fbpx – Vi må styrke sykepleieforskningen Hopp til hovedinnhold

– Vi må styrke sykepleieforskningen

KVALIFISERT:– Vi har mange sykepleiere i dag med solide vitenskapelige kvalifikasjoner som kan dra en stor satsing. Kan dette være noe for Norges forskningsråd? spør sykepleier og forsker Tone Rustøen (avbildet). Foto: Privat

– Det er utfordrende for sykepleiere å hevde seg i konkurransen om forskningsmidler. Fremdeles møter sykepleiere motstand både mot temaer de forsker på, eller de metodene mange sykepleiere anvender, skriver Tone Rustøen.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Vi sykepleiere utgjør en stadig mer forskningssterk profesjon. Vi har mange professorer i sykepleie, og flere miljøer arbeider målrettet med oppbygging av forskning. Likevel er vi fremdeles i skyggen av, blant annet, legene når det gjelder forskning.

Legene har en lang forskningstradisjon. Sykepleierne har en kort. Dette gjør det utfordrende for oss å hevde oss i konkurransen om forskningsmidler. Vi møter fremdeles motstand både mot tema vi forsker på, eller de metodene mange sykepleiere anvender i forskningen.

Få sykepleiere får tilsagn

Motstanden er relativt tydelig når vi søker om forskningsmidler gjennom helseforetakene. At få sykepleiere får tilslag her, kan selvfølgelig skyldes at det er få sykepleiere som søker om midler, eller at en del søknader som sykepleiere sender inn har lavere kvalitet. Det vet vi ikke.

Hvem sitter i komiteene som vurderer om prosjektene har vitenskapelig kvalitet?

Muligens er ikke prosessen rundt vurdering og bedømming av søknader til vår fordel. For hvem sitter i komiteene som vurderer om prosjektene har vitenskapelig kvalitet og er nyttige?

Min erfaring er at komiteene hovedsakelig består av flere leger og én eller to med annen helsefaglig bakgrunn. Det er ikke alltid lett å vurdere vitenskapelig kvalitet på prosjekter som ligger langt utenfor fagfellens eget kunnskapsområde.

Kan bidra til å nå målene

Vi vet også at kvalitet ikke er et objektivt begrep og at øynene som ser har mye å si for hva som oppleves som nyttig. En erfaring vi har gjort, handlet om et prosjekt innen palliativ omsorg som fikk avslag. Ved neste søknadsrunde ble det lagt til måling av biomarkører. Da fikk prosjektet tilslag. Selvfølgelig kan det ha vært andre som vurderte søknaden dette året og at prosjektet hadde fått tilslag uansett.

Forskning er én av fire lovpålagte oppgaver for spesialisthelsetjenesten. Helse Sør Øst bidrar med over 60 prosent av helseforskningen i Norge, og forskning og innovasjon for en bedre helsetjeneste er ett av fem overordnede satsingsområder i Regional utviklingsplan 2035 for Helse Sør-Øst. Planen peker på fire prioriterte mål. To av disse er:

  • Fortsette arbeidet med å styrke helhetlig og tverrfaglig forskning og innovasjon i regionen.
  • Bidra til å styrke klinikknær forskning, forskningssvake områder og samarbeid med kommunehelsetjenesten og andre aktører om forskning og innovasjon.

Ut ifra disse er det tydelig at forskning utført av sykepleiere kan bidra til at målene nås.

Viktig for pasientene

Å styrke helhetlig og tverrfaglig forskning har lenge vært et sentralt mål, men det har ikke vært helt klart hvordan dette gjøres best. At ulike profesjoner i helsetjenesten arbeider sammen på forskningsstudier, er viktig for pasientene fordi ulike sider ved deres liv kan belyses.

Det er ofte nødvendig med kunnskap om ulike behandlingsvalg.

Dersom pasienten, for eksempel, skal skifte en hofte, vil det være sentralt at vi også har kunnskap om muligheter og utfordringer knyttet til rehabilitering for denne pasienten. Denne kunnskapen vil være viktig for å gi pasienten den beste informasjon før han eller hun forlater sykehuset, og kanskje hindre reinnleggelse.

Etter en kreftoperasjon vil det øke pasientens trivsel og trygghet at vi har kunnskap om hele pasientforløpet. Forskning har vist at «overganger» kan være utfordrende og at det ofte er nødvendig med kunnskap om ulike behandlingsvalg.

Tverrfaglig samarbeid i forskning

En idé kan være at vi i planlegging av nye større forskningsstudier også setter på en «sykepleiearm». Et underprosjekt som også vektlegger pasientens opplevelser, erfaringer eller et samarbeid med pårørende som er involvert. Tverrfaglig samarbeid i forskning kan også styrke samhandling mellom ulike profesjoner i klinisk arbeid. Tverrfaglig forskning blir ikke bedre enn det svakeste leddet.

Ved klinikknær forskning kan sykepleieren bidra ved at de ofte er nær pasienten døgnet rundt, gjennom hele uken. Mange sykepleiere arbeider med forskning om pasientens erfaringer eller livskvalitet. Denne forskningen vil også ivareta brukerperspektivet, noe som understrekes for å ivareta brukermedvirkning.

Vi må utvikle eget fag

Det er mange forskningssvake områder i helsesektoren i dag. Det er som kjent lettere å få forskningsmidler hvis du har en imponerende CV og arbeider i en sterk forskningsgruppe. På den måten vil de store bli større, mens nye områder har mer problemer med å bygge seg opp.

Pasientene har behov for vårt perspektiv også.

En bekymring her kan være at vi ikke fortsetter å utvikle vårt eget fag, men legger oss opp mot andre profesjoner som har lenger forskningstradisjon. Det kan gjøre det enklere å få forskningsmidler, med det kan også svekke sykepleiens kunnskapsutvikling. Pasientene har behov for vårt perspektiv også.

Mange egnede sykepleiere 

Vi kan kanskje lære noe av Danmark. Der har Novo Nordisk Fonden siden 1996 hatt en komité for Sykepleieforskning som hvert år deler ut midler til forskning for danske sykepleiere. De bevilger årlig 23,25 millioner danske kroner til prosjektstøtte (3 millioner), ph.d.-stipend (6 millioner), postdoktorstipend (6,6 millioner) og et større årlig forskningsprogram (7,5 millioner), innenfor forskningsfeltet.

På Sykepleiekongressen i høst, fremmet Berit Rokne behovet for en stor økonomisk satsing på forskning blant sykepleiere. Jeg slutter meg til dette.

Vi har mange sykepleiere i dag med solide vitenskapelige kvalifikasjoner som kan dra en stor satsing. Kan dette være noe for Norges forskningsråd? Norsk Sykepleierforbund, her trenger vi deres hjelp. På sykepleiekongressen var «faget i front» det gjennomgående temaet. For å få til dette, må vi også styrke forskningen.

Les også:

– Jeg kunne ikke fordra sykepleieteoretikerne, og så ble jeg teoretiker selv

Bildet viser en student som titter opp over en stabel av bøker
VIKTIGE TEORIER: – Vår forståelse av sykepleie er ikke tidløs. Den er formet av dedikerte sykepleiere. Det er sykepleiere som har brukt sin kliniske erfaring, faglige kunnskap og refleksjonsevne til å argumentere for hva sykepleie er og hvilken rolle vi bør ha i samfunnet, skriver sykepleieren. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

– Teoretikerne har gitt oss sykepleiere en viktig stemme i helsevesenet. Den må brukes og videreutvikles. Det motsatte vil være en farlig nedgradering av faget, skriver sykepleieren.

Alt hadde blitt bedre i sykepleieutdanningen dersom man hadde viet mindre tid til sykepleieteorier og mer tid til praktiske prosedyrer. Trodde jeg. Det jeg ikke visste, var at teoriene utgjør grunnmuren i sykepleien. Og ved å harselere med teoretikere omtaler vi våre fremste sykepleieforskere som verdensfjerne, spekulative og upraktiske. Det er kunnskapsløst og farlig for fremtiden.

Teorier stjeler tid og energi

Innlegg og kommentarer som deles på sosiale medier, forteller meg at sykepleierstudenter og sykepleiere ikke ser poenget med å lære teori. De vil heller øve på praktiske prosedyrer. Jeg har vært der selv og forstår hvor det kommer fra.

Teoriene fremstår som unyttige og unødvendig. De stjeler tiden og energien din fra det du virkelig vil lære, nemlig teknikkene, håndlaget og prosedyrene. Men nå har hatet mot teoriene og vitenskapskvinnene bak dem utviklet seg fra stille klaging på lesesalen til en ukritisk deling på nett. Denne negative holdningen er basert på manglende kunnskap om egen profesjon.

Sørg for at faget henger med i tiden

Vår forståelse av sykepleie er nemlig ikke tidløs. Den er formet av dedikerte sykepleiere som har brukt sin kliniske erfaring, faglige kunnskap og refleksjonsevne til å argumentere for hva sykepleie er og hvilken rolle vi bør ha i samfunnet. De forhatte teoretikerne har sørget for at sykepleiefaget henger med i tiden.

Sykepleiere assosieres ikke lenger med ugifte kvinner med et kall.

Sykepleiere assosieres ikke lenger med ugifte kvinner som i et kall fra Gud fremmer hygiene og frisk luft og jobber som legens assistent. Takket være sykepleierne som har delt sine ideer i bøker og tidsskrifter, har faget vokst til et mangfoldig, spesialisert og givende karrierevalg for alle kjønn – uavhengig av sivilstatus.

Profesjonsløse uten teoretikerne

Teori og praksis er sjelden motsetninger. De bygger på hverandre. Man bruker praksis til å forbedre teori og teori til å forbedre praksis. Teoretikerne vi snakker om, er sykepleiere som har kjempet for at klinisk praksis skal bli best mulig. Uten dem ville vi vært profesjonsløse og utført arbeidet vårt uten forankring i vitenskap!

Teoretikerne har gitt oss sykepleiere en viktig stemme i helsevesenet. En stemme vi må bruke og videreutvikle for å være relevante i samfunnet vårt. Derfor må også dagens sykepleiere lære om teorier og opparbeide nye ideer som kan holde profesjonen vår oppdatert og levende. Det motsatte vil være en farlig nedgradering av faget vårt.

Behov for en omskrivning av sykepleie

Helsevesenet har utviklet seg enormt siden Henderson definerte sykepleiens særegne funksjon på 60- og 70-tallet. Pasientrollen er revolusjonert, liggetiden redusert, og helseprofesjonene spisses til sylskarpe spesialiseringer. Kanskje vil det, i vårt århundre, være behov for en omskriving av hva sykepleie er.

Fremtidens sykepleiere bør heller være entreprenørielle enn tradisjonelle.

Selv mener jeg det er nødvendig at sykepleiere tar tak i store helseutfordringer og skaper nye produkter og tjenester for å forbedre behandlingstilbudet til dagens pasienter. At fremtidens sykepleiere heller bør være entreprenørielle enn tradisjonelle.

Det er min idé, min lille teori, som jeg deler med verden i min doktorgrad denne våren.

La oss begrave ordet «teoretiker»

Jeg håper vi kan slutte å bruke ordet «teoretiker» ettersom det ofte blir brukt i nedsettende betydning om fortidens og fremtidens mest engasjerte sykepleiere. Sykepleierne som har skapt profesjonen vår, har ikke vært mer interessert i teori enn praksis. Tvert imot – de har engasjert seg for at praksisen skal utvikle seg! Dette kan umulig gjøres uten å feste noen ideer til papiret og spre ideene med verden.

Daglig ønsker vi sykepleiere bedre arbeidsvilkår, bedre lønn og bedre anseelse for arbeidet vi utfører. Når vi samtidig spytter på sykepleierne som har løftet oss oppover i helsevesenets hierarki, glemmer vi hvor vi kommer fra.

La oss begrave ordet «teoretiker» og heller bruke ord som er mer beskrivende: Sykepleiere som vil forbedre praksis. Og sånne bør det være mange av.

Gunn-Berit Neergård blogger om sykepleie, entreprenørskap og forskning via instagramprofilen @nurse_gunn_berit

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.