Minneord over æresmedlem Gunvor Instebø

Alle mennesker setter igjen avtrykk. Avtrykk i sanden som er dype og tydelige, men som etter hvert blir visket ut av vann og vind. Gunvor Instebøs avtrykk er preget tydelig og modig inn i stein. Massive avtrykk som vil ta svært lang tid før tidevannet kan klare å bleke. Den steinen er også en del av det som er både Norsk Sykepleierforbund og sykepleierfaget sitt fundament.

Gunvor ble æresmedlem i Norsk Sykepleierforbund i 1989. Den utmerkelsen henger så høyt at kun 13 sykepleiere har blitt utnevnt til æresmedlem i løpet av organisasjonens 110 års historie.

Gunvor var generalsekretær i NSF gjennom 23 år. Hun har inspirert og utviklet faget og helsetjenestene som sykepleier og sykepleielærer. Hun var et engasjert medlem og pensjonistmedlem.

For Gunvor ble veien til sykepleie og interesse for faget til gjennom det sterke engasjementet hun hadde i Røde Kors Hjelpekorps. Her lærte hun førstehjelp, organisering og viktigheten av å ha perspektiv på ting. Ofte ledet hun Rødekorsgruppen når de var på utrykning eller hadde vakt på idrettsstevner eller på Kvamskogen. Allerede her kom hennes gode lederkvaliteter frem.

Som 30-åring søkte hun inntak på Haukeland sykepleierskole, i 1959. I et intervju i medlemsbladet til NSF Hordaland i 2008 forteller hun at dette var et veldig stort skritt for henne. Hun fortalte at hun ikke helt hadde selvtillit nok til å tro på egne evner.

Andre forteller om henne at hun var en person som fikk andre med seg, at hun var en som andre lyttet til. En person med sterk karakter.

Som offentlig godkjent sykepleier begynte Gunvor Instebø på medisinsk avdeling på Haukeland sykehus.

Her ble det etter hvert tydelig at hun hadde gode egenskaper som underviser, og i 1962 fikk hun stilling som lærer på Haukeland Sykepleierskole. Hun ønsket mer utdannelse og hadde primært et ønske om å begynne på «Norges Høyere», som den gang var den høyeste utdannelsen innen sykepleiefaget i Norge og drevet av forbundet selv. I 1963 begynte hun på Norges Høyere Sykepleierskoles linje for pedagogikk.

Etter avlagt eksamen i 1964 kom hun tilbake på skolen og ble lærer for elevene på Medisinsk avdeling B på Haukeland sykehus.

Allerede som elev ble hun opptatt av fag og profesjonell identitet. Hun følte en sterk lojalitet til fagets historie og profesjonalitet. Det kom til å prege hele hennes virke.

Hun var brennende opptatt av at sykepleiere skulle ha en utdanning som ga dem den kunnskap og ferdigheter som pasientene hadde behov for.

Det var nok grunnen til at hun, og mange med henne, reagerte så kraftig da det i 1966 ble sendt ut et forslag til en odelstingsproposisjon om at mannlige pleiere i psykiatrien skulle kunne få godkjenning som sykepleiere etter et visst antall års ansiennitet og kun et kortvarig kurs.

De fleste i det sittende forbundsstyret var derimot positive til en slik ordning. Det ble mobilisert til motstand og Gunvor Instebø var aktiv i kampanjen som var organisert av Koordineringsutvalget for bevarelse av sykepleieloven. Mer enn 12 000 underskrifter ble samlet inn.

Det ble en sterk strid i Sykepleierforbundet der hovedstyret tapte saken på et ekstraordinært landsmøte. De valgte derfor å trekke seg fra sine verv. Helga Dagsland ble valgt som forbundsleder.

Mange ble overrasket da Helga Dagsland ba Gunvor Instebø ta jobben som generalsekretær. Også Gunvor selv. Men Gunvor hadde vist seg å ha et talent for ledelse som Dagsland så at NSF hadde bruk for. Gunvor ble en viktig brikke i Sykepleierforbundet og i norsk kvinnehistorie.

I hennes tid som generalsekretær var det mange viktige og avgjørende politiske diskusjoner og avgjørelser som hadde stor betydning for sykepleierprofesjonen og sykepleierutdanningen. Hun har fortalt at hun opplevde perioden hun var generalsekretær som en konstant kamp mot myndighetens reformforslag. Forslag som ville undergrave sykepleiernes profesjon. Det ble en kamp for å holde posisjon mot myndigheter som ville ha mer fleksible og åpne utdannelser, med første studieår felles for flere helseprofesjoner.

Gunvor Instebø la vekt på viktigheten av å nå frem til politikerne og finne støttespillere og alliansepartnere der. Det var en strategi som krevde mye innsats og engasjement, men som ga gjennomslag. Dette er en strategi som Norsk Sykepleierforbund har fortsatt med, også i dag.

Gunvor var en aktiv pensjonist. Som pensjonist ble hun også i flere perioder bedt om å komme tilbake for å jobbe med NSFs arkiv.

Hun var en av initiativtakerne til etablering av NSF Pensjonistforum i Hordaland. Dette ble stiftet 7. februar 1996, den gang det første og eneste i Norge. Der var hun et aktivt medlem i mange år.

Gunvor deltok også på fylkesmøter, kongresser og landsmøter i Sykepleierforbundet, men hun gikk aldri på talerstolen – «det er jeg ferdig med», sa hun.

Hun var ofte innom fylkeskontoret i Hordaland. Disse besøkene satte alle veldig pris på. Hun hilste på alle og var veldig omtenksom. Hun hadde alltid mye å fortelle.

Vi vil minnes Gunvor som en sterk sykepleier og leder, med faget i front.

Da hun ble begravet 7. april fra Møllendal lille kapell i Bergen, stilte Norsk Sykepleierforbund med fanevakt til ære for et medlem som alltid var engasjert, alltid til stede fullt ut i det hun gjorde – entusiastisk opptatt av sykepleiefaget og av NSF. Hun visste at en sterk organisasjon var helt nødvendig for både sykepleietjenesten og sykepleierne.

Takk for utrettelig innsats. Takk for alt du har betydd for pasienter, pårørende, sykepleiere og samfunn.