Reisebrev fra USA: By the Dawns Early Light!

Lasse Johan Thue er på studietur til USA, der han blant annet møter sykepleierspesialister – nurse practitioners – og lærer om hvordan de jobber. Her rapporterer han fra reisen til Sykepleiens lesere.

Alt er relativt. Tydeligvis også morgenen. Når jeg legger meg i USA, står solen opp hjemme og jeg kan facetime barna før de skal på skolen. Jetlag er ikke fake news, selv om vi tilsynelatende ikke har gitt det et passende norsk navn. Jeg foreslår døgninkongruens bare for å bidra med et medisinsk-klingende navn. 

I dyp døgninkongruens er vi altså på dag to etter ankomst i USA; en ankomst som startet på trappa hjemme mandag klokken 04.00 og endte 24 timer senere på trappa til Christi. 

For vi bor ikke på hotell. 

I den tidlige planleggingen fikk vi mail fra vår beste venn Lars Gjerde – helsehybriden og mesterhjernen bak hele besøket, om at hans sjef, Christi Delemos, hadde tilbudt oss å bo hjemme hos henne og ektemannen.

Ledere tjener godt

Jeg takket umiddelbart ja på vegne av Ellen og meg, for halve poenget med en slik studietur er jo å være sosial. Møte folk, lære av folk, og knytte kontakter. Dessuten vet jeg godt hva en amerikansk nurse practitioner har i grunnlønn i California, så jeg antok sjefen for dem alle kanskje hadde mer enn en toroms leilighet. 

Jeg tok ikke feil.

Helseministeren og statsministeren kan til sammen være misunnelig på lederlønningene her borte. Så i en overdådig vakker hage med koi-fiskedam og egen liten vingård, sitter jeg altså og funderer over dagens menneskemøter.

Alena gjorde meg glad

I går hadde vi svært lærerike og inspirerende samtaler med «the big brass» – ledernivåene for spesialistsykepleierne på sykehuset.

Idealer, mål, agendaer. Effektivitet. Lønnsomhet. Penger. I dag møtte vi praktiserende practitioners; damene på gulvet (foruten Lars har jeg enda ikke møtt en mannlig nurse practitioner). Og det å møte dem er en helt essensiell del av å få et nyansert og mest mulig korrekt bilde av hvordan tjenestemodellene her borte fungerer.

Alana Rothman gjorde meg skikkelig glad. Ikke fordi hun tegnet et kanskje litt mer jordnært bilde av hvordan tjenestemodellene realistisk sett kan slå ut (de jobber veldig hardt), men fordi hun var så innmari sykepleier. Hun undersøker, diagnostiserer, forskriver og henviser – ting vi enn så lenge ikke umiddelbart forbinder med sykepleiere i Norge. Men hun var likevel tvers igjennom sykepleier. Hvorfor? Vet ikke. Det er noe med det underfundige, tydeligvis internasjonale, upåpekelige aspektet jeg ikke helt klarer å beskrive når jeg ser det i en skikkelig god sykepleier. 

Ikke bare en vilje, men også en evne til å se mennesket med sykdom, og ikke bare sykdommen i mennesket. 

Men kun sykepleiere er sykepleiere, hva nå enn det er. Lars Berrum beskrev det fint: Sykepleie er mye mer enn omsorg, men ingenting uten.

En tur til The Pitt

Etter lunsj var vi tilsynelatende innom settet i tv-serien The Pitt (som jeg først trodde handlet om Brad Pitt). Det vil si at vi fikk omvisning i akuttmottaket. 

Jeg har alltid tenkt at amerikanske serier som portretterer sykehus også må lide av døgninkongruens, for det har sett så fjernt ut fra virkeligheten. I egen selvopphøyethet har jeg tydeligvis vært dommer for hva som utgjør amerikansk helsevirkelighet.

Boy was I wrong. 

Akuttmottaket så nøyaktig ut som på film, med en hektisk base i midten med halvfreidige og sassy helsearbeidere av absolutt alle valører, og masse pasientrom rundt med store glassvinduer med persienner. 

Og overleger som i full utroskap kliner i trappeoppgangen. Nei da.

På dette sykehuset er det helt klart at nurse practitioners er så tett på pasientbehandlingen man kan komme, og det med fulle rettigheter. Det er krystallklare skiller for hva en nurse practitioner skal gjøre, og fokuset ligger ikke primært på øvre begrensninger, men nedre.

Blir litt misunnelig

Kan jobben gjøres av andre med lavere formell kompetanse? Da er det også det personellets oppgave. Med lønnsnivåene her blir dette også nokså rasjonelt. Hvis practitioneren tar blodtrykket, begynner blodtrykket å bli ganske dyrt. Det er interessante perspektiv, og det er verdifullt å se at sykepleien ikke reduseres av den grunn. 

Nurse practitioneren er hundre prosent sykepleier, bare med en større verktøykasse. Når sykehusets akuttmottak også benyttes som fastlegekontor av store deler av befolkningen, blir pågangen ekstrem og ressursbruken viktig. Da får nurse practitioneren benytte kompetansen ved full kapasitet. Som en snekker uten hammer, blir jeg litt misunnelig. Men jeg er overbevist om at også vi skal få verktøyene vi trenger for å øke tilgangen til helsetjenester for alle. Det tar bare litt tid.

Nå er det trolig morgen ett eller annet sted, så det er åpenbart på tide for oss å gå ut og spise en hyggelig middag med våre verter i gamle Sacramento by, i flott solnedgang by the Dawns Early Light. 

Jeg er så jetlaged, jeg.

Les første reisebrev her: