– Sykepleiere, er det så fælt da?

Kriseoppslag og alarmreportasjer fra den ene sykepleieren eller avdelingen etter den andre ruller over laptopen, mens Nakstad og Kjerkhol står stødige i stormen og forsikrer om bunnsolide forhold og kommende tiltak.

At vår egen lille harpy Sverresdatter Larssen pisker opp vindforholdene og kommer med nebb og klør, forstyrrer ikke øvrigheten som står til rors på det som til synes snart er Den flygende hollender.

Kapp det gode håp skal rundes om så himmel eller helvete skulle være imot! Litt som det evig planlagte, men lite påbegynte nye Oslo universitetssykehus.

Troverdigheten forringes

Er det så fælt da, lurer jeg på? Man kan jo begynne å lure når «skrekkforholdene» illustreres av intervjuobjektets snasne «instabilder» i diverse utstyr og positurer.

Istedenfor å posere for eget kamera, kanskje hun skulle vært med og skiftet og snudd på pasientene som en får fortalt man ikke har tid til? Det tenker jeg.

Troverdigheten forringes litt av sånt. I hvert fall hos en gammel gubbe som meg. Men det er jo klart: å forevige deliriøse pasienter og nedspydde senger er jo ikke helt «comme il faut» det heller.

Og litt av skylda får vi vel ta, alle sammen.

Og litt av skylda får vi vel ta, alle sammen. Sykepleierne har framstilt seg selv med englevinger, glorie og som kalls-kalt så lenge at det er nesten helt umulig å få folk til å skjønne at det er noe ganske annet som gjelder: beinhardt arbeid, kald klinisk kunnskap, erfaring og vurdering.

Jeg tenker med gru tilbake på noen av Sykepleierforbundets egne kampanjer; sukkersøtt og emment og svært langt unna nervesammenbrudd og doble bind og truende hydronefrose.

Det meste har vært i uvisse

Men er det så fælt? Ja, det er i grunnen det. Sjøl er jeg så heldig at jeg får jobbe på kanskje verdens beste arbeidsplass: en litt bortgjemt intensivavdeling i et utrangert bygg, trangt og fylt til randen av gode kolleger, ledere og utstyr vi ikke har plass til.

Det vil si: på kollegasiden har det vel vært heller noe luftig til tider. Og selv om det har vært «knapert» med folk, har vi under pandemien behandlet intensivtrengende koronapasienter og «vanlige» intensivpasienter på intet mindre enn fire forskjellige lokasjoner – etter tur eller parvis, vår egen inkludert.

Det meste har vært i uvisse for sykepleierne og sikkert også legene, og drift/ledelse har mirakuløst nok ikke implodert i det svarte hullet av ledige vakter, fordelinger og nye påhitt fra oven. Folk hos oss er slitne og lei. Og en sliten sykepleier kan fort bli sittende med «stilling ledig»-siden oppe hvis det skulle være litt rolig.

De «nye» med krigeraura

På nattlige MIS-oppdrag ute har jeg møtt sykepleiere som gråter, er oppgitte, er redde, løper og som har så mange pasienter å ta seg av at de ikke vet hva som feiler den enkelte. Og som tidvis har noe manglende kompetanse. Skulle bare mangle, egentlig; mange er rykende ferske.

Som «gammel» kan man nemlig fort se hvem som er nye på sengepost. De har fortsatt en slags krigeraura over seg: lysende i blikket, gjerne utstyrt med de nyeste accessoirene på bringa samt oppbrettede kortermer og buksebein, og ei varmejakke knyttet i livet.

De nye er rake i ryggen og har taktfaste skritt. Jeg er sykepleier!

De nye er rake i ryggen og har taktfaste skritt. Jeg er sykepleier! Et trekvart år senere er pynten borte, buksebeina slenger rundt nedgåtte Birkenstock og varmejakka er på. Hurtignudler og kaffe er det man lever på, og du møter et blikk som er fast, men som har mistet den overjordiske gløden et sted på veien mellom utallige stell, ekstravakter, dødsfall, dokumentasjonstimer og visitter.

Blikket har ikke noe lys

Jeg er ikke den som griner så mye på jobb. Siden 2003 har jeg grått én gang: i stor sorg og en enorm følelse over å ha mislykkes. En god gråt egentlig.

Visst kan det bli litt blankt i øyekroken av og til når jeg står i helt spesielle situasjoner, men grining driver jeg altså ikke med. Eller?

Etter en særdeles travel vakt nylig skjelver underleppa, og jeg spør makker om jeg skal gå ytterligere overtid uten å egentlig vente på svaret. Jeg snur, går ut fra en heller hektisk situasjon, orker ikke å skifte og reiser hjem med privattøyet under armen.

Så går jeg rett i dusjen for da spiller det ingen rolle hva slags vann det er som renner nedover ansiktet mitt. Jeg har i hvert fall ikke grått. Blikket jeg møter i speilet har ikke noe lys. Jeg savner det.