Kjære pårørende, vi gjør så godt vi kan

På legevakten prioriterer de pasienter basert på et fargesystem bestående av rød (akutt), gul (haster) og grønn (kan vente) respons.

Jeg jobber som ufaglært på et kommunalt behandlingssenter. Det vil si at med mindre det skjer noe akutt og uventet, så har jeg ingenting å gjøre med situasjoner som ville utløst rød, eller engang gul, respons på en legevakt. Dette tilfaller de faglærte og utdannede. Like fullt bruker jeg fargesystemet når jeg planlegger arbeidsdagen min. 

Det er torsdag, morgenmøtet er over, og jeg har gått til avdelingen jeg skal være på. Mens jeg slår på lysene, låser opp kontordøren og skrur på kaffetrakteren, jobber jeg fortløpende med å lage meg en liste i hodet over hva som skal gjøres i løpet av de neste sju til åtte timene.

Gjøremålene på denne listen blir automatisk fargekodet. 

Rød: tilsyn, medisiner, mat og drikke.

Gul: stell. Målingene som skal tas av fru Hansen i løpet av vakten, telefonen som må tas til hjemmesykepleien angående herr Olsens hjemreise om tre dager og bestillingen av fotpleietime til fru Nilsen. Med andre ord ting som absolutt må gjøres, men som ikke er ekstremt tidssensitive.

Grønn: for det meste praktisk arbeid. Rydde ut av oppvaskmaskinen, re opp senger, fylle på skap, feie opp kjekssmuler – og kople opp herr Knudsen sitt nye nettbrett til husets wifi, slik at han kan lese Bergens Tidende på nett.

Lav grunnbemanning får konsekvenser

Det er ingen hemmelighet at det er hektisk å jobbe i helsevesenet, og min arbeidsplass er intet unntak. Jeg er så heldig at jeg har flotte ledere jeg har stor tillit til og gode kolleger jeg stadig lar meg imponere over. Men dyktige og intelligente som de er, så er de bare mennesker med to hender og begrenset makt.

De kan ikke gjøre noe med det faktum at Bergen kommune ligger ti prosent under snittet av landets sju største byer når det gjelder bemanningsfinansiering i kommunale sykehjem.

Vi som tilbringer arbeidsdagene våre på gulvet, ønsker så gjerne at din ektefelle, forelder, besteforelder, ditt søsken og din venn skal leve under gode forhold mens de er hos oss.

Men som en konsekvens av lav grunnbemanning, som blir enda lavere ved fravær, sliter vi ofte med å rekke over oppgavene som faller inn under rød og gul respons. Oppgavene som tilsier grønn respons, blir derfor nedprioritert.

Vi er nødt til å prioritere

Det er ikke vårt ønske eller vår intensjon at din mor har matflekker på genseren sin eller at din ektemann har kluter fra morgenstellet liggende på baderomsgulvet sitt klokken ett om formiddagen.

Det er ikke vårt ønske at sengen til din venn ikke har blitt redd opp når klokken nærmer seg middagstider, at din bestemor ikke har fått klippet fingerneglene på to uker, eller at din far aldri fikk kaffekoppen og Gjende-kjeksen han så inderlig ønsket seg før middagshvilen klokken 16.30.

Det er bare det at når de røde alarmene utvikler seg til et overtent inferno som truer med å brenne ned grunnpilarene av kommunehelsetjenesten, og de gule alarmene begynner å ulme faretruende oransje, da må jeg prioritere å få dem under kontroll før jeg ser på den grønne alarmen i form av en brukt vaskeklut som henger over en baderomsvask og blinker på hånende, men til syvende og sist uskyldig vis.

Innlegget ble først publisert av Bergens Tidende.