For noen dager siden så jeg en liten gutt på to år rusle ut fra avdelingen vår. Hånd i hånd med mamma, med premiekrokodillen stolt løftet i lufta. Bare noen dager tidligere lå han på pustemaskin og fikk næring gjennom sonde. Nå gikk han selv. Det er slike øyeblikk som gjør at vi elsker jobben vår.

Men samtidig kjenner jeg på en uro jeg aldri har hatt før. Vi som jobber med barn, skal spare millioner av kroner i årene som kommer. Neste år skal 25 millioner kuttes bare på avdeling kvinner, barn og unge og habilitering. Det høres kanskje ut som tall på et papir. For oss betyr det mennesker – barn – som ikke får den hjelpen de trenger, når de trenger den.

Kutt svekker bemanningen

Det kan være perioder der vi har rolige dager og god bemanning, og det er vi glade for. Men bildet snur ofte fort. Som barneavdeling vet vi at belastningen varierer gjennom året, og at situasjonen kan endre seg fra ro til krise på minutter. 

Derfor må vi beholde nok erfarne sykepleiere og stabile stillinger for å kunne gi trygg behandling også når trykket øker. Å beregne bemanning ut ifra gjennomsnittlig pasienttall tar ikke høyde for beredskapen vi må ha for å sikre et faglig forsvarlig helsetilbud til de minste.

Vi får høre at «ingen skal sies opp». Men når tre millioner skal tas i lønn neste år på barneavdelingen, og det knapt er noen som går av med pensjon, vet vi hva det betyr: Vikarer mister jobben, stillinger forsvinner, og de som står igjen, må løpe enda fortere. Vi får færre hender på jobb, mindre tid – og mindre trygghet for barna og familiene deres.

Barn krever tid og kompetanse

Og la meg være tydelig: Barn er ikke små voksne.

De krever helt andre hensyn. De har andre målinger, andre medisindoser, og de trenger trygghet før de lar oss gjøre noe som helst. Før vi får tatt en blodprøve, må vi få barnet til å stole på oss. Det tar tid. Og det må få ta tid.

Både norsk og internasjonal forskning viser tydelig at høyere bemanning av sykepleiere reduserer komplikasjoner, dødelighet og liggetid – og at det faktisk lønner seg økonomisk på sikt. Å kutte i bemanningen er derfor å gjøre det motsatte av det forskningen anbefaler. Det kan kanskje gi en kortsiktig gevinst på papiret, men på lenger sikt betyr det økte kostnader, lavere kvalitet og dårligere pasientsikkerhet.

Vi er en øyeblikkelig hjelp-avdeling der situasjonen raskt snur. For å kunne gi trygg og forsvarlig behandling må vi ha riktig kompetanse tilgjengelig til enhver tid. Når bemanningen reduseres, øker risikoen for feil.

Ledelsen tvinges til umulige kutt

Jeg vet at fortvilelsen ikke bare finnes blant oss som står ved pasientsenga. Våre ledere er også dypt bekymret. De ser konsekvensene av kuttene, men må likevel gjennomføre dem. Det er et umulig oppdrag. Vi er mange som står i samme båt, og alle ser at dette går utover det viktigste vi har – barna.

Vi har allerede kuttet i varm lunsj til pasienter og pårørende for å spare penger. Vi vasker det meste selv mellom hver pasient, fordi midlene til renholdsassistent spares. Vi har ikke hatt portør på mange år. Nå skal det altså spares enda mer. Men hvilket tilbud skal vi nå kutte?

Vi som står i front, får stadig høre at «alle må bidra». Men jeg lurer: Hvor kuttes det i byråkratiet? I møter, i rapportering, i administrasjon? Hvor mange av de som aldri møter pasientene, blir egentlig færre?

Det finnes en grense for hvor mye man kan spare før det går utover kvalitet og sikkerhet. Vi står ved den grensen nå.

Dette handler ikke om ansatte som klager. Det handler om barn. Om familier i krise. Om hvilket helsevesen vi ønsker å ha i Helse Møre og Romsdal. For helt ærlig – hva er viktigere enn barna våre?