– Ta det stikket ditt du

«Have yourself a merry little Christmas 
Make the Yule-tide gay
From now on
Your troubles will be miles away.»

Jo da, de har allerede begynt å spille denne på radioen. Og vi begynner å glede oss til julepynt, gløgg, ribbe og selveste julekosen. En forutsetning for å oppleve alt dette er jo at en er i eget eller andres hjem og er noenlunde oppegående helsemessig.

En covid-19-infeksjon kan derimot forflytte deg dit «a jordmor-Matja bor» (i mangel på annet helsepersonell i julesangene) hvor du blir liggende langt unna ribba for å «puste på ei stønn».

Ei stønn som fort kan dra seg til et godt stykke utpå nyåret hvor julebukkene for lengst har forlatt «bæssmorfanget» og den ventende hjemmekosen vil foregå på Sunnaas – fortsatt for svak til å gå rundt noen enebærbusk eller raske over isen med reven.

En alvorlig sykdom

Det har blitt skrevet mye om hvor slitne intensivsykepleiere og annet helsepersonell er av pandemien. Og det er en grunn til det. Nemlig deg. Du ja, som synes at vaksiner enten er noe tull, eller har fått det for deg at høyere makter er imot den slags.

Skulle noen påstå noe slikt, mistenker jeg at det først og fremst er for å få litt fortgang i de testamentariske gavene. Det som har blitt mindre skrevet om, er nemlig hva en alvorlig covid-19-sykdom gjør med deg, kroppen din og familien din.

Men så skjer det noe: du får ikke nok luft.

Først blir du litt småtufs og hoster litt. Du blir snørrete og blir kanskje litt tungpustet. Kanskje ikke verre enn at du fortsatt kan ta deg en tur i butikken etter noen julegaver.

Men så skjer det noe: du får ikke nok luft. Det er veldig slitsomt fordi du må puste fortere og fortere. Og så blir det en tur på sykehuset hvor du fortsetter å puste … og puste. Du vil få oksygen gjennom nesa, ja, og mer og mer etter hvert, før du må få på deg en overtrykksmaske som gir deg motvind å puste mot.

Narkose, intubering og respirator

Det er fryktelig kjasete greier og ikke så rent lite ubehagelig. Du må ligge på magen selv om du ikke kan fordra det, og du holder på å stryke med bare du skal en tur på toalettet. I dette tilfellet en dostol fordi du ikke orker å gå så langt, ei heller tørke deg bak.

Når du så har pustet og pest slik en god stund, tja, noen dager til et par ukers tid og vært ganske redd og helt utslitt, kommer det en dokter og sier at nå må vi intubere. Så fylles rommet av en skokk med tildekket folk som legger deg i narkose og putter ned en slange i halsen din slik at pustinga kan overtas av respiratoren og dem som styrer den.

Etterpå får du rør i de andre kroppsåpningene dine i tillegg til dem som blir laget for å overvåke deg, behandle deg og gi deg medisiner. 

En skranglete Twin Otter

Fra å ha vært et autonomt menneske er du nå i hendene på disse som klager så fælt: de må nemlig bestemme hvor ofte og hvor mye du skal puste og hvor dypt du skal sove. De skal suge slim opp fra lungene dine, regulere blodtrykket ditt og holde rede på et tårn av medisiner.

De skal bestemme hvor mye du skal tisse og hvor mye ernæring du trenger. De skal holde bæsjinga di i gang, snu deg, vaske deg og pusse tennene dine. De må være på alerten når du holder på å kollapse fordi lungene dine er stive som flatbrød.

Og så slutter nyrene å virke slik at du også må få dialyse.

Underveis får du kanskje også en ekstra lungebetennelse som gjør ting enda litt mer kinkig. Og så slutter nyrene å virke slik at du også må få dialyse. Du er nå en virkelig skranglete Twin Otter i sterk turbulens. Og fullstendig prisgitt dyktige piloter.

Og sånn går nu dagan .. hvorav kanskje halve døgnet er i mageleie. Mens de der hjemme får sett deg en gang om dagen gjennom ei glassrute, eller kanskje ikke i det hele tatt. De vil kanskje spise ribbe og åpne julegaver mens de lurer på om du overlever. 

Kanskje, eller kanskje ikke overlever du

Overlever du de kneikene som kommer (det er ikke alle som gjør det, serru) begynner man å vekke deg fra narkosen og trene deg opp til å puste selv igjen. Litt etter litt, pust for pust.

Med rimelig sannsynlighet blir du delirisk og abstinent nå av all narkotikaen som har holdt deg sovende. Delir er en lite morsom greie hvor du har hallusinasjoner og vrangforestillinger: det være seg hekser og troll, gnagere, insekter eller annet morsomt du tror er på besøk eller oppi senga di.

Om du mener du har vært sliten før kan du tro om igjen. Fortsatt med et rør ned i luftveiene dine skal du lære å bruke hender. Du skal lære å snakke litt og prøve å sitte på en sengekant igjen.

Du må til og med lære deg å svelge.

Med ønske og en trygg jul

Uker etter at du ble innlagt, kan du kanskje igjen stå for første gang i 15 sekunder på ben som knapt har en muskel igjen. Sykepleierne, legene og fysioterapeutene klapper begeistret i hendene; «vi synger og vi ler. Så glad er vi, så glad er vi …». Noen svingning i kretsen, neiing og bukking er det dog fortsatt lenge igjen til.

Å bytte bort litt munnbindbruk og et par til tre stikk i armen for alt dette synes i hvert fall for meg å være en dårlig handel.

Ta det stikket ditt du, og ha en mye større sjanse for en «merry little Christmas». Sjøl skal jeg sette ribba på vent og jobbe på intensivavdelingen i jula. Og jeg håper så inderlig jeg slipper å se deg der. Både for din del og familien din sin del. 

«Like a bolt out of the blue
Fate steps in and sees you thru
When you wish upon a star
Your dreams come true.»

Ha en riktig trygg og god førjulstid!