fbpx – Er virkelig sykepleiere og sykepleierstudenter like opptatt av etikk som de er av lønn? Hopp til hovedinnhold

– Er virkelig sykepleiere og sykepleierstudenter like opptatt av etikk som de er av lønn?

Mildrid Haugrønning Søndbø
ETIKK VIKTIG: – Jeg møter aldri helsepersonell eller ansatte i NSF som formidler at etikken er uvesentlig. Tvert imot. Alle stiller seg bak etikkens betydning i møte med pasienten, skriver Mildrid H. Søndbø.  Foto: Privat

– To av de mest benyttede søkeordene som leder inn til NSFs nettsider er ordet «lønn» og «yrkesetiske retningslinjer». For meg er det både en interessant og god nyhet, skriver lederen i Rådet for sykepleieetikk.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Norsk Sykepleierforbund (NSF) følger med på statistikken over elektroniske søk som leder til sine nettsider i likhet med de fleste andre større organisasjoner. To av de mest benyttede søkeordene på Google er henholdsvis «lønn» og «yrkesetiske retningslinjer». De to størrelsene er selvfølgelig helt uavhengig av hverandre.

Jeg kan forstå at mange er interessert i lønn og lønnspolitikk, men at sykepleiere og sykepleierstudenter søker like mye på yrkesetiske retningslinjer er veldig overraskende. For meg er det en interessant og god nyhet.

Er virkelig sykepleierne og sykepleierstudentene like interessert i etikk som i lønn? Det vitner om en nobel egenskap. Dette er ikke ett enkelt hopp, men det er en trend som har vedvart i mange måneder. Lønn og yrkesetiske retningslinjer ligger høyt opp på lista over mest brukte internettsøk på NSFs nettsider.

Pengenes betydning

Når det gjelder lønn, er det gode ressurser i NSF som er frontkjempere her, da det ikke er mitt gebet. Men fordeling av goder er forbundet med etikk og ikke minst opplevelsen av rettferdighet både i samfunnet og innad i organisasjonene.

En yrkesgruppe kan eksempelvis få mange tusen kroner for å dekke en vakt ved sykdom, mens en annen får knapper og glansbilder. Her er det ikke bare sykepleierne som kommer uheldig ut. En god personalpolitikk er, etter mitt skjønn, å erkjenne hvor viktige de kjente medarbeiderne er da det er sannheten.

Én profesjon kan ikke erstattes av en annen profesjon.

Lønn vil alltid vært et insitament for å beholde og rekruttere ønsket kompetanse. Også når nye studieplasser skal opprettes må det settes av ressurser – ikke bare i form av praksisplasser, men også tilstrekkelig med tid, kompetanseheving og lønn til dem som skal veilede studentene.

Norge er i manko på over 5000 sykepleiere. Én profesjon kan ikke erstattes av en annen profesjon. Det er ingen hovering i den sannheten. Dette alvoret erkjennes ikke fullt ut verken fra politiske hold, eller fra øverste ledelse i sykehus og kommuner.

Det er så taust

Hva er så tankegodset her? Hvert helseforetak og hver eneste kommune har fullt ut ansvaret for at det blir utøvd «faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp» til hver eneste bruker og pasient (helsepersonelloven kapittel 2). Det samme ansvaret har øverste ledelse for tilstrekkelig og riktig smittevernutstyr og, ikke minst, legge til rette for en arbeidssituasjon som er helsefremmende (arbeidsmiljøloven kapittel 1–1).

Det er så taust fra øverste ledelse i en tid det er behov for å få ta del i tankegodset.

Riksrevisor Per-Kristian Foss og Riksrevisjonen har i sin rapport fra 2019/2020 en enestående gjennomgang av helseforetakenes bemanningsutfordringer og kommer med sterk kritikk til den styringen som har fått utvikle seg over år.

Det er så taust fra øverste ledelse i en tid det er behov for å få ta del i tankegodset. Den uttalelsen jeg har observert de siste måneder, gir full støtte til administrerende direktør Hege Gjessing ved Sykehuset i Østfold i hennes beslutning om ikke å gi de fire sykepleierne ved nyfødtintensiv full stilling.

Hva og med etikken?

Rådet for sykepleieetikk ønsker å være en adresse for sykepleiere, sykepleiestudenter og andre om etiske dilemma knyttet til sykepleie.

Ifølge de yrkesetiske retningslinjene, er sykepleiens grunnlag: «Grunnlaget for alle sykepleie skal være respekten for det enkelte menneskets liv og iboende verdighet. Sykepleie skal bygge på barmhjertighet, omsorg og respekt for menneskerettighetene». Videre er det gode føringer i de yrkesetiske retningslinjene som skal ligge i front for god utøvelse av sykepleiefaget. De seks kapitlene er et stødig kompass.

Under studiet i «verdibasert ledelse» ved VID vitenskapelige høgskole i Oslo (tidligere Diakonhjemmet Høgskole), ble vi – studentene – innprentet med at vi må enes om hvor vi befinner oss i farvannet for å kunne utarbeide en god strategi og definere målet der fremme. Det er her vi er nå. Om det skal bli gode helsetjenester framover, fordrer det en grundig og bred diskusjon.

Vi må stake ut veien i fellesskap

Vårt oppdrag i Rådet for sykepleieetikk er blant annet å fremme etisk standard i sykepleiepraksis og utdanning. Om etikkens betydning er forankret hos øverste ledelse, vil det være naturlig at ulike avdelinger blir oppmuntret til å finne plass til etiske refleksjon tross i travle hverdager. I et arbeidsfellesskap hvor etikken har sin rettmessige autoritet, er det en selvfølge at dette prioriteres. Dette er et nyttig tema for kommunestyrer og styrer i helseforetakene å etterspørre.

Vi må stake ut veien i fellesskap fordi vi har god støtte der ute.

Videre er det – i vårt mandat – definert at vi skal «fremme etisk refleksjon og diskusjon internt i NSF». Jeg møter aldri helsepersonell eller ansatte i NSF som formidler at etikken er uvesentlig. Tvert imot. Alle stiller seg bak etikkens betydning i møte med pasienten. Vi må stake ut veien i fellesskap fordi vi har god støtte der ute. Det er jeg ganske sikker på.

Les også:

– Etikken i helsetjenestene er på vikende front

EN VEIVISER: Etikken viser vei. Den er kompasset. I helsetjenestene er vi et team rundt pasienten. Det fordrer at vi sammen studerer kompasset og blir enige om den beste veien, skriver lederen for Rådet for sykepleieetikk. Illustrasjon: Mostphotos

Vi behøver ikke flere ord fra myndighetene om kvalitetsforbedringer. Vi trenger rom til å handle, skriver Mildrid Haugrønning Søndbø.

Når usikkerheten om egen framtid er et faktum, kan pasientens møte med helsepersonell sette dype spor.

I en sårbar situasjon er nettopp disse møtene ofte skjellsettende for mestring, trygghet og hjelp til å gi styrke og håp for dagene som ligger foran. Det er helt vesentlig at pasienten møter både faglig kompetanse og omsorg.

I våre yrkesetiske retningslinjer i Norsk Sykepleierforbund (NSF) er det klart definert at «sykepleieren understøtter håp, mestring og livsmot hos pasienten» og «sykepleieren ivaretar den enkelte pasients behov for helhetlig omsorg.»

Dette er hva som skiller vårt yrke fra de fleste andre. Premissene for om en revisor eller rørlegger skal gjøre en god jobb, avhenger som oftest bare av deres dyktighet. Om sykepleieren skal utøve god pasientbehandling, er kompetansen en viktig faktor, men like viktig er pasientens opplevelse av omsorg. I dette skjæringspunktet skapes tillit.

Det er mye som kan gå galt om ikke etikken vinner plass.

Halvparten klager på hvordan tjenestene er utført

Hvert år kommer det en årsmelding fra Pasientombudet som avdekker klager som er kommet fra pasienter eller brukere. Ombudet arbeider for å ivareta pasienters og brukeres behov, interesser og rettssikkerhet.

Det utbetales betydelige erstatningssummer hvert år. Dette er en melding jeg mener burde få mye større oppmerksomhet. Rapporten levner ingen tvil: det er rom for forbedringer. Noen av de samme forbedringsområdene kan vi lese om år etter år. 

Det finnes ingen unnskyldning for å være uhøflig, upålitelig eller lite omsorgsfull.

I årsmeldingen fra 2019 heter det: «Over halvparten av henvendelsene dreide seg om misnøye med selve utførelsen av tjenesten, som for eksempel forsinket diagnostisering, lite omsorgsfull behandling, spørsmål om feil behandling, pasientskade, samhandlingsvansker og svikt i pasientforløp, henvisninger som er mangelfulle eller forsinket, mangelfull informasjon, kommunikasjon og språkproblemer». Om vi tar for oss meldingen fra 2018, er det i stor grad de samme områdene som svikter.

Det er ingen tvil om at alle sykepleiere og andre som arbeider innen helse er fullt ut ansvarlig for utøvelse av sitt yrke. Det finnes ingen unnskyldning for å være uhøflig, upålitelig eller lite omsorgsfull.

Det er ledernes ansvar

Ledelsen i sykehus og kommunale helsetjenester har et betydelig ansvar. Spesialposter som intensiv, barneintensiv og operasjon har tradisjonelt gode opplæringsprosedyrer, mer tid til fag og større andel av hele stillinger. Poliklinikkene har et stort fortrinn da de ikke er åpne om natten. Det er utvilsomt døgnpostene som hjerte, ortopedi og lunge som bærer en altfor stor byrde med øyeblikkelig hjelp hele døgnet – for få senger og store utfordringer med å samle troppene.

Døgnpostene har ofte ikke like gode rutiner, prosedyrer eller opplæring. Det rammer både medarbeidere og pasienter. Her er det et stort forbedringspotensial som er helt kritisk å få på plass. 

Ingen leder kan drive forbedringsarbeid på områder som holdes skjult.

Et målrettet forbedringsarbeid må omfatte alle, og lederne må legge til rette for nettopp dette. Hensikten er at alle ansatte skal nås med det samme budskapet om forbedring, og alle må få mulighet til å delta.

Helsepersonell har en plikt til å melde fra i det vi kaller avvikssystemet når uhell eller nestenuhell har skjedd. Dette er av stor betydning for alle parter, og avvik som gjelder arbeidsmiljøet er også svært betydningsfullt. Ingen leder kan drive forbedringsarbeid på områder som holdes skjult.

Vi er fullbooket

Vi behøver ikke flere ord fra myndighetene om kvalitetsforbedringer, stortingsmeldinger om samme emnet, retningslinjer og nye maler på oppfølgingsplaner. Vi er helt fullbooket.

Sykepleiere og helsefagarbeidere behøver fulle stillinger fordi det skaper kontinuitet. Det må settes av tid til tverrfaglig kommunikasjon, kompetanseheving, forbedringsarbeid og etisk refleksjon.

Vi behøver ledere som gir tydelige signaler til omverdenen om dette er umulig av budsjettmessige årsaker eller andre forhold.

Faget i front

I Norsk Sykepleierforbund har vår forbundsleder Lill Sverresdatter Larsen gått til valg på «med faget i front». Det er nettopp det perspektivet som først og fremst må dominere i tiden som ligger foran, og som jeg håper alle sykepleiere kan hegne om. 

Etikken rager over alt.

Som sykepleiere har vi et samfunnsoppdrag, og etikken rager over alt. Den er selve grunnlaget for vår utøvelse av god sykepleie. Vi har ingen plikt til å utføre eller hoppe over oppgaver som bryter med de yrkesetiske retningslinjer.

Om det skjer, er det er stort etisk dilemma som bør fremmes for Rådet for sykepleieetikk. Vårt mandat er å være en ressurs for alle som har et etisk dilemma knyttet til helsetjenestene, og vi svarer på alle henvendelser vi mottar. Vi bidrar også i det offentlige rom med kronikker og bidrag eller undervisning. Alt for å gi etikken sin rettmessige plass.

Hva er de beste valgene?

Etiske refleksjonsgrupper bør ha sin naturlige plass i alle enheter med pasienter. Hva er det beste for pasienten? Hvilke valg er til det beste? Det kan også gis rom for å diskutere etiske problemstillinger i organiseringen av arbeidet. Hva innebærer etiske beslutninger?

K. E. Løgstrup, den danske teologen og filosofen, hevder at etikken vokser frem i samtalen og i ulike møter mellom mennesker. «Vi har alltid noe av den andres liv i våre hender» er Løgstrups konklusjon. Det understreker alvoret. Det er de menneskelige faktorer i møte med pasienten som gjelder.

Etikken er kompasset

Så tilbake til mitt spørsmål; hvorfor er etikk så viktig? Etikken viser vei. Den er kompasset. I helsetjenestene er vi et team rundt pasienten. Det fordrer at vi sammen studerer kompasset og blir enige om den beste veien.

Myndighetene har klare krav om å gi likeverdige, omsorgsfulle og faglig forsvarlige tjenester, uansett hvem du er eller hvor du bor. Dette er en målsetting som bygger på en god etisk tenkning.

De yrkesetiske retningslinjene våre sier det klart: «Sykepleie har sitt etiske fundament i sykepleiens grunnlag og yrkesetiske retningslinjer, og sykepleieren har et personlig ansvar for at egen praksis er faglig, etisk og juridisk forsvarlig.».

Vi har ordene. Vi behøver bare mulighet for handling i alle deler av helsetjenestene.

Innspillet ble først publisert på Forskersonen.no.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.