– Å godta aktiv dødshjelp er å resignere

Debatten på NRK 6. oktober og historien om Torgeir (24) som mottok aktiv dødshjelp i Sveits i februar i år aktualiserer nok en gang debatten om aktiv dødshjelp.

De siste årene har vi fått se mange eksempler på mennesker som får en god og verdig død, i rammene de selv har ønsket, med aktiv dødshjelp. Det viser seg også at det finnes helsepersonell som synes det er meningsfullt å delta i aktiv dødshjelp. Det i seg selv trenger ikke å være problematisk. Utfordringene dukker opp når det legaliseres og settes i system.

Den mest åpenbare utfordringen er kanskje spørsmålet om hvem som skal kunne motta aktiv dødshjelp. Uhelbredelig syke og personer med omfattende funksjonsnedsettelser trekkes ofte frem som kandidater for aktiv dødshjelp. Det bringer oss raskt videre til følgende spørsmål: Hvilke liv er egentlig verdt å leve?

Vi bør utviser stor forsiktighet

De fleste av oss vil trenge hjelp hvis vi er heldige å bli gamle nok – hjelp med personlig hygiene, matlaging og andre ting. Noen lever hele livet sitt på den måten. Dette med tap av autonomi, brukes ofte som et argument for aktiv dødshjelp. Som om det er uverdig å leve et liv der vi er avhengig av andre. Det vil jeg sterkt ta til orde imot.

Det er ingenting i veien for å leve et godt og meningsfullt liv selv om man trenger hjelp. Vi som jobber som helsepersonell, har ansvar for å bevare verdigheten til dem vi hjelper, og myndighetene må ta et større ansvar for å tilpasse samfunnet til alle funksjonsvarianter. Alle som vil mene noe om hvordan det er å leve liv som avviker fra den såkalte normalen, bør utvise stor forsiktighet.

Hva er uutholdelig lidelse?

Dersom mennesker utstyres med gode nok verktøy, kan vi finne mening i tilsynelatende håpløse situasjoner. Vi som jobber som helsepersonell, har dette som en viktig del av jobben vår. Vi skal ikke bare gi medisiner og behandling, utrede og diagnostisere og så videre. Vi skal også formidle håp og mening – i livet og i døden. Å godta aktiv dødshjelp, oppleves for meg nærmest som å resignere og si «beklager, men det er dette vi har å tilby». 

De som vil legalisere aktiv dødshjelp, vil ikke at hvem som helst skal kunne få det. Pasienten må oppleve «uutholdelig lidelse». Men hva er uutholdelig lidelse? Skal psykiske lidelser kvalifisere til å motta aktiv dødshjelp?

Smerte er subjektivt, og psykisk smerte kan være vel så reell som fysisk. I tillegg ses det ofte en betydelig samtidig tilstedeværelse av psykiske og fysiske sykdommer. Og hva hvis du er under 18 år? Både psykisk syke og barn kan motta aktiv dødshjelp i andre land.

Et etisk minefelt

Veien til legalisering av aktiv dødshjelp er et etisk minefelt. Forkjemperne for aktiv dødshjelp sier at det må være grenser for hvem som kan være mottakere, men hvilke grenser skal det være? Erfaringene fra land der det er tillatt, viser at grensene stadig flyttes: Flere og flere pasientgrupper inkluderes blant dem som kan motta aktiv dødshjelp. En såkalt «slippery slope»: Sier man først ja til en gruppe, vil flere få lov, og vi står ovenfor uante konsekvenser.

Mange syke og eldre opplever seg selv som en belastning for samfunnet og dem rundt seg. Min største bekymring omkring aktiv dødshjelp dreier seg om nettopp det. Plutselig kan vi stå i en situasjon der mennesker tror det er forventet av dem å benytte seg av aktiv dødshjelp slik at vi, samfunnet, slipper belastningen av dem. En slik situasjonen kan vi ikke tillate.

Hvis bare ett liv går tapt – fordi vi ikke har klart å fange opp at pasienten egentlig føler seg som en byrde og burde fått hjelp til å takle det i stedet – har vi sviktet totalt.

Debatten er en avsporing

Men hva med dem som lider og snart skal dø uansett? Jeg mener at palliativ omsorg og behandling – altså behandling som heller skal lindre og redusere symptomer heller enn å kurere sykdom – fortjener større oppmerksomhet. Det er en holistisk behandling der vi både skal gi pasienten rom for å snakke om livet og døden og lindre angst samtidig som vi skal behandle de fysiske symptomene.

Jeg har vært sykepleier i kort tid – bare et drøyt år – men jeg har vært så heldig å få oppleve hvor rolig og fin en dødsprosess kan være – både for pasienten, pårørende og for oss som er på jobb. Når vi klarer å oppnå det, oppleves det meningsfullt å følge pasienten til siste slutt. Det bør forskes mer på dette feltet sånn at alle som skal dø, får god nok omsorg.

Hvis noen opplever at det eneste gode alternativet som tilbys dødssyke er aktiv dødshjelp, har omsorgen for dødssyke i Norge et alvorlig problem.

Jeg har forståelse for at vi blir redde, opplever håpløshet og at livet aldri blir det samme igjen når vi mister funksjon og blir syke. Likevel har jeg sterk tro på at vi kan finne meningen igjen hvis vi får riktig hjelp, tid og omsorg. Debatten om aktiv dødshjelp er i så måte en avsporing.