– Fagspråket gjør det ikke enklere for oss

«Du har fått plass på Omsorg Pluss», roper jeg inn i øret til den gamle. Hun har vært hos oss på Gastromedisin i noen uker, men har – i likhet med mange av pasientene på sommerens overfylte OUS – ingenting der å gjøre. Hun er ikke syk. Hun er gammel. Mett av dage.

I tidligere tider ville hun fått lov til å ende sine dager på et gamle- eller et hvilehjem. De finnes ikke mer, kanskje var de for stigmatiserende. Nå er hun ikke syk nok for sykehjem. Hun venter i kø for opphold på helsehus, og skal i mellomtiden på Omsorg Pluss.

«Omsorg Pluss?», spør hun skeptisk. «Hva er det?» Jeg tør ikke gjengi det jeg fant på nettet. Omsorg+, leste jeg der, er en HDO med en husvert, ment for brukere med utfordringer i hverdagen. Jeg forestiller meg at verken ordet utfordring, bruker eller husvert virker særlig opplysende på den gamle og forsikrer henne om at Omsorg Pluss er et fint sted der hun får god hjelp. Noe jeg strengt tatt ikke vet noe om.

En lettere hverdag?

Sommeren er travel på Ullevål, og på vaktrommet venter nok av arbeidsoppgaver. Det henger et oppslag om at vi må få oss passord på Nissy (taxi) og TønSys og at Kompetansetavlen nå er byttet ut med Kompetanseportalen som vi må ta i bruk. Den er nemlig ment å gjøre hverdagen vår lettere.

Når jeg prøver å finne forskjellen på Læringsportal, Personalportal og Kompetanseportal, kommer jeg over en artig nettside. Nemlig CiS Competence Hub som NSF nå kurser 120 000 sykepleiere med. Dette for å styrke Human Capital, som ifølge CiS er den viktigste eiendelen i enhver organisasjon.

CiS Competence Hub lokker med SaaS-applikasjoner der du kan velge de beste løsningene innen både CRM, LMS og IAM og forsikrer om at åpne API-er og Single Sign-On (SSO) gir verdi til brukerne gjennom både enkelhet og brukervennlighet.

Kryptiske navn

Språket vårt. Ordene vi bruker. Denne sommeren har jeg lest diakonisse Rikke Nissens «Lærebog i sykepleie for Diakonisser». Den første i sitt slag, skrevet i 1877. En vidunderlig bok, helt umulig i dag. Spesielt kapittelet om de Sindsyge. Det er ganske knapt. Nissen advarer nemlig Diakonisserne om å kunne for mye sykdomslære «da det ingenlunde er Hensigten at opmuntre Diakonisserne til Kvaksalveri eller paa nogen Maade at bibringe dem Indbildninger om at være et Slags Læger».

Men to diagnoser nevner hun; mani og melankoli eller tungsind.

Dette nydelige ordet tungsind. I dag regnet som både upresist og udifferensiert og klassifisert som en affektiv forstyrrelse med kode F32.0, F32.1 og F32.2 i ICD-10-manualen – det internasjonale kodeverket for psykiske lidelser. Mens Nissens kapittel om medisinlære gir assosiasjoner til Agatha Christie; opium, blaasyre, spanske fluer, arsenikk og stryknin. Fjernt fra dagens sukkertøyliknende knaskepiller med kryptiske navn som OxyContin, Targiniq, Oksazepam og Alprazolam (Xanor).

Et fagspråk i utvikling

Også Nissen og co. hadde sitt fagspråk. En Koppesneppert for eksempel. Eller et Maltheserkors. Sistnevnte i kapitelet om kirurgi som, blant annet, forteller om hvordan brette bandasjer med elegante franske ord som Longuetter, Bourbonnet, Plumaceua (læs Plymasaa).

Kapittelet om blodigler er mer brutalt. De kan Diakonisserne oppmuntre til å suge seg fast til pasienten med litt fløte, eller legge dem i Øl, Eddike og Vand så de blir livlige. Men det er en risikofylt behandling spesielt for barn, skriver Nissen. Igler har blitt glemt over natten, og barnet har da blødd i hjel.

Like risikofylt virker kapittelet om beskyttelsen ved smitsomme Sygdomme: «Diakonissen ved at hennes Liv staar i Guds Haand, uden Hans Vilje kan intet ramme hende, og hun er trøstig ved Tanken om at hun gaar i det hende af Gud anviste Kald». Om en ikke helt stoler på Vårherres beskyttelse, skriver hun rørende nok at Diakonissen, uten at den syke merker det, kan vende ansiktet bort så hun ikke innånder den Syges Aandedræt.

Tilslører virkeligheten

Det har vært skrevet mye og godt om Rikke Nissens omsorgsspråk, og Diakonisserne som Vår Herre hadde gitt et kall til en inderlig oppofrende kjærlighet. Det er likevel ingen grunn til å romantisere attenhundretallets Diakonissehus. Behandlingen kunne gjøre mer skade enn gagn, og de myndige Diakonisserne kunne sikkert skremt vettet av både pasienter og de stakkars utskjelte Vaakekonerne.

Men det går an å undre seg over hva som foregår i hodet på de menneskene som i fullt alvor tror at CiS Competence Huber med åpne API-er og Single Sign-On (SSO) forenkler vår og pasientenes hverdag. Det går også an å drømme seg tilbake til en tid der språket var ment å beskrive en til tider brutal virkelighet, og ikke tilsløre den.