Det er trist lesning om ammefri

Det har vært urovekkende å lese om sykepleieres erfaringer med forsøk på å ta ut ammefri. Vi i Ammefri – råd og rettigheter har fått god kjennskap til hvordan realiteten er for ammende kvinner i arbeidslivet. Artiklene i sykepleien.no bekrefter det vi allerede ser (se alle relevante artikler nederst i saken).

Ammefri – råd og rettigheter ble stiftet på bakgrunn av endringen i bestemmelsen om ammefri i kommunesektoren (KS) sin hovedtariffavtale: Før mai 2022 kunne man få inntil to timer ammefri uten aldersbegrensning. Fra mai 2022 ble ammefri utover første leveår erstattet med denne setningen: «Ved særskilte behov hos barnet gis fri med lønn også utover barnets første leveår.»

Og med denne, kanskje tilsynelatende lille endringen, kom store utfordringer for mange kvinner. Vi startet derfor Facebook-gruppen Ammefri – råd og rettigheter. Etter hvert har gruppen vokst seg til en frivillig organisasjon som driver med informasjonsarbeid og jobber for å forbedre rammene rundt ammefri.

Hva er «særskilte behov»?

Som forventet skapte formuleringen om særskilte behov problemer for kvinnene som har behov for ammefri. KS ønsker at de særskilte behovene skal dokumenteres. Ikke overraskende tolker helsepersonell ordlyden særskilte behov som medisinske behov. Men er det egentlig det samme? Hva er egentlig særskilt behov? Per nå finnes det ingen retningslinjer, og det er opp til hvert enkelt helsepersonell å vurdere, og det tolkes ulikt på alle helsestasjoner og legekontor.

Ettersom ordlyden særskilt behov tolkes ulikt, vet ikke kvinnen hvordan hun blir møtt når hun ber om dokumentasjon på særskilt behov. Mange beskriver det som at de står med lua i hånda og må ut på tiggerunde: «Kan jeg være så snill å få lov til å amme barnet mitt slik FHI anbefaler, uten negativ påvirkning på min økonomi, mulighet til å jobbe heltid og pensjonsopptjening?»

Vi mener at det er mer naturlig å tolke særskilt som individuelt eller spesielt behov og at det er den ammende kvinne som kjenner sitt behov best.

Hvorfor er kravet om «særskilt behov» problematisk?

Ammefri skal springe ut ifra mors behov for å amme. Behovsprøving av ammefri bryter med prinsippet i forarbeidene til arbeidsmiljølovens bestemmelse om betalt ammefri der det slås fast at det er kvinnens behov for å amme som er styrende, ikke barnets behov for morsmelk.

Ammefri er ment å være et tillitsbasert system. Krav om dokumentasjon bryter med dette. Vi er kjent med at store kommuner instruerer sine helsestasjoner i å ikke skrive dokumentasjon. Enten ikke i det hele tatt, eller kun i tilfeller hvor det er ekstreme utfordringer med ernæring hos barnet. Dette ser vi på som et etisk dilemma der fastleger og helsesykepleiere mister sin autonomi.

Overraskende mange kvinner forteller at de har levert dokumentasjon på særskilt behov, men at arbeidsgiver ikke vil godta den og ber om innsyn i hva de særskilte behovene til barnet består av. Dette har arbeidsgiver selvsagt ikke myndighet til. Det kan sammenliknes med at arbeidsgiver ikke har rett på innsikt i diagnoser ved sykemelding. Har de fått dokumentasjon på særskilt behov, skal betalt ammefri innvilges. Arbeidsmiljøloven sier:

«Arbeidsgiver må ikke […] be om […] andre helseopplysninger enn dem som er nødvendige for å utføre de arbeidsoppgaver som knytter seg til stillingen.»

Barna er ikke part i tariffavtalen med KS, og har ikke hatt anledning til å bli hørt.

Innskrenking av retten til ammefri er direkte i strid med formålet om å øke andelen heltidsansatte og bryter med tariffavtalens uttalte mål om heltidskultur. Det er godt dokumentert at utfordring med å kombinere amming og arbeid forhindrer kvinner fra å jobbe heltid.

Ta vare på ammende arbeidstakere

Det bør være i arbeidsgivers interesse at mor kommer tilbake i jobb etter endt svangerskapspermisjon, selv om hun benytter ammefri. Kanskje spesielt når mor har et samfunnskritisk yrke. Den norske stat ønsker at kvinner skal amme i ett år og gjerne lenger. Betalt ammefri er statens løsning på at mødre i arbeid skal kunne amme i tråd med anbefalingene.

Likevel møter kvinner mange utfordringer når de vil ta ut sin lovfestede rett til ammefri. Nesten daglig får vi høre historier om at arbeidsgivere vil styre når kvinnen skal ta ut sin ammefri, at kvinnen ikke får redusert arbeidsmengde, men må jobbe 100 prosent i en deltidsramme og at ammefri-takere med fleksitid fratas mulighet til å opparbeide seg plusstid.

Dessverre opplever også kvinner negative kommentarer fra andre på arbeidsplassen når de går for å amme sitt barn i arbeidstiden. I beste fall handler dette om lite kjennskap til regelverket, og i verste fall handler det om holdninger.

Når kvinner slutter i jobben på grunn av at de ikke får ammefri og manglende tilrettelegging bør man stoppe opp og stille spørsmål om hvor vi er på vei. Å ha sitt daglige arbeid i en kultur der det er vanlig å kommentere en kvinnes amming og gi kvinner skyldfølelse fordi de tar ut ammefri, gir et dårlig arbeidsmiljø. Man bør ta vare på alle arbeidstakere, også ammende kvinner.

Én måte å løse noen av utfordringene på er at utgifter ved ammefri dekkes av statsbudsjettet på lik linje med permisjon eller sykepenger, og ikke må dekkes lokalt av arbeidsgiver. Med alt vi vet om de positive effektene av amming, både for kvinner og barn, bør vi arbeide for en endring i holdninger, kultur og regelverk.

Vi vil applaudere arbeidsgivere som legger til rette for at arbeidstakere tar ut ammefri: Sånn skal det gjøres! Til arbeidsgivere som ikke gjør det, sier vi som redaktør i Sykepleien: Skjerp dere!