– Hvordan kan vi forstå og møte unge som rammes av psykose?

Unge mennesker står på terskelen til voksenlivet. I denne alderen åpner vanligvis livet og verden seg, valgene er mange og søken etter fellesskap og identitet står sentralt.

For mange ligger det et ønske om å nå ut i verden, en nysgjerrighet og higen etter å gripe det nye og en forventning om at det skal skje noe nytt og spennende i livet. For unge mennesker som rammes av psykose, settes alt dette på vent.

Skjuler problemene

De er i alderen 18–30 år, og før innleggelsen har de ofte prøvd å skjule problemene ved å trekke seg tilbake fra familien, venner, skole og aktiviteter.

Noen bor hjemme hos foreldrene, andre har brutt med familien, og noen har venner og andre har ingen. Noen har startet et utdannelsesforløp, andre er ferdig og har jobb, og enkelte har falt ut av skole og arbeidsliv.

Gi trygghet

Vi mennesker er avhengig av å være trygge på hvem vi er og å finne vår plass i verden. Når vi rammes av psykose, viskes grensene mellom oss selv og omverdenen gradvis ut. De psykologiske forsvarsmekanismene som beskytter oss mot å bli overveldet, bryter sammen og vi opplever oss selv og verden som uvirkelig, rar og skremmende. 

Noen har akutte og forbigående psykoser.

Unge som blir innlagt i vår avdeling, er rammet av ulike psykosetilstander med ulikt forløp. Noen har akutte og forbigående psykoser. Andre kan ha mer langvarige tilstander som innebærer hyppige sykehusinnleggelser. Mange har også samtidige lidelser som rusmisbruk, angst, depresjon og autismetilstander. Felles for dem alle er at de er sårbare, forvirret, redde og skeptiske.

Relasjon og samtale

En ung mann som var innlagt hos oss, sa: «Jeg har ikke språk for tankene mine». En annen sa: «Jeg finner ikke plassen min». En ung kvinne sa følgende: «Jeg har ingen kjerne».

Å miste grepet på virkeligheten er i det lange løp ødeleggende. Ifølge forfatter, psykiater og forsker Paul Møller, har alle mennesker en grunnleggende trang til å forstå hvem vi er og det som skjer rundt oss. Å forstå gir mening og mening muliggjør mestring.

Møller hevder at relasjonen og samtalen er et av våre viktigste verktøy i møtet med mennesker som rammes av psykose. Gjennom gode møter kan vi vise interesse for og validere de unges opplevelser og erfaringer og derigjennom styrke deres fragmenterte og oppløste selv.

Må tåle taushet

Ordene faller ikke lett for mennesker som rammes av psykose. De har ofte opplevelser som de skjønner er uvanlige, og de ser ikke poenget med å fortelle om det de opplever. De er stille, redde, tankefulle og sliter med å møte blikkene våre. De kjenner på ubehag dersom vi kommer for nær, og de trekker seg inn på rommet dersom det blir for mye støy i avdelingen.

Vår erfaring er at tid er en viktig dimensjon i møte med de unge. Vi som skal hjelpe og støtte dem, må vise at vi har tid. De skal få tid til å bli kjent med oss, bli trygge på oss og erfare at de ikke alltid trenger å snakke.

Vi prøver å tåle deres taushet ved å være stille sammen med dem.

Vi prøver å tåle deres taushet ved å være stille sammen med dem. Vi viser med vår tilstedeværelse og ro at vi tåler å høre det de opplever. Vi lytter og anerkjenner at de deler sine opplevelser. Og vi støtter deres behov for å trekke seg tilbake, og når vi kontakter dem, gjør vi det på en rolig og respektfull måte. Vi prøver å gjøre møtene korte, og vi unngår å gi for mye informasjon på en gang slik at de ikke føler seg invadert og oppslukt.

Skap trygge rammer

Opplevelsen av å ikke finne plassen sin, eller mangle tilhørighet er ensomt og smertefullt. Vår erfaring er at miljøet som rammer inn møtene mellom sykepleierne og de unge, er av stor betydning. Når de flyter ut og mister evnen til å ivareta seg selv, så overtar vi som en støtte for dem i perioder.

Vi forsøker å skape en trygg og god atmosfære i avdelingen med gode rutiner og rammer som skaper forutsigbarhet. Når skillet mellom natt og dag viskes ut, hjelper vi dem med å tilrettelegge for gode rytmer i hverdagen med passe aktivitet og muligheten til å hvile.

Vi tilrettelegger for gode måltidssituasjoner og passer på at de som synes det er ubehagelig å være nær andre, kan trekke seg tilbake på rommet for å spise.

Må vise seg tilliten verdig

Å oppleve at man ikke lenger eier egne handlinger og at kroppen oppleves fremmed er skremmende og gjør oss sårbare. Forfatter, sykepleier og professor emerita Kari Martinsen peker på vår felles sårbarhet og avhengighet av hverandre.

Martinsen hevder at omsorg er forbundet med relasjon og at moral og viser seg i praktisk handling. Gjennom handlinger kan vi vise oss tilliten verdig, og god sykepleie er å engasjere seg i den andre med en sensitivitet som tar hensyn til den andres situasjon.

Vår erfaring er at press og krav øker byrden til de unge.

Mange unge sliter med personlig hygiene og å holde orden rundt seg. De sliter med å ta valg, og når valget tas, blir det en tilleggsbelastning i et kaotisk sinn. Vår erfaring er at press og krav øker byrden til de unge.

En balansekunst

Å nærme oss varsomt og vise omsorg og tilby hjelp uten å krenke dem og frata dem autonomi er en balansekunst. Det innebærer at vi må våge å ta samtalen, sette temaet på dagsorden, formidle at vi ser og forstår at det det er vanskelig, men at vi er tilgjengelig for tilrettelegging og at vi mener det godt. En ung mann sa: «Jeg vet. Takk for at du sier det til meg».

Den portugisiske forfatteren Fernando Pessoa skriver i Uroens bok om jeg-ets oppløsning, og han formulerer seg slik i aforisme 401:

«Den ytre verden er som en skuespiller på en scene: til stede, men som noe annet».

Gjennom forståelsesfull tilstedeværelse og gode handlinger ønsker vi som sykepleiere å lindre opplevelsen av oppløsning og tap. Vår erfaring er at langsomt og sikkert styrkes de unges håp og tro på at verden er virkelig og at mestring og tilfriskning er mulig.