Mannlige sykepleiere møter fortsatt holdninger de ikke burde tåle

Som sykepleier i akuttmottak vet jeg hvor krevende, men også hvor meningsfullt, dette yrket er. Det handler om raske vurderinger, livsviktige avgjørelser og tett samarbeid med leger og annet helsepersonell. Det er et yrke fullt av ansvar, adrenalin og faglig dybde. Likevel domineres det fortsatt av kvinner. Hvorfor?

Svaret er sammensatt, men mye handler om holdninger. Sykepleie forbindes fortsatt med «kvinnelige verdier» som omsorg, empati og pleie og altfor sjelden med høy kompetanse, medisinsk-teknisk innsikt og lederskap. Dette snevre bildet av yrket gjør at mange unge menn ikke engang vurderer det som en karrierevei. Og det stopper ikke der.

Jeg har selv opplevd holdninger om at menn ikke hører hjemme i sykepleien. Kommentarer som «Skal ikke du bli lege i stedet?» eller overraskelsen når jeg introduserer meg som sykepleier, er ikke uvanlig. Slike utsagn – bevisste eller ubevisste – bidrar til å holde gamle forestillinger i live.

Jeg ønsket en utfordrende og meningsfull jobb

Og så er det dette ordet som får det til å koke over for meg: kall. Hver gang noen omtaler sykepleieryrket som et kall, kjenner jeg motstanden bygge seg opp. Et kall? Nei. Jeg valgte dette yrket fordi jeg ønsket en utfordrende og meningsfull jobb. Ikke fordi jeg har en slags innebygd pliktfølelse til å ofre meg selv for fellesskapet. 

Når vi omtaler sykepleie som et kall, romantiserer vi underbetaling og overbelastning – og skyver samtidig vekk mange som kunne vurdert dette som en reell karrierevei.

Og helt ærlig: Hvem har noen gang sagt «jeg fikk et kall om å jobbe i olja, så jeg kan halvere lønna mi»? Ingen. For det er bare når det gjelder omsorgsyrker, og spesielt sykepleie, at vi forventes å godta dårlig lønn og tunge vakter med et smil – fordi vi liksom er «skapt for det». Det er gammeldags og urettferdig.

Ansvaret bør speiles i lønnsslippen

En annen barriere er lønn og status. Sykepleiere har enormt ansvar, men det speiles sjelden i lønnsslippen. Mange unge menn søker yrker med høyere anerkjennelse og økonomisk trygghet. Det er ikke rart. Det er rasjonelt. Skal vi tiltrekke oss dyktige mennesker, må vi vise at samfunnet faktisk verdsetter jobben vi gjør.

Og når vi først snakker om rekruttering: Sykehusene må bli mye flinkere til å sende ut det faktiske mangfoldet i yrket når vi skal møte ungdom på utdanningsmesser og liknende arenaer. Ikke en eller annen støvete representant som har sittet på kontor de siste tjue årene og ikke lenger kjenner pulsen i faget. 

Ungdommen er fremtidens helsevesen, og det de møter, bør speile både virkeligheten og mangfoldet de selv er en del av. De trenger å se sykepleiere i uniform, i praksis, i ulike spesialiseringer – kvinner og menn, unge og erfarne. De trenger å se at de kan høre hjemme her.

Så hva må til?

1. Endre historien vi forteller. Sykepleie er mer enn stell og pleie. Det er avansert klinisk arbeid, teknisk kompetanse og kritiske vurderinger. Vi må løfte frem mannlige sykepleiere, ikke som unntak, men som en naturlig del av yrket.
2. Bedre lønn og vilkår. Skal vi rekruttere bredt, må vi også gjøre yrket økonomisk attraktivt og mulig å stå i over tid.
3. Rett fokus i utdanning og rekruttering. Vi trenger et inkluderende læringsmiljø, og helseforetakene må ta ansvar for hvordan de representerer yrket utad.
4. Fremhev akutt, intensiv og teknisk sykepleie. Her finnes mange av de kvalitetene som menn ofte tiltrekkes av – ansvar, kompleksitet og tempo. Det må frem i lyset.

Det handler ikke om at menn skal redde sykepleien. Det handler om at vi trenger begge kjønn i et helsevesen som speiler samfunnet vi er til for. Når det er krise, teller ikke kjønn. Da teller kompetanse.

Og helt til slutt – til alle dere som valgte å jobbe i olja: Takk for det. Olja kan jo faktisk bidra til å finansiere et bedre helsevesen for oss alle. Så kjør på – så tar vi oss av folka.