– Livet, skal vi danse?

Snøen hadde lagt seg lett over landskapet og livene utenfor rommet jeg sto i. Menneskene beveget seg langs landskapet i en rolig søndagsrytme. Like bortenfor sykehusets vegger kunne jeg se barn som prøvde å samle all snøen de klarte slik at sesongens siste snømann kunne stå stolt før regnet kom og vasket den vekk.

Innenfor, langt borte fra rytmen og bevegelsene der ute, hørtes pusten kortere og sjeldnere. Apneene var lengre mellom hvert innpust han tok. Fargen på hendene forsvant mer og mer, og livet var på vei til å svinne hen mens han tviholdt på livets siste pust.

Dagen før hadde vært mitt første møte med ham. Han var en vanskelig mann å komme nær. Sykdommens brutalitet hadde gjort ham til en bitter mann, og kastene etter pusten gjorde ham lavmælt og brysk i sine få ord.

Frykten for døden

Lenge har jeg fryktet døden. Den har hengt over meg som en slags skygge. Hvisket meg i øret om alle farer som finnes der ute i den store verden. Den har holdt meg inne når frykten har tatt over livet og når angsten har lammet meg. Skjebnens ironi skulle ha det til at jeg valgte et yrke hvor livet og døden går hånd i hånd, og tilfeldigvis skulle akkurat denne vakten bli mitt første møte med døden.

Lenge hadde sykdommen herjet brutalt med kroppen hans. Fra å være en stor og lang mann var han blitt redusert til en skrøpelig skygge av seg selv. En dag, for ikke mange år siden, hadde han kommet vandrende inn sykehuskorridorene med hodet høyt hevet. I dag skulle han trilles ned med hodet liggende flatt og kroppen strak, svøpt inn i det hvite lakenet som om det omfavnet ham og beskyttet ham mot farer.

Var jeg feig?

Var jeg feig fordi jeg trakk meg unna når jeg så at han stoppet å puste? Var jeg feig fordi jeg trakk meg vekk fra det ubehagelige møtet med døden? Skulle jeg heller holdt ham i hendene, hvisket ham vakre ord om livet vi lever? Fortalt ham at han ikke var alene?

Jeg ønsker jeg hadde vært modigere, men jeg klarte ikke å møte døden ennå. Jeg klarte ikke å se en sønn, far, bestefar, bror og onkel ta sine siste åndedrag. Jeg klarte ikke å møte det sårbare livets garanti gir oss, vissheten om at det en gang skal være mine kjære og meg selv.

Kan døden være vakker?

Han åndet ut en siste gang klokken 18.20. Utenfor hadde det blitt mørkt, og barna var for lengst gått inn i sine varme hus. Jeg gikk ned korridoren med sakte og bestemte steg mot rommet han lå i. Den røde døren til rommet kan jeg aldri huske har vært tyngre. Jeg presset døren forsiktig opp og gløttet inn.

Livet var borte. Jeg kunne så tydelig se og føle det i hele meg. Lukker jeg øynene, kan jeg ennå se hvordan den tidligere stive kroppen lå helt avslappet, som om den befant seg i sin dypeste, mest behagelige søvn. Sykepleierne snurret bandasje rundt hodet hans for å holde haken oppe.

Kan døden være vakker, har jeg spurt meg selv i alle år. Et tappert forsøk på å trøste angsten, muligens, men inne med ham den kvelden kan jeg si døden var vakker.

Den var vakker fordi han hadde endelig fått fred fra sykdommens klo. Det som hadde holdt ham borte fra livet han elsket, og som han hadde kjent så altfor lenge, hadde endelig hadde sluppet taket.

Vi dør av livet

En klok mann sa en gang til meg; «Livet er farlig, vennen. Vi dør faktisk av det, men vi må ikke bli i angsten. Da klarer vi ikke å leve her og nå og med de menneskene vi er glade i.»

Mannen i sengen fikk ikke se solen stige over fjellene en gang til. Han fikk ikke kjent vårsolen varme kinnet. Han fikk ikke kjent bølgene stryke varsomt over en sommervarm kropp, men det får vi. Vi har faktisk bare her og nå. Livet er også lidelser, men vi må ikke vandre oss vill i det. For selv i de mørkeste netter og de vanskeligste timer, skal solen stå opp, om og om igjen. Slik den alltid har gjort og skal fortsette å gjøre. Er vi heldig, får vi se den i morgen.

Kontrastene er store

Hans kropp var ennå varm da jeg tok på ham. Mine kalde hender ble varme av hans kropp, og jeg lot de forsiktig stryke over hans. Forsiktige tak og en rolig, dyster stemning preget oss alle, men verdighet og ære dominerte alt vi gjorde.

Jeg knyttet forsiktig lappen rundt hans kalde høyretå. Informasjonen om hvem han var før han var borte – og kroppen – lå igjen som et vitne over livet han levde. Vi svøpte ham inn i det hvite lakenet, og tankene mine kunne ikke unngå å la seg stoppe over de fire gangene jeg har fått svøpt inn mine nyfødte barn. Kontrasten er stor på sykehuset. Noen få etasjer og naborom kan ofte skille mellom de lykkeligste tider i livet – og de tøffeste stunder.

Utenfor har nabobarnas snømann smeltet, bare en liten snøklump ligger igjen som vitne over en figur som var her. Solen varmer kinnet mitt gjennom vinduet. Snøklokkene er i full blomst i naboens hage, og våren frister oss med sitt nærvær. Jeg fikk se solen stå opp i dag også. Døden skal vi danse, spør livet. Bare ikke helt ennå, la meg se solen en dag til. Og en gang til etter den. Og en gang til …