I 2013 satt jeg som fersk og læringsvillig sykepleierstudent på skolebenken i Oslo. Jeg var full av motivasjon og bestemte meg for å vie livet til et yrke som handlet om omsorg, livsglede og faglig dyktighet. For meg handlet sykepleie om mennesker; om nærhet, trygghet og kompetente hender. 

En dag hadde vi en undervisning som skulle gjøre et uventet sterkt inntrykk. Temaet var teknologi i helsevesenet og hvordan den sakte, men sikkert, ble en del av arbeidsdagen vår. Forelesningen bar preg av skepsis. Det ble vist film om «robonurse» som nærmest beskrev maskiner som en potensiell trussel som kunne ta over oppgavene våre og erstatte de varme og kompetente hendene våre med det kalde og følelsesløse. 

Praksisen utfordrer gamle forestillinger

Jeg begynte å frykte at teknologi sto i veien for alt det menneskelige ved sykepleien. Lite visste jeg at synet mitt skulle endres totalt. 

Noen år senere, i fordypningspraksisen, fikk jeg for første gang oppleve hvordan velferdsteknologi faktisk kunne utgjøre en forskjell i hjemmesykepleien. Jeg kan ikke huske at det sto noe om dette i pensumbøkene, og det jeg møtte ute i praksis, sto i sterk kontrast til det jeg hadde fått presentert i undervisningen. 

I stedet for kalde roboter og distanserte prosesser, møtte jeg teknologi som faktisk kunne gjøre en forskjell for både meg som sykepleier og for brukerne. Samtidig oppdaget jeg også at ikke alt fungerte slik det var tenkt. Noen løsninger skapte mer frustrasjon enn hjelp, men bak utfordringene så jeg også et enormt potensial.

Teknologien gir brukerne mestring

Jeg husker spesielt en kveldsvakt hjemme hos en eldre dame. Vi satt og pratet da vi plutselig hørte en lyd i bakgrunnen. Det var alarmen fra pilledispenseren hennes som gikk av. Hun reiste seg rolig, tok medisinen sin og kom tilbake med et smil. Hun lo og fortalte at designet på dispenseren minnet henne om en frisbee og at hun pleide å kaste frisbee i sine yngre dager.

Det øyeblikket endret noe i meg. For midt i teknologien, i alarmer og hjelpemidler, fikk jeg se glimtet av et menneske som opplevde glede over å klare seg selv i hverdagen til tross for sviktende helse og sykdom.

Jeg bestemte meg da for at bacheloroppgaven min skulle handle om implementering av velferdsteknologi i hjemmesykepleien. Det var et modig valg som kostet meg dyrt. Oppgaven ble møtt med skepsis, og temaet ble sett på som «for kontroversielt» og i strid med skolens verdier. Flere år senere, på masterstudier hvor ett av fagene omhandlet helseteknologi, fikk jeg høre: «Du var forut for din tid.» Den kommentaren satte seg.

Utdanningene bremser nytenkning

For det mine tidligere lærere den gang så på som et feilspor, kunne i stedet bli sett på som en spire til faglig nysgjerrighet og utvikling. Noe som minner meg om hvor viktig det er at utdanningene våger å løfte frem studenter som tenker annerledes og utfordrer etablerte sannheter og heller tilrettelegge for nytenkning og innovasjon. Vi trenger en utdanning som ser potensialet i dem som går litt utenfor rammene. 

Tradisjonell sykepleie vektlegger nemlig nærhet, berøring og direkte observasjon – verdier som vanskelig lar seg overføre til en skjerm. Samtidig må vi tørre å se muligheter der vi før så begrensninger. Hva skjer om helsevesenet og næringslivet samarbeidet tettere? 

En ingeniør som forstår helsepersonells behov, kan utvikle løsninger som forbedrer både arbeidsflyt og pasientomsorg. Løsninger som er helsefremmende og som styrker ressursbruken i stedet for å tappe den. Det er slik innovasjon i helsevesenet bør skje: gjennom samskaping, innsikt og respekt for begge fagfelt. 

Fag og teknologi må utvikles sammen

Selv er jeg ingen teknologiromantiker. Jeg ser både utfordringer og fordeler. For meg handler helseteknologi om balanse, om å bruke verktøy som styrker brukernes ressurser og som støtter helsepersonell til å utføre en god og trygg tjeneste, uten å miste mennesket av syne. 

Mange fokuserer på problemer og utfordringer, ikke på muligheter. Dette må vi sammen snu. For å styrke fremtidens helsetjenester trengs det innovasjons- og forbedringskompetanse og tettere samarbeid mellom helsevesenet, utdanning, forskning og næringsliv. 

Skal vi investere i helseteknologi, må vi også investere i sykepleieren. Yrket bør tilby utvikling, læring og karrieremuligheter – ikke «bare» en meningsfull jobb. Teknologien vil aldri erstatte oss sykepleiere, men den kan løfte helsetjenestene, gjøre dem mer pasientsikre og skape en arbeidshverdag med rom for både fag og menneskelighet.

Teksten er skrevet gjennom dialog og meningsutveksling med Line Hurup Thomsen, daglig leder i HelseCampus Stavanger.