Er kosmetisk sykepleie i det hele tatt sykepleie?

Henrik Vogt, forsker ved Senter for medisinsk etikk på Universitetet i Oslo, har i høst løftet debatten om kosmetisk medisin og forsøkt å stille hele den medisinske profesjonen til veggs med spørsmål om kosmetisk medisin egentlig er helsehjelp. Det har vært rimelig stille fra legene. I et innlegg i Sykepleien stiller han samme spørsmål til oss sykepleiere. 

Er kosmetisk sykepleie egentlig sykepleie? Jeg synes det er vanskelig å forklare hvordan kosmetisk sykepleie bidrar til å fremme helse, forebygge og behandle sykdom og lindre lidelse, som vi lærte mye om da jeg gikk på skole.

Er det et problem?

Når jeg skriver om kosmetisk sykepleie og kirurgi i dette innlegget, mener jeg ikke botoxbehandling mot kronisk migrene eller brystrekonstruktiv kirurgi. Jeg snakker om medisinsk unødvendig behandling som kun har som formål at pasienten (eller «kunden» blir det vel kanskje mer riktig å si i disse tilfellene) skal se penere ut. Det er det som er skjønnhetsbransjens forretningsmodell: De støtter et skjønnhetsideal som gjør at folk får «behov» for å oppsøke tjenestene deres.

11. november debatterte Henrik Vogt og Lill Sverresdatter Larsen, leder i Norsk Sykepleierforbund, i Dagsnytt 18. Sverresdatter Larsen tok ikke avstand fra denne typen «sykepleie», men sa at hun kjenner til historier om sykepleiere som sier nei til å behandle pasienter som ikke har «behov for» kosmetisk sykepleie.

Jeg kjenner mange nok, og har nok egen erfaring, til å vite at det er mange sykepleiere som ikke har noe problem med å injisere fillers på unge, friske mennesker selv om de absolutt ikke har behov for det. Men betyr det at det er et problem at sykepleiere etablerer seg i det private næringslivet og livnærer seg på dette?

Kan det svekke tilliten?

Sverresdatter Larsen bommer etter min mening når hun vektlegger at det er få sykepleiere som faktisk jobber med slik behandling og at dette er noe som leger driver med. Ja, det stemmer at fillers er forholdsvis nytt, men det har jobbet sykepleiere på operasjonsstuene på Aleris og Volvat i mange tiår. De livnærer seg av både brystforstørrelse og fettsuging. Det er med andre ord ikke helt nytt at sykepleiere virker i dette markedet.

Vi er heldige som tilhører en profesjon som nyter stor tillit blant folk. Vi sykepleiere har yrkesetiske retningslinjer som pålegger oss å stille noen spørsmål. Hvilke etiske refleksjoner gjøres i skjønnhetsbransjen? Kan sykepleiere i skjønnhetsbransjen bidra til å svekke tilliten til profesjonen vår?

Hva skjer med vår integritet dersom det skulle vise seg at mange unge og sårbare har latt seg forlokke av skjønnhetsindustrien og angrer i etterkant, eller får uakseptable komplikasjoner?

Det kan fremstå som om vi lever i et samfunn som jager etter skjønnhet og evig ungdom, der det uperfekte får en stadig mindre plass. Er det riktig at vi, som har utdannet oss til et yrke der vi skal helbrede sykdom og lindre ubehag, skal bidra til å akselerere den samfunnsutviklingen?

Utfordringene må håndteres

Det er vanskelig å se for seg at fillers, permanent makeup og andre ting sykepleiere i skjønnhetsindustrien jobber med, skal bli forbudt. Og så lenge det er lovlig, må vi vite hvordan vi skal håndtere de utfordringene som følger med.

Hvis vi ikke skal forby det, hvem skal utføre disse oppgavene? Vi sykepleiere har studert anatomi og fysiologi, vi kan og har lov til å håndtere legemidler, og vi har en autorisasjon som innebærer at norske helsemyndigheter har satt sitt godkjentstempel på vår kompetanse.

Dersom slik kosmetisk behandling skal være lovlig, mener jeg det er naturlig at kun autorisert helsepersonell har lov til å drive med det.

Det finnes mange gode eksempler på sykepleiere som har tatt rikelig med kurs, videreutdanning og sertifiseringer som setter dem i stand til å yte behandling som bidrar til god hudhelse, for eksempel.

Jeg synes det er bra at sykepleiere starter egne bedrifter og yter behandling som må sies å ligge i mellomsjiktet mellom helsehjelp og velvære. Dette inkluderer laserbehandling mot uønsket hårvekst, behandlinger for solskadet hud og arrbehandling, og mange av dem sier at fillerbehandling kun er en liten del av arbeidshverdagen.

Vi må definere faget vårt

Det er lett å forstå at det er et stort kundegrunnlag for dem som driver med ulike former for kosmetisk behandling. Skjønnhetspresset har vært og er økende, og mange er villige til å gå langt for å få et utseende de er tilfredse med. Det er følelser jeg kan kjenne meg godt igjen i selv.

Men leger og sykepleiere er en knapp ressurs, og vi som samfunn bruker mye penger og ressurser på å utdanne dem. I tillegg kommer kostnader knyttet til stipend. Som samfunn har vi akseptert at dette koster mye penger fordi behovet for kompetent personale i helsevesenet er enormt.

Det er i mine øyne ikke uproblematisk at vi – skattebetalerne, staten – bruker så store ressurser på å utdanne folk som ikke kommer helsevesenet til gode. I stedet vil jeg påstå at vi kan anta at utstrakt bruk av fillers og kosmetisk kirurgi som ikke er medisinsk nødvendig, i verste fall kan legge enda større belastning på et allerede presset helsevesen, gjennom behov for psykisk helsehjelp og behandling av komplikasjoner fra kosmetisk behandling på private klinikker.

Det er mange ubesvarte problemstillinger i denne diskusjonen, og det er beklagelig at Norsk Sykepleierforbund ikke tar stilling til så viktige spørsmål. Vi som tilhører sykepleierprofesjonen må delta diskusjonen med leger, politikere og andre. Og vi må være med å definere hva faget vårt inneholder og, ikke minst, hva det ikke inneholder.