– Sykepleierne var slitne før pandemien, og de er enda mer slitne etter pandemien

Folk er utslitt og utbrent. Dette begynte før pandemien. Jeg var i jobb på medisinsk avdeling, året var 2015. Unge medarbeidere fortalte meg at de måtte velge mellom full stilling eller et sosialt liv. De valgte full stilling, fordi de hadde studielån.

På fritiden sov de for å orke neste runde med vakter. De hadde ikke fylt 30 år engang.

I min neste jobb valgte mine medarbeidere å jobbe 75 prosent. De orket heller ikke mer, og disse var gift og hadde nedbetalte lån. Altså kunne de «velge» stillingsprosent selv – men med pensjonstap som prisen de til slutt måtte betale.

Overmenneskelige krav

Dette er den virkeligheten jeg oppfatter rundt meg. I denne virkeligheten ropes det hele tiden om at vi skal ha lovfestet rett til 100 prosent jobb. I denne virkeligheten opplever jeg at vi prøver å skape et arbeidsliv for supermennesker! For overmennesker som takler det arbeidstempoet og de kravene som sykepleiere flest møter i hverdagen sin.

Sykepleierne var slitne før pandemien, de er enda mer slitne etter pandemien. For de av oss som har hatt korona, har de visst funnet ut at det er noe med hjernen. Langtidsvirkningene av det mange av oss har gjennomgått, vet vi enda lite om, utover at de kan vare i årevis …

Et overkommelig arbeidsliv

Jeg tror ikke på at 100-prosentstillinger løser et eneste problem! Snarere føler jeg at vi har et forbund som ikke ser oss medlemmer ved å fremme et system som ser strålende ut på papiret, men som ikke ivaretar menneskene bak uniformen.

Det vi må få på plass, er en pensjonsordning som ikke straffer oss for at vi har arbeidsdager vi ikke kan leve med – for det er hverdagen vår i dag! For å få et overkommelig arbeidsliv må det flere sykepleiere til og vilje fra politisk hold til å betale for at vi skal ha nok ressurser til å ivareta hele mennesket – inkludert oss selv.