Lønningspils – når livet til en hel arbeidsplass plutselig gir mening

Konsulentfirmaet har arrangert en tur til Marbella. Elektrikerfirmaet skal på sin årlige kick-off til Kiel. Reklamebyrået skal til LA. Techfirmaet har nettopp gitt en bonus til sine ansatte. Jeg er sykepleier og skal på min første lønningspils. Planen er å samles på Youngstorget og ta det derfra.

Klokken er 07.30. Det viser de tre forferdelig stygge klokkene som henger på vaktrommet. Jeg har aldri forstått hvordan alle klokkene endte opp med å henge skjevt. Sikkert smittevern. Vi avløser nattevaktene. De er blekere enn noensinne. Likevel insisterer alle på at de har knekt en kode med å jobbe kun natt.

Dagen er forandret

Inn døren kommer enhetslederen. Hun gjentar at brødet i kjøleskapet ikke skal spises av ansatte. Verken hun eller vi bryr oss. Det blir stille. Det føles ut som enhetslederen venter på at en ansatt skal bryte ut i gråt og ta på seg skylden for at hun eller han ikke tørket over overflatene den vakten som var litt rolig, men ingen sier noe.

Jeg vurderer om det er nå jeg skal legge frem mine bekymringer med hensyn til mitt litt skrantende forhold. Det er hvert fall det stemningen framprovoserer.

I det jeg holder på å sprekke, sier enhetslederen; «Oki, supert. Ha en fin vakt, dere er flinke». Hun forlater vaktrommet og døren lukker seg. Døren hun sto foran. Døren hun blokkerte. Døren hvor det henger en lapp. Et A4 utskrevet Word-dokument. Et ark med bilde av konfetti. Et ark hvor det i Caps Lock står skrevet i rødt. Det står skrevet «LØNNINGSPILS». Dagen er forandret.

Oppspilt

Henriette roper raskt at hun vet akkurat hva hun skal ha på seg. Tonje virker mer usikker. Marius inviterer til vors. En mobil med bilde av Jenny Skavlans nye sveis sendes rundt. Alle er inne på GAT og prøver desperat og bytte vakter. Alle begynner å le samtidig når alle samtidig kom på hvordan Sebastian sto på bordet og twerket på forrige lønningspils.

Vi har to palliative pasienter på avdelingen, men på dette tidspunkt føler jeg at vaktrommets livsgnist vil gi selv den mest døende pasienten fem år ekstra. Livet til en hel arbeidsplass gir plutselig mening. Akkurat nå har alle valgt riktig yrke. Jeg er oppspilt, men har ikke spist frokost. Henriette ber meg gå og ta meg en brødskive. Jeg gjør det.

På medisinrommet

De påfølgende dagene og ukene er avdelingen i helspenn. Medisinrommet er festens kjøkken, og alle vil være der. Det er der «gossipen» deles.

Jeg blir fortalt at Henriette fikk en hook-up på forrige lønningspils, men da de skulle gå hjem, hadde hun snublet og fått sin egen kebab smurt utover trynet. Hun hadde blitt så flau at hun løp hjem. Det viste seg at han var en jævlig bra fyr og hadde løpt etter. Ingen vet hva som skjedde videre, men jeg fikk beskjed om at det kunne jeg jo tenke meg til selv.

Fyren jobbet innen IT. Alle på avdelingen som har kjæreste, har kjærester som jobber innen IT. Sykepleien er jo et teknisk yrke, så jeg forstår det.

Jeg får også høre om en irriterende dame som synes at ordet «lønningspils» skaper et drikkepress. Alle på medisinrommet himler med øynene helt til hun, som startet baksnakkingen, sier at man egentlig bør ta hensyn til denne irriterende damens følelser. Alle er enige. Alle sier at de burde forandre ordet til «lønningssamling». Plutselig kommer den irriterende damen inn på medisinrommet, og ingen sier noen ting.

Vorspiel

På vorspielet til Marius dunker Chris Holstens hits ut i stua. Alle har lik sveis som Jenny Skavlan, og Tonje fant aldri helt ut hva hun skulle ha på. Det skrikes. Avdelingens egen Snapchat-gruppe koker, og ingen finner frem til leiligheten til Marius.

Sebastian står på bordet og twerker. Henriette roper over skrikene at planen er å dra på Youngstorget og ta det derfra. Tonje sier rolig at lønningspilsen er på Colonel Mustard på Alexander Kiellands Plass og at det kanskje er greit å stikke innom der også.

Jeg husker ikke så mye etter dette. Jeg skylder på Henriettes overdosering med Fireball-shots. Jeg tror jeg snakket med hun irriterende dama som syntes det ble for mye drikkepress, og jeg tror jeg skrek at hun burde drikke og at hun ikke måtte føle på noe press. Jeg tror jeg koste meg. Jeg spiste kebab, men jeg tror ikke noen løp etter meg. Jeg håper ikke det hvert fall.

Ny uke

Uken etter er klokken, nok en gang, 07.30. Nattevaktene har gjennomsiktig hud, men mener fortsatt at de har skjønt noe vi andre ikke har skjønt. Ja, hva skal man egentlig med hud.

Klokkene på veggen er rettet opp. Det har tydelig at det har vært en rolig helg. Enhetslederen kommer inn. Hun ber oss spare litt på bruken av utstyr. Jeg tror det var NaCl-sprøytene.

Det blir stille. Jeg har lyst å fortelle at jeg har blitt singel og at jeg synes det er vanskelig. Jeg greier å holde meg. Enhetslederen forlater vaktrommet. Døren lukkes. Det er ingen lapp på døren. Jeg angrer ikke på valget av yrke, men gleder meg til neste lønningssamling.