styrer når de svakeste legges på blokka hvert år. Det er makt.

Og når makt får gå foran både faglighet og folkestyre, står hele helsetjenesten i fare, tjenestene til oss alle, både unge og gamle.