Sykepleieres kunnskap om autisme er avgjørende for å gi tilstrekkelig helsehjelp

Autisme er en utviklingsforstyrrelse som kjennetegnes av, blant annet, utfordringer med kommunikasjon og sosial interaksjon. Begrepet autismespekter er brukt fordi det er stor variasjon i symptomer og funksjonsevne til personer med autisme. Noen kan ha behov for betydelig hjelp, mens andre blir oppfattet som å ikke være autistisk. 

Adekvat helsehjelp til personer med autisme krever samarbeid med en rekke tjenester og inkluderer helsefremmende tiltak, omsorg og rehabilitering. Sykepleiere møter pasienter med autisme flere steder i helsevesenet.

Alle individer med autisme er forskjellige

Autisme er en livslang tilstand, og personer med autisme, samt deres pårørende, kan oppleve utfordringer dersom helsepersonalet ikke kjenner til at sensoriske inntrykk kan bli tolket annerledes for mennesker med autisme. 

Hyper- og hyposensitivitet kan føre til uvanlige reaksjoner på smerte, lyd, lukt, berøring eller smak. Selv om det er viktig å understreke at alle individer med autisme er forskjellige, kan lite kjennskap om slike reaksjoner føre til at sykepleieren ikke bidrar med tilstrekkelig helsehjelp. 

Mangel på kunnskap kan være uheldig dersom sykepleieren som jobber på legevakt, møter noen som på grunn av sin autismediagnose, ikke er i stand til å formidle om smerte til tross for alvorlige skader eller sykdom. 

Hypersensitivitet til lyder og berøring kan også være utfordrende for sykepleieren som skal hjelpe med tannstell. Anestesi- og operasjonssykepleiere kan stusse over pasienter som ser ut til å reagere negativt på sterkt lys i forbindelse med kirurgiske forberedelser eller som, ved oppvåkning, er urolig fordi alle lyder som kommer fra overvåkningsutstyr, høres så intenst ut.

Sykepleierens kompetanse er avgjørende

Ifølge Virginia Henderson er sykepleierens funksjon å hjelpe individer med å utføre aktiviteter som bidrar til helse og som de ville ha utført uten hjelp om de hadde nødvendig styrke, vilje eller kunnskap. 

Forskrift om nasjonale retningslinjer for sykepleierutdanningen forventer også at institusjoner som utdanner sykepleiere, skal kvalifisere kandidater som ivaretar menneskets grunnleggende behov, fremme helse, forebygge og behandle sykdom. 

Personer med autisme har behov for langsiktige og koordinerte tjenester, men i møte med pasienter med autisme, kan for lite kompetanse føre til alvorlige hendelser og til pårørende som føler seg utilstrekkelige og fortvilet. For hvordan skal pårørende få helsepersonalet i et travelt venterom på legevakten prioritere en som har redusert verbalt språk, men som ikke ser smertepåvirket ut? 

Hvordan skal sykepleieren hjelpe pasienten med autisme til å spise tilstrekkelig når vedkommende har hypersensitivitet til matens konsistens, form, farge og lukt? 

Kunnskapsmangel kan hindre tilpasset pleie og kommunikasjon

Et av de grunnleggende behovene beskrevet av Henderson er å hjelpe til eller støtte pasientene med å velge passende klær samt kle på seg. Vet sykepleieren at noen personer med autisme kan ha problemer med å kjenne etter om det er kaldt eller varmt? Eller at hypersensitivitet kan føre til at de kan reagerer negativt mot klær med spesielle teksturer? 

Kommunikasjon kan bli vanskelig når nonverbal kommunikasjon tolkes som arroganse eller likegyldighet. Utfordringer kan også oppstå dersom sykepleieren ikke vet at det kan ta lengre tid for personer med autisme å prosessere noen lyder og at det kan føre til lengre tid å svare på spørsmål.

Et økende antall pasienter med autisme kommer til å ha behov for primær- og spesialisthelsetjeneste. Å møte personene «der de er» kan være vanskelig, til og med farlig, dersom sykepleieren ikke har kunnskap om variasjoner i symptomene av autisme. Det er derfor viktig at utdanningsinstitusjonene på bachelor- og masternivå bidrar med å øke sykepleieres forståelse for disse utfordringene slik at sykepleiere på mest mulig måte kan hjelpe denne pasientgruppen.