fbpx – Hva er forskjellen på Lady Gaga og norsk eldreomsorg? Hopp til hovedinnhold

– Hva er forskjellen på Lady Gaga og norsk eldreomsorg?

– Jeg ønsker meg en helse- og omsorgstjeneste som sier «I gotcha», og jeg ønsker meg et samfunn der gamle mennesker, med like trygg forvissning som Liza Minnelli, kan svare «I know», skriver innleggsforfatteren.

Jeg er ikke så interessert i Oscar-utdelingen, men jeg er til gjengjeld veldig opptatt av gamle mennesker og av alderdom.

Så for meg var det noe langt viktigere som skjedde på scenen i Hollywood under den 94. Oscar-seremonien, enn at en mann vitset om en kvinnes utseende, og at en annen mann fant det opportunt å respondere på dette med vold.

Jeg vil mye heller snakke om det som skjedde mellom Liza Minnelli og Lady Gaga da de to ikoniske kvinnene skulle dele ut prisen for Best Picture. Da det gikk litt i stå for Minnelli, hvisket Gaga «I gotcha» og Minnelli svarte «I know».

Suksessfull aldring

I regjeringen Solbergs Leve hele livet-reform kan vi lese: «Aktiv aldring gjennom å ta ansvar for egen helse og klare seg selv, er både et ideal for den enkelte og en politisk strategi».

Denne forståelsen av aldring og alderdom er helt i tråd med den nye og «positive gerontologien» som vokste frem på 1980-tallet. Dette tankegodset var en respons på tidligere perspektiver på alderdommen som en fase for tilbaketrekking og forfall.

Begreper som «produktiv aldring» og «aktiv aldring» fikk stor plass i litteraturen. Innen den nye «positive gerontologien» fikk Rowe og Kahns teori om «successful ageing» (suksessfull aldring) en særstilling.

Rowe og Kahn definerte suksessfull aldring som fravær av sykdom og funksjonshemninger, opprettholdelse av kognitiv og fysisk funksjon og engasjement i sosiale og produktive aktiviteter. Den nye «positive gerontologien» flyttet oppmerksomheten fra omsorg og pleie til forebygging og rehabilitering.

Teorien har senere fått massiv kritikk, fra flere hold. Enkelte har kritisert den for å operere med for trange kriterier for suksess, mens andre har kritisert den for å være for lite inkluderende, altså at den ignorerer hvordan forhold som kjønn, klasse og etnisitet virker inn på menneskers aldring og alderdom.

Stereotypier former politikk og praksis

Atter andre har avvist teorien med begrunnelsen at vi trenger teorier om aldring som retter blikket mot de strukturelle forholdene som former menneskers aldring og alderdom, ikke teorier som gjør det til et individuelt ansvar å lykkes («succeed») med å opprettholde helse og funksjon i alderdommen.

Jeg slutter meg til alle disse kritiske innvendingene mot ideen om suksessfull aldring. Men mitt aller viktigste ankepunkt er at teorien fremmer alderisme. Jeg frykter at suksessfull aldring bidrar til å skape og vedlikeholde det teorien i utgangspunktet var en reaksjon på, nemlig negative representasjoner av alderdommen.

Begrepet «ageism» (alderisme) ble først brukt av Robert Butler i 1969 for å beskrive systematisk stereotypisering og diskriminering av mennesker fordi de er gamle. Stereotypier skaper og vedlikeholder normer – de forteller oss hvordan vi skal og ikke skal oppføre oss. Og stereotypier former politikk og praksis, og de former prioriteringer.

I Perspektivmeldingen 2021, skrev regjeringen Solberg: «Et viktig felt for forebygging er eldres behov for pleie og omsorg. Den offentlige ressursbruken vil avhenge av hvor godt de eldre er i stand til å ivareta seg selv sammen med familie og nærmiljø».

Det enkelte gamle menneskes evne til å opprettholde funksjon er altså viktig for å holde den offentlige ressursbruken nede.

Hva er et aldersinkluderende samfunn?

Journalist i GD, Halvor Torgersrud, forteller historien om en gammel kvinne, som rehabiliteres hjemme, etter en lårhalsoperasjon. Når den gamle kvinnen spør pleieren fra hjemmetjenesten om et speilegg til frokost, får hun beskjed om å bli med på kjøkkenet for å lage speilegget selv.

Å være i stand til å lage sitt eget speilegg er helt i tråd med Rowe og Kahns idealer om «opprettholdelse av funksjon» og «engasjement i produktive aktiviteter». Men det er ikke mye Lady Gaga i å stå med hendene på ryggen og lære et voksent menneske, som har levd et langt liv, å tilberede sitt eget speilegg. Det er ikke mye «I gotcha» i det.

Spørsmålet om hva som er et aldersinkluderende samfunn er, dypest sett, hvilken type samfunn vi vil ha. Vil vi ha et samfunn der selvstendighet og uavhengighet er målet på suksess, eller vil vi ha et samfunn der det er rom for å være avhengig av hjelp og støtte?

Jeg er ikke i tvil om hva jeg ønsker meg. Jeg ønsker meg et samfunn der alderdommen med all dens skrøpelighet og avhengighet er synlig og akseptert, og et samfunn der det er greit å ikke «mestre».

Jeg ønsker meg en helse- og omsorgstjeneste som sier «I gotcha», og jeg ønsker meg et samfunn der gamle mennesker, med like trygg forvissning som Liza Minnelli, kan svare «I know».

0 Kommentarer

Annonse
Annonse