fbpx – Sykepleiernes etiske stemme og handlekraft må styrkes Hopp til hovedinnhold

– Sykepleiernes etiske stemme og handlekraft må styrkes

STÅR SAMMEN: – Vi skriver sammen fordi vi som danske og norske sykepleiere vil fremstå med en sterk og tydelig stemme når vi peker på noen av de utfordringene vi ser i fremtidens helsetjenester, skriver Haugrønning Søndbø (t.v.) og Bendix-Andersen (t.h.). Foto: Privat

– Det handler om å ha tillit til mennesker som uttrykker behov for sykepleie, og ikke minst tillit til at fagpersonen utøver sykepleie med omsorg og ansvar, skriver innleggsforfatterne.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentenes holdning.

Som ledere for de sykepleieetiske rådene i Norge og Danmark, har vi tilbrakt to dager sammen for å diskutere felles utfordringer. Norge var under dansk herredømme i mer enn 400 år. Kanskje er det vår felles historie som gjør at vi liker hverandre og forstår de utfordringer som råder i våre land?

Vi har både felles opplevelser og felles problemer. Vi skriver sammen fordi vi som danske og norske sykepleiere vil fremstå med en sterk og tydelig stemme når vi peker på noen av de utfordringene vi ser i fremtidens helsetjenester.

Svaret er å stå sammen

Sykepleiernes ansvar omtales i yrkesetiske retningslinjer som en omsorg for det sårbare liv (altså for alle innbyggere som opplever seg som sårbare i en konkret situasjon). Det handler om et samfunnsmessig ansvar for å sikre at alle får lik tilgang på sykepleie og behandling i helsetjenesten og ikke minst å påpeke når dette ansvaret kommer under press.

Dette gjelder i klinisk praksis hvor flere og flere opplever at de ikke kan yte sykepleie på høyt faglig nivå. Det gjelder i sykepleierutdanningen hvor studenter i praksis opplever at de får mangelfull eller ingen veiledning på grunn av travelhet og mangel på sykepleiere. Det gjelder for ledere og ledelsespraksis hvor mange presses av normeringskrav.

Det er mangel på sykepleiere og andre yrkesgrupper, underdimensjonerte sykehus og for få sykehjemsplasser. Svaret er ikke intern kamp om hvem som har det verst, eller om praksis eller teori er viktigst. Svaret er å stå sammen i sykepleieprofesjonen og respektere hverandres opplevelser. Vi vil formidle bekymring på en saklig og faglig måte for å tydeliggjøre den samfunnsmessige verdien av sykepleie.

Har lært å dra lasset sammen

Debatten om fremtidens helsevesen foregår kontinuerlig både i Norge og Danmark og domineres av fortellinger om stigende utgifter til både sykehusene og kommunene. Det er også et raskt økende antall eldre med kroniske sykdommer både i Danmark og Norge. Sykepleierne i både Danmark og Norge streiket i 2021 med krav om konkurransedyktig lønn.

De to siste årene med en verdensomspennende pandemi har vist hvordan myndighetene er i stand til å prioritere økonomiske midler til helsetjenestene når vi står i en slik krise. Vi har lært å dra lasset sammen. Vi har tatt et felles ansvar for at beskytte hverandre, støtte hverandre og jobbe sammen. Dermed har vi sikret at våre helsetjenester ikke brøt sammen på grunn av et stort antall svært syke mennesker.

I både Norge og Danmark er det en massiv mangel på sykepleiere. Dette ser vi i spesialist- og kommunehelsetjenesten, og vi har allerede erfart konsekvensene. Vi opplever at flere og flere av våre kolleger blir sykemeldt eller slutter på grunn av et arbeidsmiljø preget av for liten tid og oversvømmelse av ansvar, som er en direkte konsekvens av mangel på denne yrkesgruppen.

Likevel stilles det stadig politiske spørsmål om det lønner seg å gi sykepleiere bedre arbeidsforhold og høyere lønn. Hvis fremtidens helsevesen skal fungere, er det behov for godt utdannede og kompetente medarbeidere som kan møte behovene for sykepleie og behandling både i Norge og Danmark. Sykepleierne skal møte komplekse behov som krever avansert praktisk og teoretisk kunnskap.

Det handler om kunnskap og kompetanse

God sykepleie handler ikke bare om hvordan vi planlegger å utføre konkrete oppgaver og lykkes med å løse oppgavene våre innenfor et standardisert rammeverk. Det handler om kunnskap og kompetanse for å se sammenhenger mellom brukere/pasienters behov, ønsker og livssituasjon, tilgjengelige ressurser, tilgjengelige behandlinger, og om mulighetene for forebygging og helsefremming.

Sykepleiere har kompetanse og ferdigheter til å hjelpe folk til å bli friske, til å leve med sine kroniske tilstander på best mulig måte, eller i noen tilfeller til å dø en verdig død. På denne måten er sykepleie et unikt bidrag til et velfungerende samfunn.

Det handler om hva innbyggerne i velferdssamfunnene våre forventer når de trenger helsetjenester. Det handler om å bli møtt, sett og hørt!

Gjennom sin utdanning har sykepleieren utviklet kompetanse til å møte pasienten gjennom den praktiske kunnskapen, den teoretiske kunnskapen og den etiske kunnskapen. I praksis betyr dette at du som innbygger (og politiker) kan forvente at en sykepleier alltid bruker sin kunnskap og sine ferdigheter.

Effektiv sykepleie er basert på det enkelte menneskets behov for sykepleie slik sykepleieren, innbyggeren og andre helsepersonell vurderer i fellesskap.

Verdien av tillit står derfor sentralt om det skal være mulig å løse de store utfordringene i fremtidens helsevesen. Det handler om å ha tillit til mennesker som uttrykker behov for sykepleie, og ikke minst tillit til at fagpersonen utøver sykepleie med omsorg og ansvar!

Les også:

– Sykepleieetikken har blitt satt på vent

Bildet viser en stengt dør med et oppslag om at avdelingen ikke mottar besøk.
VANSKELIG LANDSKAP: – Både ledere og klinikere har stått i etiske dilemmaer. Selv kunne jeg ønsket at Rådet for sykepleieetikk hadde tatt rollen som veiviser i dette vanskelige landskapet, skriver Bjørnhaug Johansen. Foto: Sykepleien

– Når smittevern kolliderer med hensynet til pasienten, er det vanskelig å være sykepleier. Det må vi snakke mer om, skriver Liv Bjørnhaug Johansen.

«Nei, beklager, du kan ikke komme». Vi er mange som har sagt dette til engstelige pårørende i året vi har lagt bak oss. Vi har lukket pasienter inne på isolater, nektet dem å gå ut og nektet dem å treffe menneskene de er glad i. Vi har nektet dem permisjoner fra sykehusets monotone og innestengte liv. Og vi har nektet dem å gå i kiosken for å kjøpe en avis.

I langtidsavdelingene i sykehjemmene – som er pasientens egen bolig – har vi nektet dem besøk i måneder i strekk. Jordmødrene har lukket døren for medmødre og fedre og latt kvinner være alene i de innledende fasene av fødselen. På de lindrende avdelingene har sykepleieren holdt pårørende unna helt til pasienten ligger på det aller siste, til de knapt lenger er kontaktbare.

«Sykepleieren ivaretar den enkelte pasients verdighet og integritet, herunder retten til faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp, retten til å være medbestemmende og retten til ikke å bli krenket», står det i de yrkesetiske retningslinjene våre. Og lenger nede står det følgende: «Sykepleieren viser respekt, omtanke og inkluderer pårørende.»

Ikke pasientens helsetjeneste

I mange år har helseministeren ønsket seg «pasientenes helsetjeneste». Det har vært en visjon som samsvarer godt med sykepleiens etiske grunnverdier.

Da pandemien brakte løs i mars i fjor, var det plutselig smittevernet som satte rammer for hvordan vi driver tjenestene våre. Pasientens autonomi var knapt et tema. Smittevernet ble trumfkortet som alltid veide tyngst og presset oss til å sette en rekke andre hensyn til side.

Å skjerme pasienter fra smitte er en sentral sykepleieroppgave. Mange liv er blitt reddet nettopp fordi vi har vært restriktive og prioritert smittevern. Og da det som startet som en kort unntakstilstand varte over måneder og ble den nye hverdagen, har mange sykepleiere kjent at det har gått på bekostning av de etiske standardene vi normalt legger til grunn for arbeidet vårt. Sykepleierne har måttet gå inn i rollen som portvokter og frihetsberøver.

Pasientene betaler en høy pris

Nedstengningen har hatt store konsekvenser for pasientene våre. I Sintefs nasjonale kartlegging av sykepleieres erfaringer etter den første fasen av pandemien, har over 35 000 sykepleiere svart på et spørreskjema i tillegg til at 35 sykepleiere er intervjuet. Der forteller sykepleierne at de har sett at smitteverntiltakene har ført til økt isolasjon/ensomhet, økt helsebekymring, færre fysiske møter med tjenestene og økt belastning på pårørende. Fra psykisk helse oppgir en tredjedel at de har sett en forverring i pasienters tilstand.

Sykepleierne har måttet gå inn i rollen som portvokter og frihetsberøver.

I intervjuer i undersøkelsen forteller omdisponerte helsesykepleiere at det har vært tungt å vite at de sårbare barna de vanligvis følger opp, har blitt overlatt til seg selv mens de selv har vært omdisponert til koronaarbeid. På demensavdelinger på sykehjem, har tiltakene vært uforståelige for mange pasienter og ført til mye uro og også tvangstiltak. En av respondentene forteller følgende fra en demensavdeling med pasienter i isolat:

«Det er helt grusomt å si det egentlig, for det er så lite menneskelig, men de hadde et menneske som satt ute i gangen i fullt smittevernutstyr som fløy og lukket dørene for dem som prøvde å komme ut i gangen uten noen videre forklaring, eller noe sånt noe.»

Etiske dilemmaer

Pandemien har på flere måter åpnet offentlighetens blikk for hvor viktig rolle sykepleiere har. Vi har blitt hyllet og klappet for. Mange sykepleiere har kjent på en stolthet over å tilhøre en yrkesgruppe som er med å bære samfunnet gjennom en krise. Men i Sintef-undersøkelsen kommer det frem at sykepleierne ikke har opplevd arbeidet som mer meningsfullt under koronaen. Faktisk svarer halvparten det motsatte.

Faggruppen for jordmødrene har hevet stemmen og tydelig formulert at smittevernreglene ikke er i tråd med hvordan de vil utøve faget sitt. De gikk selv ut i mediene og argumenterte for en oppmykning av reglene.

Er sykepleieetikken noe vi bare kan sette til side i motgangstider?

Både ledere og klinikere har stått i etiske dilemmaer. Selv kunne jeg ønsket at Rådet for sykepleieetikk hadde tatt rollen som veiviser i dette vanskelige landskapet. Spørsmålet som henger over oss er: Er sykepleieetikken noe vi bare kan sette til side i motgangstider, for å hente frem senere, når det passer litt bedre? Det burde ikke være sånn.

Utfordringen er å finne en vei som balanserer et trygt smittevern med en praksis som ivaretar pasientenes autonomi og viktige psykososiale behov.

Sykepleiere har satt pasienten i sentrum

Når jeg snakker med sykepleiere og mikrofonen er av, og jeg legger fra meg pennen, får jeg høre fortellinger fra sykepleiere i ulike deler av helsevesenet. Jeg får høre hvordan de har lempet og manipulert smittevernreglene for å kunne ta nødvendige etiske hensyn.

Ved å få legene med på å definere en preterminal som terminal har sykepleierne sikret at i hvert fall noen fra familien får komme mens den døende fortsatt er kontaktbar. Jordmødre har lempet på definisjonen av aktiv fødsel for å slippe inn pårørende når de ser at det har vært nødvendig.

På intensivavdelinger har ansatte jobbet hardt for å sikre unntaksløsninger som på en trygg måte kan gjøre at de pårørende kan få komme til en som kanskje aldri vil komme av respiratoren igjen. På enkelte sykehjem har de latt de besøkende erstatte de pålagte hanskene med håndsprit fordi berøring er det viktigste for den demente. De har lagt faglige og etiske premisser til grunn for ulydigheten, men de har alle måttet tøye reglene og løpt en personlig risiko ved å handle etter faglige verdier når de har sett at mulighetene finnes.

Etterlyser en etikkdebatt

Vi burde kanskje gjort det tidligere, men nå når støvet er i ferd med å legge seg etter alle omveltningene og unntakene vi har vært gjennom, er det på tide å tenke over hva slags rolle vi sykepleiere skal ha i situasjoner som denne.

Kanskje kan vi håpe at i neste pandemi er sykepleierens rolle ikke å sette etikken på vent for å håndheve regler laget langt vekk fra avdelingene og virkeligheten vi jobber i, men å være den som lager løsninger og ser muligheter for å ivareta pasientene og familiene best mulig innenfor rammene smittevernet gir.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.