– Er logistikk viktigere enn en fredfull død?

Dette er en betraktning om en situasjon som ligger flere år tilbake i tid og som jeg har grunnet mye på siden den gang. Jeg velger å dele situasjonen med lesere av Tidsskriftet Sykepleien, for jeg tenker at problemstillingen er like aktuell i dagens pressede helsevesen som den var den gang.

Jeg ønsker at leseren setter seg inn i situasjonen og tenker over hva hun /han selv ville gjort – både som pårørende og som helsearbeider.

Erfaring som pårørende

Jeg har vært pårørende på en overvåkningsavdeling fra morgen til kveld i 18 dager. Jeg har vekslet mellom håp og motløshet fra time til time, fra blodprøve til blodprøve. Jeg sitter ved sengekanten. Jeg er sliten. Det har vært lite søvn disse uken, og den siste natten har jeg våket ved sengen.

Jeg ser at dødstidspunktet er nært forestående. Behandlingen ble avsluttet i går, pasienten gled inn i koma klokken to i natt, respirasjonen har endret seg og denne siste timen er der stadig lengre apneperioder.

Pasienten er tydelig blå under fotsålene, marmorering på ankler, ansiktet antar en mer grålig farge og leppene er blåhvite. Klokken tikker mot klokken 13:00, og jeg får beskjed fra sykepleier om at de ønsker å snu og stelle pasienten.

Ikke lenge igjen

Jeg forlater rommet, og da jeg får komme inn igjen, ser pasienten død ut. Huden er tydelig endret til mer gusten og gråblek. Leppene er nå hvite og stramme, og pasienten kan ikke ha lange stunden igjen. Jeg finner en stol og prøver å ta inn det jeg ser.

Pasienten har de siste ukene ligget med åpen skjorte uten noe annet over seg på grunn av svette og varme. Nå er hele kroppen dekket av et laken opp til brystet. Hendene ligger pent over hverandre oppå lakenet. Pasienten er stelt og lagt pent til rette på putene, og det ser ut som jeg kommer til «syning» etter et morsstell.

Mangel på dømmekraft

I det jeg forsøker å samle meg og gjenfinne roen i rommet, kommer sykepleier inn med en beskjed: Pasienten skal flyttes til sengepost i løpet av en halv time. Jeg forsøker å fortelle at dette ikke er det riktige tidspunktet. «Pasienten må flyttes nå», er svaret jeg får.

Det er snart vaktskifte, og man har behov for ledig kapasitet til helgen siden det er fredag. Sjokkert over flyttingen når jeg så tydelig ser at her er det snakk om svært kort tid, pakker jeg sammen klær og tømmer nattbord og skap for innhold. Jeg konsentrerer meg om flytting og rydding på rommet for å få med alle eiendelene, og jeg har ikke flere krefter til å protestere på det jeg oppfatter som mangel på dømmekraft hos de ansatte.

Den siste reis

Jeg bærer poser med tøy og eiendeler og går raskt til sengepost da den døende blir stående i kø sammen med skittentøytraller ved heisen. Vel fremme i avdelingen, går jeg til rommet pasienten har fått tildelt.

Lyset er slått av, og den eneste møblering er et nattbord på skjeve med nattbordskuffen halvt åpen. Det er alt. Vinduet står åpent, så her har det tydelig vært vasket og rengjort.

Her er ingen stoler eller bord hvor jeg kan legge fra meg eiendeler. Jeg går raskt ut i korridoren for å finne heisen og gå pasienten i møte. Pasientens siste reise foregår nå i heis og gjennom korridorer til allmenn beskuelse.

Omgitt av fremmede

De to sykepleierne som tar imot pasienten, virker sjokkert og blir stående stille ved sengeenden på rommet. De rører seg ikke. De står bare og stirrer mens pasienten trekker sitt siste sukk sju minutter etter å ha ankommet avdelingen.

For meg blir det ekstra sterkt når to «fremmede» står og stirrer på pasientens siste sukk og deretter min smerte. Etter at pasienten har åndet ut, forlater de stille rommet uten å si noe. De er vel like sjokkert som meg.

Smertefull opplevelse

Som pårørende, er jeg sjokkert over det som har skjedd den siste timen. Det som kunne vært en verdig avslutning på et tre uker langt opphold på sykehus, blir en smertefull opplevelse der jeg ikke opplever å få ta avskjed i ro og verdighet. Jeg er både sjokkerte over det som skjer, og samtidig i en situasjon der jeg ikke orker å protestere.

Å flytte pasienter en del av den vanlige logistikkoperasjonen dere foretar hver eneste dag. Pasienter blir undersøkt, behandlet og flyttet videre i systemet. Det er ikke noe ekstra i det. For pårørende er det også naturlig at pasienter blir flyttet videre til sengepost når det ikke lenger er behov for medisinsk overvåkning på en spesialavdeling.

Etiske vurderinger

Det jeg imidlertid reagerer på, er tidspunktet for flytting og måten dette ble formidlet og gjennomført på. Jeg ønsket bare å være i fred de siste timene sammen med pasienten. Nå sitter jeg igjen med en følelse av kaos og stress under pasientens siste leve-time.

Jeg lærte noe viktig i denne situasjonen: Jeg lærte å stå opp for pasienten. Jeg turte å si hvordan det skal være og ikke minst hvordan det ikke bør være.

Der er nå et spørsmål som jeg som pårørende ønsker at du som helsearbeider tenker gjennom neste gang du flytter en døende pasient.

Spørsmålet jeg har til deg er: Hvordan er det med din etiske vurderingskompetanse med hensyn til livets siste timer? Er logistikk viktigere enn at pasienten får en fredfull død?