Fra anestesi til akuttmottak: Jeg gikk fra å være en kontrollfrik til å bli en kaoshåndterer

Etter 28 år som anestesisykepleier – trygg, rutinert og med et godt forhold til de fleste anestesiologiske utfordringer – bestemte jeg meg plutselig for å bytte beite. Ikke til en roligere jobb, nei da. Jeg gikk rett inn i en stormvind: akuttmottaket.

Jeg trodde jeg var forberedt. Jeg hadde jo sett ting. Kritisk syke pasienter, pressede situasjoner og teamarbeid med kirurgisk presisjon – bokstavelig talt. Men det å gå fra en høyspesialisert rolle på operasjonsstua til et uforutsigbart virvar av pasienter, pårørende og ulende overvåkning, viste seg å være noe helt annet. Jeg gikk fra planlagt narkose til spontan overlevelsesstrategi.

Fra «kontroll» til «hva i alle dager skjer nå?»

Anestesiens verden er tilsynelatende kontrollert. Vi har prosedyrer. Vi har utstyr. Vi har en lege som har sett pasienten først. Vi har – i beste fall – stillhet. Noen sier faktisk at anestesi er «hours of boredom, thrill of excitement». Men du forbereder deg på det verste, alltid. 

Så kom jeg til akuttmottaket. Her finnes ikke «hours of boredom». Her kommer pasientene inn som et menneskelig kinderegg, og du vet aldri hva du får. Et kutt i fingeren? Eller sepsis med begynnende organsvikt? Den ene skal hjem etter Paracet. Den andre trenger umiddelbar livredning. Og midt i alt: en sykepleier som må ta ansvar for både egne og kollegaens pasienter – fordi noen måtte på do. 

Overgangen traff meg som et rykk. Der jeg før stort sett kunne forberede meg, planlegge og ha oversikt, måtte jeg nå reagere – umiddelbart, med det jeg hadde.

Fra ekspert til rookie – igjen

I anestesi kunne jeg blodgasser i blinde. Jeg fikset det meste ved å skru på ventilatoren. Så, i akuttmottaket, fikk jeg utdelt et lite plastkort med tolkning av blodgass. Jeg lo litt og kastet det. To dager senere sto jeg skamfull og ba om et nytt. For plutselig handlet det ikke om å justere ventilatoren, men å forstå hvorfor en selvpustende pasient hadde skyhøy laktat og sov seg inn i metabolsk katastrofe.

Og det var ikke bare blodgasser. Plutselig skulle jeg også vurdere reisehistorikk, pårørende, barn, traumer, psykoser, urinprøver og pasienter som hadde både puls og problemer i alle retninger. For ikke å nevne prøvetaking ved smittescreening i kombinasjon med språkbarrierer, smittefrakker og en dysfunksjonell etikettskriver.

Nytt språk, nytt blikk – og nye øyeblikk

I anestesi har man én pasient om gangen. Intensiteten varierer, men fokuset er klart. I akuttmottaket får du ikke engang fullført en setning før det ropes i radioen, ringes fra lab, rulles inn en ambulanse, og noen spør om pasienten som har ligget på båre i seks timer kan få mat. Og svaret er: Kanskje. Men først må vi finne en lege, bestille en CT, ta fire–fem blodprøver og gjerne finne en seng som ikke finnes.

Ordet «triage» var nytt for meg. Nå er det min religion. Det handler ikke bare om å vurdere hvem som haster mest. Det handler om å være ett skritt foran. Å se at en pasient med magesmerter faktisk har en rumpert aorta. At en stille tenåring med sløret blikk har livstruende ketoacidose. Eller at han som skriker mest, kanskje bare trenger å bli sett – og ikke sedert.

Hva tok jeg med meg fra anestesi?

Mye. Rolig puls under press. Kjærlighet for luftveier. Evnen til å se pasienten, ikke bare sykdommen. Og en urokkelig tro på teamarbeid. Men mest av alt respekten for det jeg ikke vet – og for kollegaene som vet.

Kaotisk. Slitsomt. Uerstattelig

Ja, det er dager jeg drar hjem og føler meg fullstendig utslitt og utilstrekkelig. Men det er også dager jeg drar hjem med hodet hevet, hjertet fullt og en stille visshet om at vi faktisk gjorde en forskjell.

Akuttmottaket er en røre – av skjebner, blodprøver, menneskelige dramaer og håp. Det er brutalt ærlig og vilt uforutsigbart. Og helt fantastisk.

Men kanskje er det, i min alder, en tid for alt?