Hvor skal dette ende?

Nå er det viktigere enn noen gang å ta vare på hverandre. Det er fristende å minne om Gro Harlem Brundtland som i sin nyttårstale i 1995 oppfordret oss alle til å ta frem «nabokjerringa» i oss. Hun som viser omsorg for dem i nabolaget som trenger litt ekstra omsorg.

Jeg heier på «nabokjerringer og gubber» i 2023. For det er mange som trenger litt ekstra nå, ikke bare fra profesjonelle helsearbeidere, men fra oss alle.

Utfordringer kan gå på helsa løs

Mange trodde at 2022 skulle bli litt mer som «vanlig» for alle dere som jobber i helsetjenesten, og for folk flest. De tok grundig feil. De grusomme krigshandlingene i Ukraina fortsetter med full styrke. Nyhetsbildet preges av mennesker på flukt. Døde mennesker og hjemløse mennesker. Og mennesker uten strøm og varme. Det er så hjerteskjærende og meningsløst at jeg knapt orker å ta det inn.

Det som skjer ute i verden preger også hverdagen vår sterkt.

Økte strømpriser, matpriser og renter, kan i den store sammenheng virke som bagateller sammenliknet med det menneskene i Ukraina nå må tåle. Kanskje det. Men at noen har det verre enn oss, kan ikke være til hinder for en erkjennelse av at mange mennesker også her til lands nå har det vanskelig. De sosiale forskjellene i helse forsterkes i krisetider som nå.

En urolig verden og økonomisk usikkerhet rammer dem som allerede sliter med uhelse, aller mest. Økonomiske utfordringer kan forsterke eller gi nye helseplager.

Befolkningens psykiske helse settes på prøve nå. Det skjer etter flere år med pandemi og til tider et nedstengt Norge. Det har rammet særlig barn og unge og deres psykiske helse.   

Helsetjenesten er under press

Alt tyder på at også 2023 vil stå i pandemiens tegn. De siste oppdateringene fra Folkehelseinstituttet viser en økende trend i både smitte og sykehusinnleggelser. Samtidig er det årlige influensautbruddet i full gang og antall innleggelser øker også her. Som om ikke det er nok fylles barneavdelingene landet rundt opp av barn med RS-virus.

Lite tyder på at det blir noe hvileskjær for helsetjenesten med det første.

Da pandemien hadde herjet i ett år, var jeg overbevist om at helsetjenesten vil levere til gull også neste gang det virkelig gjelder. Og helsetjenesten og alle sykepleierne og annet helsepersonell leverer til gull. Igjen og igjen. Hele tiden. De fortjener applaus. Men det er ikke nok.

Ryker strikken?

Strikken for sykepleieres hverdag har gjennom de tre siste årene med pandemi for mange vært strukket langt. Kanskje for langt. Arbeidsbelastningen er så stor for mange sykepleiere og andre ansatte i Helse-Norge at det er grunn til å spørre om de greier å mobilisere over tid. Mange orker ikke mer. Når 14 sykepleiere i en liten kommune søker seg jobb på et fiskeoppdrettsanlegg sier det sitt.

Vi vet alle hva som skal til. Høyere lønn. Bedre bemanning. Bedre oppgavedeling. Flere heltidsstillinger. En rekke kompetansetiltak. Økt utdanningskapasitet. Så enkelt og så vanskelig.

Tiltak er iverksatt, men det monner ikke helt og tar tid.

Det mangler 7000 sykepleiere i dag. Antallet er estimert til svimlende 28 000 i 2035. Sykepleiermangelen blir den største utfordringen i Helse-Norge fremover. Det kan ikke overraske noen.

Stramme budsjetter krever prioritering

Helsebudsjettene for 2023 gir grunn til bekymring. Forventningene til mer penger til helse ble ikke innfridd. Strømpriser og annet trumfet helse nå. Befolkningens forventninger til en god offentlig helsetjeneste blir ikke mindre av den grunn.

Det blir tøffe tak og prioriteringer som vil gjøre vondt for mange. En ting bør være sikkert. Det er ikke i det pasientnære arbeidet at eventuelle budsjettkutt i helseforetakene må tas.

Det må derimot tenkes nytt på fornuftig bruk av sykepleiere og annet kvalifisert personell. De må få rammer til å gjøre det de er utdannet til, og ikke alt mulig annet som andre kan gjøre like bra.

Kompetente sykepleiere må brukes riktig

Personlig har jeg tro på at Helsepersonellkommisjonen vil ta tak i nettopp dette og komme med konkrete og raskt gjennomførbare forslag til hvilke oppgaver som kan overføres fra sykepleiere og til andre.

Det er grunn til å minne om at vi aldri har hatt en så godt utdannet sykepleiergruppe som nå. Samtidig er sykepleierne i det vesentlige fratatt ledelsen av eget fag.

For på toppen i sykehushierarkiet er det få sykepleiere rundt bordet. Sykepleiere må bli sett og hørt. Sykepleiertjenestene må koordineres av folk som vet hva sykepleie er. Bare da vil sykepleierne tas på alvor. Det er helt avgjørende nå.

Det kommer ikke mengder med nye sykepleiere seilende på en fjøl. De som allerede er i arbeid, må beholdes og gis rammebetingelser som gjør det mulig å gjøre den jobben de vet de kan og skal.

Små øyeblikk gjør en forskjell

Samtidig som jeg heier på frivillighet og «nabokjerringer og gubber», er den jobben sykepleiere over hele landet gjør hver eneste dag, en viktig bærebjelke i vår offentlige helsetjeneste.

Hvert minutt. Hver time. Hver natt. Hver kveld. Hver dag er de der for pasientene og deres pårørende. Små korte øyeblikk. Eller langvarige relasjoner mellom sykepleier og pasient. Møter mellom profesjonelle sykepleiere og sårbare pasienter. Møter som setter spor og gjør en forskjell i mange menneskers liv.

Tusen takk for innsatsen i 2022 alle sykepleiere!