fbpx – Sykepleiere, er det så fælt da? Hopp til hovedinnhold

– Sykepleiere, er det så fælt da?

DET ER FÆLT: – Ja, det er i grunnen det. Sjøl er jeg så heldig at jeg får jobbe på kanskje verdens beste arbeidsplass: en litt bortgjemt intensivavdeling i et utrangert bygg, trangt og fylt til randen av gode kolleger, ledere og utstyr vi ikke har plass til, skriver Leif Roger Nylenden (avbildet). Foto: Privat

– For dem som orker å følge med, så er det et evig renn av jammer fra sykepleiere om dagen. Det gråtes, spys, grues og sluttes. Er det så fælt da? spør sykepleier Leif Roger Nylenden.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Kriseoppslag og alarmreportasjer fra den ene sykepleieren eller avdelingen etter den andre ruller over laptopen, mens Nakstad og Kjerkhol står stødige i stormen og forsikrer om bunnsolide forhold og kommende tiltak.

At vår egen lille harpy Sverresdatter Larssen pisker opp vindforholdene og kommer med nebb og klør, forstyrrer ikke øvrigheten som står til rors på det som til synes snart er Den flygende hollender.

Kapp det gode håp skal rundes om så himmel eller helvete skulle være imot! Litt som det evig planlagte, men lite påbegynte nye Oslo universitetssykehus.

Troverdigheten forringes

Er det så fælt da, lurer jeg på? Man kan jo begynne å lure når «skrekkforholdene» illustreres av intervjuobjektets snasne «instabilder» i diverse utstyr og positurer.

Istedenfor å posere for eget kamera, kanskje hun skulle vært med og skiftet og snudd på pasientene som en får fortalt man ikke har tid til? Det tenker jeg.

Troverdigheten forringes litt av sånt. I hvert fall hos en gammel gubbe som meg. Men det er jo klart: å forevige deliriøse pasienter og nedspydde senger er jo ikke helt «comme il faut» det heller.

Og litt av skylda får vi vel ta, alle sammen.

Og litt av skylda får vi vel ta, alle sammen. Sykepleierne har framstilt seg selv med englevinger, glorie og som kalls-kalt så lenge at det er nesten helt umulig å få folk til å skjønne at det er noe ganske annet som gjelder: beinhardt arbeid, kald klinisk kunnskap, erfaring og vurdering.

Jeg tenker med gru tilbake på noen av Sykepleierforbundets egne kampanjer; sukkersøtt og emment og svært langt unna nervesammenbrudd og doble bind og truende hydronefrose.

Det meste har vært i uvisse

Men er det så fælt? Ja, det er i grunnen det. Sjøl er jeg så heldig at jeg får jobbe på kanskje verdens beste arbeidsplass: en litt bortgjemt intensivavdeling i et utrangert bygg, trangt og fylt til randen av gode kolleger, ledere og utstyr vi ikke har plass til.

Det vil si: på kollegasiden har det vel vært heller noe luftig til tider. Og selv om det har vært «knapert» med folk, har vi under pandemien behandlet intensivtrengende koronapasienter og «vanlige» intensivpasienter på intet mindre enn fire forskjellige lokasjoner etter tur eller parvis, vår egen inkludert.

Det meste har vært i uvisse for sykepleierne og sikkert også legene, og drift/ledelse har mirakuløst nok ikke implodert i det svarte hullet av ledige vakter, fordelinger og nye påhitt fra oven. Folk hos oss er slitne og lei. Og en sliten sykepleier kan fort bli sittende med «stilling ledig»-siden oppe hvis det skulle være litt rolig.

De «nye» med krigeraura

På nattlige MIS-oppdrag ute har jeg møtt sykepleiere som gråter, er oppgitte, er redde, løper og som har så mange pasienter å ta seg av at de ikke vet hva som feiler den enkelte. Og som tidvis har noe manglende kompetanse. Skulle bare mangle, egentlig; mange er rykende ferske.

Som «gammel» kan man nemlig fort se hvem som er nye på sengepost. De har fortsatt en slags krigeraura over seg: lysende i blikket, gjerne utstyrt med de nyeste accessoirene på bringa samt oppbrettede kortermer og buksebein, og ei varmejakke knyttet i livet.

De nye er rake i ryggen og har taktfaste skritt. Jeg er sykepleier!

De nye er rake i ryggen og har taktfaste skritt. Jeg er sykepleier! Et trekvart år senere er pynten borte, buksebeina slenger rundt nedgåtte Birkenstock og varmejakka er på. Hurtignudler og kaffe er det man lever på, og du møter et blikk som er fast, men som har mistet den overjordiske gløden et sted på veien mellom utallige stell, ekstravakter, dødsfall, dokumentasjonstimer og visitter.

Blikket har ikke noe lys

Jeg er ikke den som griner så mye på jobb. Siden 2003 har jeg grått én gang: i stor sorg og en enorm følelse over å ha mislykkes. En god gråt egentlig.

Visst kan det bli litt blankt i øyekroken av og til når jeg står i helt spesielle situasjoner, men grining driver jeg altså ikke med. Eller?

Etter en særdeles travel vakt nylig skjelver underleppa, og jeg spør makker om jeg skal gå ytterligere overtid uten å egentlig vente på svaret. Jeg snur, går ut fra en heller hektisk situasjon, orker ikke å skifte og reiser hjem med privattøyet under armen.

Så går jeg rett i dusjen for da spiller det ingen rolle hva slags vann det er som renner nedover ansiktet mitt. Jeg har i hvert fall ikke grått. Blikket jeg møter i speilet har ikke noe lys. Jeg savner det.

Les også:

– Helseminister Kjerkol, det haster med tiltak

Bildet viser en sykepleier med munnbind som løper i korridoren
EKSTRAORDINÆRT: –  Vi har alle har kjempet for å få pasienter og brukere gjennom krisen. Men krisen har vart lenge, skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

– Jeg er bekymret for vårt helsepersonell. De har stått i en ekstraordinær situasjon i altfor lang tid. Nå må de bli sett, hørt og løftet opp og frem for den jobben de gjør, skriver Ingvill Dalsegg. 

Å brette opp ermene er en selvfølge når det er krise på jobb, tenker legen. Lite visste legen at krisen skulle vare i ett år og ni måneder.

Jordmoren tar ekstravakter og prioriterer fødende foran sin egen familien. Hun stiller opp når det er behov for henne. Jordmoren tenkte nok heller ikke, i mars 2020, at krisen skulle vare i nesten to år.

Intensivsykepleieren har ikke vært sammen med noen utenfor sin egen lille familie fordi han er redd for at han skal ta med smitte på jobb. Det er en liten forsakelse å ikke være sosial, men snart to år uten venner og familie er lang tid. 

Hvordan holder vi ut?

Legene, biokjemikere, barnepleiere, helsefagarbeidere, radiologer, ergoterapeuter, ambulansearbeidere og fysioterapeuter … det er mange som har levd i en ekstraordinær situasjon i lang tid. 

Vi har alle har kjempet for å få pasienter og brukere gjennom krisen. Men krisen har vart lenge. Hvordan holder de ut – alle de som passer våre syke og som hele tiden gir litt ekstra for at hjulene skal gå rundt? 

Vi må bli sett og hørt

Smittetallene øker nå i Trøndelag, og flere enn aldri før er innlagt på St. Olavs hospital.

Jeg tenker på alle dem som gjør en uendelig stor forskjell. Leger og sykepleiere, som i utgangspunktet er slitne og lengter etter en normal hverdag, står atter en gang i front og tar oss gjennom en ny krise. 

Jeg er bekymret for vårt helsepersonell. De har stått i en ekstraordinær situasjon i altfor lang tid. Nå må de bli sett, hørt og løftet opp og frem for den jobben de gjør. 

Helseminister Kjerkol, det haster med tiltak! Lønnen må opp, og arbeidspresset må ned.

Jeg håper alle holder seg friske.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.