fbpx – Vi må være der for dem som har mistet håpet Hopp til hovedinnhold

– Vi må være der for dem som har mistet håpet

HAN SOM FALT UTENFOR: – Vi som jobber i psykiatrien, har alle møtt en som Ole. En som livet aldri ga en sjanse, og som benyttet seg av de små mulighetene han kom over, for å komme seg gjennom dagene, skriver sykepleieren. Illustrasjon: Mostphotos

– Mangel på omsorg og kjærlig kommunikasjon med barnet, skaper sår senere i livet, og da bygger vi ikke lenger mennesket. Da reparerer vi, skriver innleggsforfatteren.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Dette er historien til et menneske som aldri har kjent på det mange tar så for gitt; å føle på omsorg og trygghet. La oss kalle ham Ole. Han ble født inn i en verden av rusmisbruk, og han har selv hatt et utstrakt rusmisbruk siden han var tidlig i tenårene.

Barndommen hans var svært turbulent og bar preg av tap og brutte relasjoner, og for Ole ble rusen en måte å håndtere alle de vonde følelsene og minnene på. Gjennom rusen kunne han kjenne på ro, mestringsfølelse og glimt av glede.

En god venn av meg har alltid sagt at vi starter med å bygge mennesket og følelse av egenverd allerede ved stellebordet. Mangel på omsorg og kjærlig kommunikasjon med barnet, skaper sår senere i livet, og da bygger vi ikke lenger mennesket. Da reparerer vi.

Alle har møtt en som Ole

Ole viste seg etter hvert å være en av dem som tåler rus dårlig og som etter hvert fikk psykotiske gjennombrudd. Opp gjennom årene har Ole blitt innlagt med alvorlige tilfeller av rusutløst psykose.

Vi som jobber i psykiatrien, har alle møtt en som Ole. En som livet aldri ga en sjanse, og som benyttet seg av de små mulighetene han kom over, for å komme seg gjennom dagene; ofte gjennom å stjele, noe som igjen førte til hyppig kontakt med politiet.

Unge Ole lærte tidlig at det å stole på andre mennesker ikke fører til annet enn skuffelser. Han lærte seg fort å tilpasse seg de ulike miljøene han havnet i, og kanskje kan en si at han endret seg så ofte og så mye at han til slutt mistet seg selv.

Ole har, de siste årene, hatt et stort funksjonsfall, tap av kognitive evner som hukommelse og evne til å gjennomføre helt dagligdagse gjøremål. Mange år med et stort misbruk av ulike rusmidler har satt sine spor.

Ikke lenger tro på hjelp

Når jeg møtte Ole for første gang, var det under en av hans utallige innleggelser ved psykiatrisk avdeling. En kveld forteller han meg at han har gitt opp. Han har ikke lenger troen på at helsevesenet har noe å tilby ham, og han tror ikke lenger at vi kan hjelpe ham.

Det har vært for mange nederlag. For mange ganger har han kjent på at «denne gangen klarer jeg å bli rusfri. Nå skal jeg gå i gang med skole, finne meg en jobb og ...», for så å, kort tid etter, være ute i rusmiljøet igjen og jage den neste store rusopplevelsen.

Ole forteller at skuffelsene og nedturene blir dypere for hver gang han mislykkes.

Hva sier jeg til ham for å kunne støtte ham denne kvelden? Først ble jeg stille. Vi ble sittende å se på hverandre. For meg handlet det om å ta ham på alvor og finne de rette ordene. Ikke komme med noen floskler om at «det vil gå bra denne gangen», for disse ordene har han hørt utallige ganger før.

Vi må være der

Jeg fant aldri de rette ordene, for jeg er ikke sikker på om de eksisterer. Jeg sa til Ole: «Om du har gitt opp, så har ikke vi her på avdelingen gitt deg opp. Vi har tro på deg, og vi skal jobbe videre».

Ole så opp med et ubestemmelig uttrykk. Mulig det var et forsiktig lite smil hos ham. Eller kanskje feiltolket jeg uttrykket hans. Kanskje så jeg et mer et oppgitt uttrykk. Kanskje så jeg det jeg ønsket å se; et smil. Etter denne samtalen med ham, har jeg tenkt at kanskje det viktigste for ham denne kvelden var å bli lyttet til, og at vi som hjelpere i helsevesenet ikke alltid trenger å komme med et svar.

Vi må være der og tåle å høre ordene fra dem som ikke lenger vil, fra de som har mistet håpet. Selv om det er vondt. Historien slutter ikke her, for jeg har troen på at noe eller noen vil kunne hjelpe Ole, om det bare så er for kortere perioder. Kanskje vil han oppleve glimt av glede og håp igjen.

Les også:

– Spør hverandre mer om psyken

Bildet viser en eldre kvinne som holder rundt en eldre mann. De smiler.
ALDRI FOR SENT: Vi vet at eldre kan trenge hjelp og støtte til å få en grundig utredning for sine psykiske plager. Det finnes heldigvis ingen øvre aldersgrense for gode tiltak eller behandling for psykiske lidelser. Og det er aldri for sent for god psykisk helsehjelp, skriver innleggsforfatterne. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

– Verdensdagen for psykisk helse har som mål at flere tar ansvar for egen og andres helse, men å ta ansvar for egen helse er ikke enkelt når psykosen eller depresjonen dominerer og rullegardinene bokstavelig talt trekkes ned. Og særlig ikke for eldre mennesker, skriver Tretteteig og Tveito.

Psykisk helse og sykdom er sammensatt, og både biologiske, psykologiske og sosiale faktorer har betydning. Når vi skal hjelpe eldre med psykiske lidelser, må vi ha forståelse for hvordan de ulike faktorene påvirker oss fra tidlig alder og gjennom livsløpet. For noen debuterer de psykiske symptomene i høy alder, for andre kan de ha vært følgesvenner gjennom et langt liv.

Å skulle «ta ansvar for egen helse», eller «være oppmerksom og tilstedeværende i eget og i andres liv» er gode råd fra Verdensdagen, men utfordrende når angsten, hallusinasjonene og tiltaksløsheten dominerer hverdagen. Vi må spørre, men også sørge for at eldre får behandling for sine psykiske lidelser, for de har god effekt av det!

De som ikke hever stemmen

Mange brukergrupper er gode til å si ifra. De står frem i mediene, gjennom brukerorganisasjoner og ellers der deres stemme når frem. Det er bra. Vi trenger modige mennesker som peker på forbedringsområder i våre tjenester. Det bidrar til å videreutvikle våre velferdsordninger og helse- og omsorgstjenester.

For mange, og hos spesielt eldre, er psykiske lidelser fortsatt skambelagt og stigmatiserende.

Når vi nå oppfordres til å spørre mer, er det nok med tanke på dem som ikke hever stemmen så ofte eller høyt. I denne gruppen finner vi ofte eldre personer med psykiske lidelser. Folk som kanskje har mistet mange av sine nærmeste, som bor med gardinene trukket for og bare har «tenkt» selskap, eller kanskje tenker at de ikke lenger har noen verdi.

For mange, og hos spesielt eldre, er psykiske lidelser fortsatt skambelagt og stigmatiserende. Det kan heve terskelen for å snakke med andre om sine plager. Aldring kan by på mange utfordringer – som tap av sosiale fellesskap og tap av helse og funksjonsnedsettelser. Ja, vi bør spørre mer, men hvordan forholder vi oss til svarene?

Psykiske lidelser hos eldre er høyaktuelt

Psykiske lidelser hos eldre er ikke en «bestselger» i mediene, til tross for høy aktualitet. Både antallet og andelen eldre i Norge vil øke i årene fremover, og psykiske lidelser har høye menneskelige og økonomiske omkostninger.

Studier viser at 10–15 prosent av personer fra 65 år kan ha en depresjon (1), og omtrent to prosent en alvorlig depresjon (2). For utvikling av demens er høy alder den viktigste risikofaktoren (3), og sårbarheten for delirium (akutt forvirring) er større blant eldre enn yngre (4). Når det gjelder personer med alvorlige psykiske lidelser som schizofreni og bipolar lidelse, vet vi at de har kortere forventet levetid (5), men med en aldrende befolkning vil også antallet eldre med alvorlige psykiske lidelser stige.

Også alkoholbruken hos eldre er høyere nå enn før, og forskning viser at risikofylt alkohol- og legemiddelbruk kan forverre psykiske plager og lidelser (6). Én av fem eldre (65+) med en depresjonsdiagnose har samtidige alkoholproblemer. I tillegg bruker en betydningsfull andel av eldre alkohol i kombinasjon med vanedannende legemidler (7). Det å ha kunnskap om hvordan aldring, psykisk helse, legemidler og rusmidler påvirker hverandre er derfor nyttig både for den eldre selv og andre.

Eldre kan ha god nytte av behandling

Den gode nyheten er at eldre har god effekt av behandling for sine psykiske lidelser. Likevel er det dessverre sånn at både helse- og omsorgspersonell og andre, kan tenke at de ikke har det. At det er for sent. Kanskje tenker de også at yngre må prioriteres foran de eldre? Eldre selv kan også tenke slik. Det er vel kanskje normalt å «deppe» eller «surre» litt når en er gammel?

Det er like viktig for eldre som for yngre å bli utredet.

Vi vet at eldre kan trenge hjelp og støtte til å få en grundig utredning for sine psykiske plager. Slike plager er ikke en naturlig eller nødvendig følge av å bli gammel. Det er derfor like viktig for eldre som for yngre å bli utredet. Riktig diagnose kan føre til tilrettelagte helse- og omsorgstjenester og riktig behandling. Kanskje kan et godt dagaktivitetstilbud styrke opplevelsen av å høre til et sted? Kanskje mer aktivitet kan dempe personens hallusinasjoner og motvirke tiltaksløshet? Kanskje har den eldre nytte av legemidler mot alvorlig psykisk lidelse?

Så ja, spør mer, vær tålmodig og spør igjen! Men ikke stopp der! Kanskje kan du foreslå å bli med til fastlegen, eller be om en samtale med hjemmetjenesten? Jo høyere alder, jo statistisk sett dårligere tid har personen til å få det bedre. Det i seg selv bør gi grunn til å prioritere disse personene. Det finnes heldigvis ingen øvre aldersgrense for gode tiltak eller behandling for psykiske lidelser. Det er aldri for sent for god psykisk helsehjelp.

Referanser

1. Kok RM, Reynolds CF, 3rd. Management of Depression in Older Adults: A Review. JAMA: The journal of the American Medical Association. 2017;317(20):2114-22.

2. Beekman ATF, Bremmer MA, Deeg DJH, Van Balkom AJLM, Smit JH, De Beurs E, et al. Anxiety disorders in later life: a report from the longitudinal aging study Amsterdam. International Journal of Geriatric Psychiatry. 1998;13(10):717-26. 8 av 8 18.12.2018

3. Engedal K, Haugen PK. Demens – sykdommer, diagnostikk og behandling. Tønsberg: Forlaget Aldring og helse; 2018.

4. Engedal K. Alderspsykiatri i praksis: lærebok. Tønsberg: Forlaget Aldring og helse; 2008.

5. Lien L, Huus G, Morken G. [People with mental disorders have shorter life expectancy. Tidsskrift for den Norske laegeforening: tidsskrift for praktisk medicin, ny raekke. 2015;135(3):246-8.

6. Caputo F, Vignoli T, Leggio L, Addolorato G, Zoli G, Bernardi M. Alcohol use disorders in the elderly: a brief overview from epidemiology to treatment options. Experimental gerontology. 2012;47(6):411-6.

7. Tevik K, Selbaek G, Engedal K, Seim A, Krokstad S, Helvik AS. Use of alcohol and drugs with addiction potential among older women and men in a population-based study. The Nord-Trondelag Health Study 2006-2008 (HUNT3). PloS one. 2017;12(9): e0184428.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.