– Tusen takk, alle sykepleiere!

Aldri har jeg blitt mer glad over en kåring eller pris som da Dagbladets lesere i år kåret landets sykepleiere til «Årets navn». Mer fortjent enn dette blir det rett og slett ikke. I konkurranse med kjendiser, idrettshelter og en NATO-sjef er det sykepleierne avisens lesere stemmer frem.

Det er så fortjent. Og det viser at hele befolkningen virkelig ser og anerkjenner den jobben sykepleiere – over hele landet – gjør hver eneste dag. Hvert minutt. Hver time. Hver natt. Hver kveld.

Hver dag er sykepleierne der for pasientene og deres pårørende, det være seg små korte øyeblikk, eller langvarige relasjoner mellom sykepleier og pasient. Møter mellom profesjonelle sykepleiere og sårbare pasienter finner sted hele tiden. Det er møter som setter spor og som gjør en forskjell i mange menneskers liv.

Alle har bidratt

Pandemien gir sykepleiere et ansikt for absolutt alle. Mediene har flommet over av reportasjer fra intensivavdelinger med alvorlig syke covid-19-pasienter og intensivsykepleiere i smittevernutstyr som gir assosiasjoner til romferder snarere enn til god omsorg og menneskelig nærhet.

Vi har sett intensivsykepleiere gråte på TV fordi de er så slitne. Vi har sett sykepleiere i sykehjem og i de kommunale helse- og omsorgstjenestene strekke seg langt og lengre enn langt for at alle som trenger pleie og omsorg, skulle få det.

Vi har sett sykepleiere drive smittesporing. Og vi har sett pensjonerte sykepleiere ta frem gamle kunster og bruke tiden på vaksinestasjoner. De har utsatt planene for pensjonisttilværelsen for å bistå.

Mange unge sliter mer enn vanlig når samfunnet stenger ned.

Jeg kunne fortsette i det uendelige. Jeg kunne nevnt alle sykepleierne som i større eller mindre grad har satt egne liv på vent for å bidra på sin måte i arbeidet med pandemien.

Vi må ikke glemme alle sykepleierne som ikke har vært direkte involvert i pandemiarbeidet. Også de har gjort en imponerende innsats. For når store deler av helsetjenestens ressurser allokeres til krisehåndtering over lang tid, er det krevende å samtidig gi alle andre et godt tilbud.

Folk får kreft, hjerteinfarkt, brekker benet og føder barn også under pandemien. Ikke minst vet vi at mange unge sliter mer enn vanlig når samfunnet stenger ned. Samtidig beordres helsesykepleiere til smittearbeid. Det gir krevende arbeidsdager og prioriteringer for sykepleiere over hele landet.

Hyllest med bismak

Mange vil si at hederen sykepleierne nå får, har en bismak. Det hjelper ikke med heiarop eller folkets hyllest. Det blir ikke flere sykepleiere av det. Det får ikke en eneste sliten sykepleier til å bli. Det lokker ikke en eneste en av dem som har funnet seg noe annet å gjøre tilbake. Og det fører neppe til at flere ønsker å bli sykepleiere fremover.

Selvsagt gjør det ikke det. Men, det gjør godt å vite at folk flest, eller vanlige folk som det heter nå, verdsetter sykepleierne høyest av alle. Den karamellen skal alle dere som har stått i front og tatt støyten over lang tid, suge på en stund.

Vi vet alle hva som skal til. Høyere lønn. Bedre bemanning. Bedre oppgavedeling. Flere heltidsstillinger. En rekke kompetansetiltak. Økt utdanningskapasitet. Det må til. Så enkelt er det.

Det mangler 7000 sykepleiere i dag. Antallet er estimert til svimlende 28 000 i 2035. Det har vært varslet. Igjen og igjen. Gjennom mange år, men særlig etter at pandemien til fulle har vist at sykepleiere og også annet kvalifisert helsepersonell er helt avgjørende når helseberedskapen utfordres slik vi har sett siden mars 2020.

Roper høyt – lite skjer

Det er all grunn til å spørre om det er tatt høyde for store pandemier når beredskapsplaner lages. Og det er grunn til å spørre om tiltakene som er iverksatt gjennom snart to år har vært riktige, for omfattende, for lite omfattende og igangsatt på riktig tidspunkt. Vi må ikke slutte å stille kritiske spørsmål selv om vi står i en krevende pandemi.

Uten sykepleiere kneler helsetjenesten enten det er en pandemi eller ikke.

Av og til lurer jeg på hvor høyt forbundsleder Lill Sverresdatter Larsen og andre må rope for å bli hørt. Eller, jeg vet at hun blir hørt. Men det gir liksom ikke resultater i form av konkrete tiltak. Og det mangler ikke på verken varsler eller forslag til tiltak.

Det blir feil å si at det ikke er gjort noe eller gjøres noe enten helseministeren heter Bent Høie (H) eller Ingvild Kjerkol (Ap). 500 nye studieplasser i 2023 er det siste eksempelet på tiltak nå rett før jul. Men, det er ikke nok. I alle fall ikke nok til at det virkelig monner. Verken på kort eller lang sikt. Uten sykepleiere kneler helsetjenesten enten det er en pandemi eller ikke.

Åpenhet er avgjørende

Vi i Sykepleien har brukt mye ressurser og plass på pandemien i 2021. Alt tyder på at også 2022 kommer til å stå i pandemiens tegn. For oss i redaksjonen er det helt sentralt at vi formidler virkelighetene sykepleiere står i – uten filter.

Vi er dypt takknemlig ovenfor alle dere som har stilt opp i reportasjer til tross for en krevende arbeidssituasjon. Takket være dere har vi kunnet formidle hvordan hverdagen er som sykepleier under en pandemi. Gjennom det har vi ikke bare satt søkelyset på sykepleiernes hverdag, men også på pasientene og alle oss andre som tar vaksiner, tester oss og forsøker å få hverdagen til å gå rundt med alle restriksjonene som kommer og går. Og vi har kikket helsetjenesten og beredskapsarbeidet i kortene.

Sykepleien har skrevet om langt mer enn pandemien. Vi har sluppet til kritiske røster i reportasjer og meningsinnlegg. Og vi har laget reportasjer og hatt meningsinnlegg om positive tiltak og opplevelser for både sykepleiere, pasienter og pårørende.

Vår oppgave er å drive kritisk journalistikk som er relevant for sykepleiere, annet helsepersonell og beslutningstakere. Men vi ønsker også å vise frem de gode løsningene og de nære pasientopplevelsene. Vi er overbevist om at det er mye å lære av de gode eksemplene.

Takk for ris og ros

Vi har også utgitt fem temanummer hvor vi har gått i dybden på seksualitet, psykisk helse, antibiotikaresistens, sykepleiermangel samt pasienter og pårørende som må overlate omsorgen av seg eller sine til andre.

I 2021 har vi publisert mer enn 90 fagartikler og 30 fagfellevurderte forskningsartikler. Gjennom dette, deler vi kunnskap som betyr noe for fagutvikling og kvalitet i tjenestene. Det kommer både sykepleiere og pasientene til gode.

Vårt håp for 2022 er at pandemien tar slutt.

Hele redaksjonen i Sykepleien takker alle dere som har bidratt til at vi har kunnet levere relevant journalistikk, meningsinnlegg, debatter, fagartikler og forskningsartikler. Uten dere er Sykepleien lite verdt. Vi retter også en stor takk til alle dere som leser oss og som kommer med ris og ros. Det vil vi gjerne ha mer av.

Vårt håp for 2022 er at pandemien tar slutt. Ikke minst håper vi at alle dere der ute fortsetter å tipse oss om relevante saker for våre lesere. Og vi ønsker oss flere meningsinnlegg, fagartikler og forskningsartikler.

Da gjenstår det bare å si takk for i år, og en riktig god jul og et godt nytt år til dere alle.