Fra sykehjem til «demenslandsby»: Begynne å bo

Onsdag 14. juni har det gått en og en halv måned på det nye stedet for Kirsten Gjetanger. Sola varmer opp Dronning Ingrids hage til sydentemperatur på rundt 30 grader. Vi møter bare ett menneske i den solfylte delen av bakhagen. I en krok med skygge og myke hagemøbler sitter en liten gjeng. Resten holder seg inne.

Men Kirsten er ikke her. Hun ramlet kvelden før og fikk et kutt i hodet som blødde mye, siden hun går på blodfortynnende. Det bar av gårde med ambulanse til legevakten og deretter til Diakonhjemmets sykehus. Kuttet måtte sys.

Forverring

Mannen, Øivind Gjetanger, ble først oppringt om hendelsen klokken 11 dagen etter. Han fikk ikke vite hvor eller hvordan fallet skjedde.

– Fallet skjedde ved vaktskiftet fra kveldsvakt til nattevakt, skriver virksomhetsleder Katrine Selnes på e-post til Sykepleien litt over en uke etterpå og fortsetter:

– Vi hadde ikke rukket å ta alle innkomst/bli kjent-møter med pårørende for å høre hvor ofte og når i løpet av døgnet de ønsker å bli kontaktet. Pårørende ble derfor kontaktet dagen etter. Vi beklager at informasjonen ikke ble gitt tidligere, hvis dette var ønskelig.

– Jeg synes hun har blitt verre siden hun kom til Dronning Ingrids hage, sier Øivind på telefon til Sykepleien.

– Selve stedet og de som jobber der er stort sett veldig bra. Men det kunne vært et luksushotell, det hadde ikke spilt noen rolle når hun ikke får bo hjemme, slik hun ønsker, legger han til.

Øivind dro rett til sykehuset etter at han fikk beskjeden om fallet. Kirsten er forvirret og må være på Diakonhjemmet noen dager før hun kan komme tilbake.

– De har utelukket hjernerystelse og hjerneblødning, men har tatt prøver som viser ubalanse i elektrolytt-nivåene, blant annet lavt natriumnivå, sier han.

Høy bemanningsfaktor

Sykepleien treffer fagsykepleier Reza Moadel Mojdehi i stedet. Han viser oss inn i kantinen som både beboere og ansatte bruker, med inngang fra torget. Der spiller en yngre mann på piano og en eldre dame står smilende og lytter til.

Reza setter seg ved et hjørnebord ved vinduet.

– Jeg trives supergodt og har mye å gjøre. Det blir litt ekstra med min tittel og stilling, men jeg synes bare det er spennende og motiverende. De fine fasilitetene og mange nye hyggelige kolleger er det beste, sier han.

– Hvordan har det gått å fusjonere to arbeidskulturer, en fra Silurveien sykehjem og en fra Manglerudhjemmet?

– Det har gått greit. Vi jobber med å øke tryggheten ved å skape oversikt over hverdagen og utarbeide rutiner for de ulike postene. Det hjelper også at vi har hatt en høyere bemanningsfaktor nå i innkjøringsfasen med 0,87 per pasient, i forhold til 0,84 som er vanlig på dag og kveld.

En fast sykepleier og helsefagarbeider til hver

– Hver beboer har fått både en fast tjenesteansvarlig sykepleier og en fast primæransvarlig helsefagarbeider. De første to-tre ukene var ikke dette på plass, så pårørende lurte på hvem de skulle kontakte. Nå går det bedre, sier Reza.

Øivind Gjetanger har ikke hørt om verken tjenesteansvarlig sykepleier eller primæransvarlig helsefagarbeider, men sier han kan kontakte avdelingslederen dersom det er noe spesielt.

– Kirsten hadde trengt en fast kontakt som kunne hjelpe henne med høreapparatet som hun plundrer fælt med. Det kreves øvelse og trening for å klare å bruke det, men jeg har ingen jeg kan spørre om å hjelpe henne med det, sier han på telefon og legger til:

– De ansatte sirkulerer på fire boenheter, så det blir flere ansatte for Kirsten å forholde seg til her, sammenliknet med Silurveien.

Litt over en uke etterpå har også Kirsten Gjetanger fått tjenesteansvarlig sykepleier og primæransvarlig helsefagarbeider som Øivind skal ha et første møte med tirsdag 4. juli.

– Vi jobber nå med å bli kjent med hverandre, med kulturbygging, både mellom avdelinger, med medarbeidere og beboere. Dette krever mange endringer og vi har også mange nye prosesser. Vi må be om litt tålmodighet for at ikke alt er på plass slik vi ønsker det, skriver virksomhetsleder Katrine Selnes på e-post til Sykepleien.

Det har Øivind Gjetanger stor forståelse for.

Revurderer beboerne

Plutselig dukker det opp en eldre mann i kantinen hvor Reza sitter med Sykepleien. Han har to plastposer med klær i hendene.

– Jeg skal ikke være her! De holder folk her så de ikke får slippe ut, sier han alvorlig til de han treffer.

Reza forklarer at dette er en beboer som snart skal flytte ut fordi han trenger et høyere omsorgsnivå ved en forsterket enhet.

– Vi revurderer beboerne hele tiden om de er friske nok til å være her. Vi ser an atferden. De som skaper mye uro trenger gjerne en annen type omsorg enn det de kan få her, sier han.

Flere har blitt kjærester

Da pasientene ble satt sammen i mindre bogrupper på de ulike enhetene, ble interesser og funksjonsnivå vurdert, samt hva de hadde jobbet med tidligere. Det tror Reza var et lurt sjakktrekk:

– Det er artig å se at mange har fått nye kjærester her. Det er større trivsel og folk får en mer normal døgnrytme. Før serverte vi gjerne maten på rommet deres, men nå er det vanligere at de står opp om morgenen og gleder seg til å komme ut i felleslokalet og spise sammen med de andre.

Reza har ikke tallene, men inntrykket hans er at bruken av beroligende legemidler har gått ned.

– Det er veldig fint å se at beboerne blir naturlig slitne av å være her. Det har jo vært flott vær siden vi åpnet, så noen soler seg mens andre trener på takterrassen. Folk bruker fasilitetene. Særlig biblioteket og kantina er populært.

– Hva med puben og de beboerne som har et problematisk forhold til alkohol?

– Den er bare oppe hver fredag. Og vi kjenner pasientene så godt at vi vet hvem vi må passe ekstra på med alkohol, sier Reza.

Mange nye tekniske løsninger

Dronning Ingrids hage bruker et nytt journalsystem (E-rom) som Reza mener har vist seg å virke bra hvis bare tiltaksplanene og tidsplanene er lagt inn.

– Da trenger man kun å hake av på de ulike tiltakene i stedet for å skrive lange setninger om hva pasientene har gjort. Det er tidsbesparende, forklarer Reza.

Alle pasientene overvåkes også av infrarøde kameraer (Room-mate) på rommene om nettene og av GPS-klokke (Sensio) rundt håndleddet på dagene. Klokken fungerer også som en trygghetsalarm.

– Slike digitale tilsyn har vi ikke hatt før, men det funker bra så langt, sier Reza, før han går til medisinrommet som ligger i den administrative fløyen innenfor kantinen.

– Redusert og litt ør

20. juni snakker Sykepleien med Øivind Gjetanger på telefon igjen. Han har fremdeles ikke fått vite hvor eller hvordan kona kunne ha falt og fått et kutt midt oppå hodet som måtte sys. Kirsten husker verken fallet eller at hun har vært på ulike avdelinger på Diakonhjemmet. Hun var tre netter der før hun ble sendt tilbake til Dronning Ingrids hage hvor hun nå får natrium intravenøst.

– Hun er redusert og litt ør i hodet. Hun er mer slapp og har ikke følt seg vel. Da jeg måtte gå sist jeg var der, var hun likevel kontaktsøkende og lurte på når jeg kom igjen.

– Lettere med far enn ektefelle

– Du forsøker å gjøre det beste for kona di, mens hun opplever at du ikke vil ha henne hjemme og er av og til sint for det. Hvordan er det å stå i det?

– Det var mye lettere å si til faren min at «nå må du på sykehjem» enn det er med en ektefelle. Han var riktignok 93 år, men det forventes jo at man tar vare på ektefellen enten det er mann eller kone. Jeg har hørt om dem som kommer på besøk hver dag, men jeg føler ikke det så naturlig at jeg skal være en besøksvenn.

– Da Kirsten bodde hjemme med hjelp fra hjemmesykepleien, ble det tydelig at hun trengte mer og mer at noen var der hele tiden. Jeg gjorde jo alt i hjemmet og var hennes personlige assistent 24 timer i døgnet når hun ble så redusert som hun ble etter hvert.

– Man kan si at det er illojalt eller dårlig gjort at jeg ikke er mer hos henne, men jeg har bestemt meg: Vi har ikke brukt hytta på mange år, så nå setter jeg av litt tid på å få den i orden igjen. Det er noe jeg kjenner at jeg har godt av, sier Øivind.

Han har omadressert Aftenposten til Kirsten så hun kan lese avisa hver dag, og har skaffet både tv og radio til rommet hennes.

– Hun likte å høre på jazz, men nå hører hun ikke på radioen mer.

Dårlig stemning

23. juni får Sykepleien en ny oppdatering av Øivind. Han har fått vite at fallet til Kirsten skjedde på rommet hennes, men ingen har forklart kuttet midt oppe på hodet når hun falt fra egen høyde og slo bakhodet.

Sist han besøkte henne, fikk han vite at hun hadde tatt en røyk på rommet og utløst brannalarmen. Dermed hadde personalet tatt fra henne lighteren så det ikke skulle skje igjen.

– Hun ba meg kjøpe ny lighter til henne og lovte at det ikke skulle skje igjen, men jeg hadde ikke lyst å gå imot det personalet hadde bestemt, så jeg nektet. Da ble hun sint, forteller han.

De skiltes med mildt sagt dårlig stemning. Vi avtaler derfor at Sykepleien skal få treffe Kirsten alene neste gang.

– Annerledes på en dårlig måte

27. juni i 13-tiden får vi endelig møte Kirsten igjen.

Hun sitter alene i favorittkroken sin utenfor boenheten og røyker i nattkjole og slåbrok. Rundt høyre hånd har hun den hvite GPS-klokken.

– Hvordan er det å ha den på seg?

– Du kan åpne dører med den.

– Den har alarm også?

– Jeg prøvde å trykke på den en eller to ganger, men vet ikke om den virker. Det kom ingen.

– Det er snart to måneder siden du kom hit. Hvordan trives du nå?

– Det er annerledes.

– På en god eller dårlig måte?

– På en dårlig måte. Det er ikke hjemlig nok. Det er færre snakkesalige mennesker her enn på Silurveien. Det er større her også. Der var vi ti på avdelingen. Her er det så mange.

– Men i boenheten din her er dere bare seks?

Spørsmålet blir hengende. Hun har ikke fått hjelp med høreapparatet og vi snakker litt forbi hverandre.

– Smertestillende hjelper

Mens Sykepleien er der, kommer det mange beboere fra andre boenheter innom. Noen reagerer ikke på det, andre synes det er forstyrrende. Det er mye snakk om verandadøren. Skal den stå oppe eller lukkes? Beboerne er uenige.

Kirsten forteller at hun har vondt i hodet hele tiden etter fallet, men at det hjelper å få en smertestillende tablett.

– Jeg må passe på tingene mine her. Askebegeret forsvinner stadig.

Hun har et pappkrus med vann til formålet.

God seng

– Hva skulle du ønsket deg her for at du kunne trives bedre?

– Mer omgang med mennesker. Det er mange hyggelige ansatte her, heldigvis, men det er ikke så mange klare som bor her. Jeg lider under det, siden jeg er klarere enn mange andre.

Virksomhetsleder Katrine Selnes kommer forbi med Aftenposten. Kirsten takker og legger den på gåstolen.

Vi går inn og får se rommet hennes. Ved døra henger fremdeles skiltet med det feilstavede navnet, men selve døra har fått en hvit lapp med Kirsten på.

– Utsikten var bedre på Silurveien, men sengen er god her!

Hun setter seg ned i lenestolen i kroken og plasserer føttene på den blå krakken med polstring og gyngeføtter på. Hun er andpusten etter turen inn, men det gir seg etter at hun har lest litt i Aftenposten.

– Har du prøvd noe av alt det de har her – kafé, pub, butikk, bibliotek og så videre?

– Jeg og mannen min var på puben og tok et glass vin. Det var hyggelig.

– Har du vært på takterrassen?

– Ja, men jeg kunne ikke se noe derfra.

Lunsj og mere til

Helsefagarbeideren som styrer rundt alene i fellesrommet, serverer spagetti med kjøttsaus til lunsj og vafler med kaffe både før og etter. Hun har mer enn nok å henge fingrene i, og forteller at hun måtte gå rett å legge seg etter at hun i forrige uke hadde hatt to vakter på boenheten i etasjen over, hvor flere av beboerne sitter i rullestol.

Mens hun rydder unna tallerkener, kommer en dame gående med buksesmekken vid åpen så buksa så vidt henger på. Samtidig roper Kirsten at hun så Roy utenfor, og om ikke noen kan spørre ham om hun kan få en Paracet. En annen beboer vil fortelle om noe hun opplevde under krigen som barn da hun ble evakuert, og en tredje kommer inn gjennom den åpne verandadøra og spør: «Hva gjør jeg her?».

Etter lunsjen tar Kirsten seg en tur ut i kroken igjen og tenner seg en røyk mens hun venter på at Øivind skal komme på besøk. Hun har visst fått tilbake lighteren.

Saken med alle tre deler er lest og godkjent av Kirsten Gjetangers datter, som er hennes fullmektige.

Les del 1: Pakkingen

Les del 2: Flyttingen