Sammen kan vi ta sykepleiefaget tilbake

Vi ønsker debatten om sykepleiens omsorgsdimensjon velkommen. I innleggene stilles det spørsmål ved forståelsen av sykepleiens grunnleggende verdier og handlinger sett i lys av det moralske stresset mange sykepleiere i dag føler i møte med verdigrunnlaget for organisering og ledelse av dagens helsetjeneste. Dette stresset har etter hvert blitt så sterkt at to av ti sykepleiere ønsker å forlate yrket.

Debattantene trekker frem flere aspekter fra at fagets innhold bør revurderes og ha et større fokus på konteksten faget utøves i til viktigheten for profesjonen å ha et begrepsapparat som bør være en syntese av verdier og handlinger for å kunne synliggjøre det de kaller helhetlig sykepleie. Videre hevdes det at omsorgen må forsvares og at det må utdannes sykepleiere som ikke er føyelige til systemet.

Å debattere og enes om et felles verdigrunnlag og hva som er sykepleietjenestens bidrag inn i dagens helsetjeneste, mener vi er helt avgjørende for at profesjonen skal få utøve sin kjernefunksjon til beste for pasientene og på en måte som befolkning og politikere forstår. 

Reformer har utfordret sykepleien

Også på slutten av 1970- og utover på 1980- tallet var det en debatt omkring omsorgsbegrepet og verdigrunnlaget i sykepleien. Den startet på grunn av frykt for at når sykepleie ble et universitetsfag, ville akademiseringen føre sykepleien bort fra praksis. Det ble advart mot at sykepleiens omsorgsverdier ville forvitre. Den debatten stilnet.

Profesjonen har siden slutten av 1990 blitt utfordret med innføring av mange store reformer både innen utdanning og i helsetjenesten. Det har vært en turbulent tid med stadig nye forskrifter, utredninger og omorganiseringer som har resultert i en svært krevende tid for de som har stått og står i prosessene.

Krav til kompetanseheving, omstruktureringer, effektivisering, økt antall studenter, økt fokus på forskning og inntjening er noe av det som kjennetegner denne tiden. Det kan være sterkt medvirkende årsaker til at etter hvert som faget fant sin plass innen akademia, stilnet debattene om verdigrunnlaget.

Sykepleierne har naturlig nok vært opptatt av å møte alle disse kravene og har ikke alltid hatt tid, overskudd og bevissthet om hvordan de strukturelle endringene som har pågått nærmest kontinuerlig, kan ha påvirket fag og praksis.

Sykepleiere har mistet innflytelse i beslutningsprosesser

En annen sterkt medvirkende årsak kan være at sykepleiere i praksis har blitt fratatt en arena der de kunne samle sykepleierne til faglige diskusjoner og delta der fag og arbeidsvilkår blir diskutert og besluttet. Siden innføring av profesjonsnøytral ledelse i helsetjenesten for snart 25 år siden, er det svært få sykepleiere i lederposisjoner som har vilkår som gjør at de kan utøve faglig ledelse.

Norge som det eneste land i Europa, har ikke lenger sykepleiere i lederposisjoner i landets helseinstitusjoner der viktige beslutningsprosesser blir diskutert og beslutninger tas.

At sykepleierne ikke har hatt en felles stemme, kan være en av årsakene til at de ikke har blitt tilstrekkelig lyttet til når de argumenterer for betydningen omsorgen har for å opprettholde og forbedre et helsevesen som skal gi kvalitet og trygghet til pasientene og de som arbeider der.

Sykepleiere må debattere fagets verdigrunnlag

Spørsmålet som bør reises, er om sykepleiere både i praksis og i utdanning er villig til å ta en debatt om fagets fremtid. Vi etterlyser en grunnlagsdebatt der det tas stilling til hvilke verdier framtidens sykepleiepraksis, teori og forskning bør tuftes på.

I likhet med noen av de andre debattantene vil vi ta til orde for å beholde omsorgsdimensjonen i faget slik den ble utviklet av pionerene Florence Nightingale og Virginia Henderson. Deres tanker om helhetlig sykepleie som ivaretar pasientens behov i samspill med omgivelsene, bør fortsatt kunne fungere som sykepleierens indre kompass i praksis.

Om dette tas på alvor må sykepleierne stå opp for pasienten også når strukturelle endringer styrt av økonomisk effektivitet og lønnsomhet synes å være overordnet, og kanskje særlig da. Å ivareta omsorgsdimensjonen stiller andre krav til yrkesutøverne i dag enn på pionerenes tid, og faget må selvfølgelig kontinuerlig utvikles.

For å være i stand til å ivareta pasienten under skriftende omgivelser, er det avgjørende at sykepleierne har innsikt i strukturelle, medisinske og teknologiske endringer.

Studenter må rustes for en krevende praksis

Studentene må forberedes på den virkelighet de møter i praksis. Ikke for å tilpasses systemet, men for å ha et våkent og kritisk blikk som gjør dem i stand til å stille de krav som trengs for å ivareta pasientene. For å lykkes med dette må teoriutvikling og forskning spille på lag med praksis.

Skal omsorgsdimensjonen ved faget ivaretas, må den tuftes på kritisk refleksjon og et humanistisk og vitenskaps- og kunnskapssyn som ser menneske og samfunn i en sammenheng. Dette står ikke i motsetning til at naturvitenskapelige innslag i utdanningen er vesentlige. Men det å se hele mennesket og dets reaksjoner og ikke bare en syk pasient må alltid være overordnet om sykepleien skal lykkes.

Pluralisme er viktig. Det å se saker fra ulike sider er ikke bare nyttig, men også nødvendig for fagutvikling. Det bør likevel ikke være til hinder for at vi bør kunne enes om et felles grunnlag der sykepleiens omsorgsdimensjon og fokus blir ivaretatt.

Vi skulle ha alle muligheter for lykkes. Profesjonen har aldri hatt så god kompetanse innen både teoretisk og praktisk sykepleie som i dag. I Norge har alle sykepleier en bachelorgrad i sykepleie, vi har mange sykepleiere med master og får stadig flere sykepleiere med doktorgrad også i praksis. Vi har et økende antall studenter på alle nivåer. Vi har professorer og førsteamanuenser, økt forskning og økt antall publikasjoner som viser viktigheten av sykepleiens bidrag til økt kvalitet i helsetjenesten. 

Som landets største helseprofesjon har vi også i dag et fagforbund med en synlig og sterk faglig profil. Tiden skulle være moden for at vi sammen kan ta faget tilbake.