Det må bli slutt på at pasienter er kasteballer

47 leger, 115 pleiepersonell, to prester og to fysioterapeuter møtte pasienten «Jan» og hans familie i deres kanossagang mellom ulike avdelinger i jakten på riktig diagnose.

Det er alvorlig, men ikke særlig overraskende, at det nok en gang dokumenteres at pasienter blir kasteballer i en spesialisthelsetjeneste som stadig blir mer høyspesialisert og dermed også mer fragmentert.

Det er en trussel mot pasientsikkerheten. Konsekvensene kan bli fatale for pasientene. Dette kommer klart og tydelig frem i rapporten fra Undersøkelseskommisjonen (Ukom) som offentliggjøres i dag, 16. juni.

Fikk diagnosen en uke før han døde

Bakgrunnen for rapporten er et varsel fra etterlatte til en mann i begynnelsen av 70-årene som døde av nyrekreft en uke etter at han fikk diagnosen. Da hadde han vært ut og inn av sykehuset og ulike avdelinger gjennom et halvt år.

Men gjentatte innleggelser og ulike undersøkelser ved en rekke avdelinger ga ikke riktig diagnose før det var for sent. Pasienten og hans pårørende opplevde at det var uklart hvem som hadde oversikt og ansvar, og hvem de skulle henvende seg til.

Jeg er alltid forsiktig med å generalisere på bakgrunn av enkelthistorier. Men denne familiens opplevelser er ikke unike. Det er så mange liknende historier at det vil være en solid ansvarsfraskrivelse fra de ansvarlige helsemyndigheter å snu ryggen til.

Faktum er at samarbeid på tvers av avdelinger og ulike spesialiteter i årevis har vært en akilleshæl ved våre sykehus. Særlig gjelder dette pasienter med uavklarte tilstander.

Tverrfaglighet krever ny organisering

Det er i utgangspunktet en god ting at den medisinske utviklingen gir stadig nye muligheter for høyspesialisert behandling. Tilstander som tidligere betydde den sikre død, kan i dag behandles, og liv kan reddes eller forlenges.

Dagens medisinske behandling preges i stor grad av tverrfaglighet. Et komplisert puslespill med en rekke spesialister involvert gir riktig diagnose og ofte skreddersydd behandling tilpasset den enkelte pasient.

Det gjør at den tradisjonelle organisering etter organer, diagnoser eller til og med medisinske spesialiteter, kanskje står for fall. Det er grunn til å spørre om dagens organisering av sykehusene er tilpasset moderne medisin.

Trygghet og forutsigbarhet for pasient og pårørende

Ikke minst er det grunn til å spørre om dagens organisering ivaretar pasienter og pårørende og deres behov for forutsigbarhet og kontinuitet godt nok. Jeg tror ikke det.

Det ser fortsatt ut til at det er i samhandlingen og koordineringen mellom de ulike helt nødvendige spesialitetene og aktørene at det fortsatt glipper.

Det blir uklart hvem som har hovedansvaret for pasienten. Selv om den enkelte spesialist og alle helsearbeiderne hver for seg gjør en god jobb, blir noen pasienter kasteballer i et system hvor ingen har et tydelig ansvar for samhandling og kontinuitet.

Et lederansvar

Nå skal det understrekes at vi her i Norge har en sterk offentlig helsetjeneste. Det er ingen grunn til svartmaling med bred penn. De aller fleste pasienter får riktig utredning og behandling av høy faglig kvalitet når de trenger det. Og de aller fleste føler seg godt ivaretatt, ikke minst takket være alle de flinke, profesjonelle og dedikerte helsearbeiderne som hver eneste dag gjør sitt aller beste for pasienter og pårørende.

Dette handler i liten grad om den enkelte helsearbeider, men om organisering og ledelse. Det er og blir et lederansvar å sørge for at pasienter får riktig behandling til riktig tid uten unødig ventetid. Og det er et lederansvar å sørge for en organisering og styring som gjør dette mulig.

Tiltak må følges opp

En rekke tiltak er innført. Noen fungerer. Andre ikke. I sin rapport fremhever Ukom blant annet at det er grunn til å tro at pasientsikkerheten er blitt styrket etter innføringen av diagnostisk pakkeforløp for kreft. Det påpekes imidlertid at ordningen praktiseres ulikt ved sykehusene, og at pasienter som allerede er inneliggende i sykehus, sjelden henvises til forløpet.

Den systematiske modellen for utredning og behandling som er utviklet gjennom pakkeforløpene, bør komme flere pasientgrupper til gode, påpeker Ukom.

Kontaktlegeordningen sover

Flere sykehus har etablert diagnostiske sentre, og mange har multidisiplinære teammøter for å samordne og kvalitetssikre pasientbehandlingen. Ulike varianter av forløpskoordinatorer er etablert mange steder, for å nevne noe.

Kontaktlegeordningen er lovpålagt og ble etablert i 2015 for å sikre kontinuitet i pasientforløp. Ukom beskriver ordningen som en sovende rettighet som i liten grad er tatt i bruk for pasienter med uspesifikke symptomer, sammensatte problemstillinger og uavklart tilstand.

Sovende ordninger har liten verdi. Det er ikke godt nok at lovpålagte pasientrettigheter ikke følges opp.

Sykepleierkoordinator til alle?

Det er fristende å foreslå å overlate koordineringsansvaret for pasientene til sykepleiere. Det er den yrkesgruppen som har mest kontakt med pasienter og pårørende. Og de har nødvendig kompetanse til å ivareta en god og fortløpende dialog med pasienter og pårørende i en slik funksjon.

Hva med å etablere sykepleierkoordinatorer for alle pasientgrupper og ikke bare for kreftpasienter i pakkeforløp?

Rapporten fra Ukom er grundig, viktig og god. Den bør være en skikkelig vekker for de ansvarlige i sykehus og i Helse- og omsorgsdepartementet. Jeg håper den tas på ytterste alvor.