fbpx Pandemien utfordrer sykepleieetikken Hopp til hovedinnhold

Pandemien utfordrer sykepleieetikken

Illustrasjonen viser en dame med munnbind som støtter hodet i hendene. Teksten "Du er på sykehus, vi tar vare på deg." står under.
NESTEN BEVISSTLØS: – Pasienten ventet i det lengste før han tok kontakt med helsevesenet. Nå legges han i kunstig koma. Han får neppe med seg ordene mine: «Du er på sykehus, vi tar vare på deg.» Vi jobber i dyp konsentrasjon, vi redder liv. Illustrasjon: Kathrine Kristiansen

Dette er en artikkel der forfatteren drøfter ulike etiske problemstillinger.

Sykepleiere har arbeidsdager i konstant skvis mellom smittevern og forsvarlig helsehjelp. Det er en vanskelig balansegang.

Jeg går litt tilbake i tid, til midten av februar 2021, når vi er i starten av tredje bølge av pandemien. Det er fredag ettermiddag, og jeg er på seinvakt ved en av landets største intensivavdelinger. Vi er allerede på bristepunktet av hva vi kan håndtere.

Jeg tar imot rapport om pasienten jeg skal ha ansvaret for. Pasienten, en mann i 60-årene, har akkurat ankommet, han ventet i det lengste før han tok kontakt med helsevesenet. Kanskje var det kona som ringte 113?

Da ambulansen hentet ham, var han knapt ved bevissthet. Nå legges han i kunstig koma. Han får neppe med seg ordene mine: «Du er på sykehus, vi tar vare på deg.» Det legges inn venekateter, arteriekateter, urinkateter, det tas blodprøver og røntgen. Vi jobber i dyp konsentrasjon, vi redder liv.

Pårørende får ikke komme på besøk

Under normale omstendigheter er ivaretakelse av pårørende en viktig del av gjøremålene våre. Denne ettermiddagen skulle noen ha sittet på pårørenderommet nederst i korridoren, ventende på å få komme inn.

Kanskje har de tatt med bilder av pasienten de skal besøke. Bilder som forteller en historie, som sier oss noe om hvem pasienten i senga er, siden han selv ikke er i stand til det. Kanskje har de med tegninger fra barn eller barnebarn – som forankrer pasienten til verdenen utenfor sykerommet.

Kona til pasienten jeg har ansvaret for, skulle også vært blant dem som venter på pårørenderommet. Jeg skulle ha gått inn til henne, informert om behandlingen mannen hennes får, forberedt henne på hva som møter henne når hun kommer inn på rommet: respirator, tube i munnen, intravenøsslanger, ledninger og alarmer. Det blir bare en samtale på telefonen, hun får ikke komme på besøk. Hun er i karantene, og det er besøksrestriksjoner.

Det blir en kort natt, og lørdag morgen er jeg tilbake hos pasienten som kom inn i går. Han skal legges over i mageleie for å ventilere alle delene av lungene, det er mye som skal ordnes og organiseres.

Vi må også tenke på neste pasient

Sykepleieren hos pasienten ved siden av får beskjed om å gjøre sin pasient klar for overflytting til en annen intensivavdeling ved et annet sykehus. Pasienten, en dame på min alder, måtte tilkoples respirator etter noen dager med maskebehandling.

Hun ville helst ikke, hun var redd, og hun var tapper, ville så gjerne komme seg gjennom uten respiratorbehandling. Nå ligger hun i kunstig koma, tilkoplet respirator, snart på vei til et annet sykehus. Vi må skaffe ledig plass. Ikke fordi noen venter på tur, men for å ha kapasitet til den neste som måtte trenge respirator.

Følelsen av mismot når meg idet jeg trasker ned trappene til garderoben.

Å organisere og klargjøre for intensivtransport tar tid, det er mange som er involvert i prosessen. Når neste pasient er på vei opp fra akuttmottaket, er det for sent å organisere transport. Det blir en travel vakt, vi må holde fokus, vi jobber intensivt med begge pasientene.

Følelsen av mismot når meg idet jeg trasker ned trappene til garderoben. Er det god behandling å transportere alvorlig syke pasienter?

Sykepleiere går på akkord med forsvarlig helsehjelp

Historien min fra en helg på intensiv i februar 2021 viser noen av de etiske utfordringene sykepleiere har stått i gjennom pandemien. Knappe ressurser, lav bemanning og liten eller ingen tid til faglig og etisk refleksjon fører til at mange sykepleiere går på akkord med det de mener vil være god omsorg og forsvarlig helsehjelp.

Intensivsykepleier Rita Paulsen ved intensivavdelingen i Tromsø forteller at det høye arbeidspresset gjør at de ikke får snudd respiratorpasientene så ofte som de burde (1).

Mange sykepleiere har måttet håndheve regler som ikke tar individuelle hensyn.

Mange sykepleiere har måttet håndheve regler som ikke tar individuelle hensyn, og særlig utfordrende har det vært med besøksstans og sosial isolering. Rådet for sykepleieetikk har fått flere henvendelser både fra pårørende og sykepleiere med fortellinger om hvor vanskelig det har vært å følge restriksjonene. Det har også blitt stilt spørsmål om hvorvidt reglene har vært for strenge.

Frisk eller syk – vi ønsker alle å være sammen med dem som står oss nærmest, kanskje særlig i krisetider. De som gir oss trygghet og forankrer oss til livet. For noen har kanskje ensomhet og isolasjon bidratt til sykdom eller forverring av sykdom.

Helsepersonell står i skvis

Dette er et eksempel på helsepersonellets skvis i pandemien: Vi skal følge strenge smittevernregler, samtidig som vi skal gi faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp. Det er en vanskelig balansegang, for vi har også en plikt til å ta vare på de mest sårbare – de av oss som trenger ekstra beskyttelse.

Høstens smitteutbrudd på sykehjem og sykehusavdelinger, til tross for at mange er vaksinerte, er en påminnelse om den utryggheten vi fortsatt befinner oss i.

Våre yrkesetiske retningslinjer sier følgende: «Sykepleieren ivaretar den enkelte pasients verdighet og integritet, herunder retten til faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp, retten til å være medbestemmende og retten til ikke å bli krenket» (2).

Vi vet at vi må ha beredskap for de neste syke som kommer. Vi gjør vår plikt.

Vi som jobbet sammen på intensivavdelingen «min» lørdagen i februar, visste hva som var denne respiratorpasientens beste. Det var ikke transport til et annet sykehus. Men hva var alternativet?

Magefølelsen settes til side, vi jobber samvittighetsfullt på alle kanter, tar vare på dem som allerede ligger her, dem som skal transporteres til et annet sykehus, og vi gjør klart til neste pasient. Vi vet at vi må ha beredskap for de neste syke som kommer. Vi gjør vår plikt.

Pandemien preger fortellingen

Min fortelling er preget av pandemien. Mange sykepleiere opplever arbeidsdager i konstant skvis, også når hverdagen er normal.

Nå kommer det flere fortellinger fra sykepleiere i kjølvannet av pandemien, men det som beskrives, er en normaltilstand. Maria Fallsen skriver i et innlegg i Aftenposten at hun er sliten av å beklage for alt hun ikke får gjort. Hun forteller om en vakt der hun bidro til å redde liv, men hadde dårlig samvittighet for alt det andre hun ikke fikk gjort (3).

At kapasiteten i helsevesenet er for liten, er ikke noe nytt. Pandemien kommer på toppen av et allerede presset helsevesen. Vi mangler sykepleiere og helsefagarbeidere med fagkunnskaper, skriver Isachsen-Hagen og Lillebø i en kronikk i Adresseavisen. (4).

Tiden med pandemi har tydeliggjort hvordan knapphet på menneskelige ressurser utfordrer etikken generelt i helsevesenet. Det håper jeg sykepleiere fortsetter å snakke høyt om.

Referanser

1.     NTB. Stort press på intensivavdelingen på UNN. Nettavisen.. 13.11.2021. Tilgjengelig fra: https://www.nettavisen.no/nyheter/innenriks/stort-press-pa-intensivavdelingen-pa-unn/s/12-95-3424204969 (nedlastet 02.12.2021).

2.       Norsk Sykepleierforbund (NSF). Yrkesetiske retningslinjer. Oslo: NSF; u.å. Tilgjengelig fra: https://www.nsf.no/sykepleiefaget/yrkesetiske-retningslinjer (nedlastet 02.12.2021).

3.       Fallsen M. Jeg er sykepleier, og jeg er sliten. Av å beklage. Aftenposten. 02.11.2021. Tilgjengelig fra: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/5GWkem/jeg-er-sykepleier-og-jeg-er-sliten-av-aa-beklage (nedlastet 02.12.2021).

4.     Isachsen-Hagen M, Lillebø G. Vi har deg, men alt har en grense. Adresseavisen. 12.11.2021. Tilgjengelig fra: https://www.midtnorskdebatt.no/meninger/kronikker/2021/11/12/Vi-har-deg-men-alt-har-en-grense-24802595.ece (nedlastet 02.12.2021).

Les også:

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel

Vil du lese flere artikler om etiske dilemmaer, kan du velge kategori og artikler under:

Koronapandemien har gitt oss mange etiske utfordringer

Illustrasjonen viser en kollasj av en dame som ser mot to "stråler" av hender, armer, spørsmålstegn, munnbind m.m.
VERDIER I KONFLIKT: Det er mange spørsmål som bør stilles i kjølvannet av pandemien. Vektla vi for eksempel smittevern på sykehjem for mye, slik at liv og helse trumfet psykososiale behov? Illustrasjon: Kathrine Kristiansen

Under hele pandemien har hensynet til den enkelte blitt veid opp mot hensynet til fellesskapet. Har prioriteringene vært riktige, eller har de vært drevet av frykt?

Etter et og et halvt år med et liv og et samfunn «på vent» er vi endelig på vei tilbake til det normale. Selv om pandemien ikke er over ennå, kan vi se tilbake på hva vi har lært, og hva vi kan ta med oss videre.

Når det gjelder etikk og etiske utfordringer, har vi lært noe om hvilke verdier som utfordres under en pandemi. I etikkspalten våren 2020 skrev jeg om hvilke verdier som vi opplevde ble satt på prøve i starten av pandemien (1).

De utfordringene vi trodde ble de største, ble ikke så store som vi hadde fryktet.

I den første fasen ble spesielt prioriteringsutfordringer tydelige. Det handlet om alt fra prioritering av utstyr til prioritering av helsehjelp. En studie som ble gjennomført ved sykehus i Norge våren 2020, bekreftet disse utfordringene (2).

Etter hvert oppsto andre utfordringer som var knyttet til smittevern og besøk på sykehjem, behandling av sykehjemsbeboere og døende samt fordeling av vaksiner (3, 4). Det som er interessant, er at de utfordringene vi trodde ble de største, slik som press på intensivplasser og mangel på respiratorer, ikke ble så store som vi hadde fryktet.

Gikk frykten ut over fordelingen av ressurser?

I ettertid kan vi spørre oss om ikke håndteringen og prioriteringene i starten av pandemien var panikk- og fryktdrevet, slik at ressursfordelingen dermed ble feil. Fikk oppmerksomheten på intensivplasser og sykehuskapasitet for stor plass, slik at kommunehelsetjenesten fikk lide? Vi var flere som var bekymret for dette (3, 5). Samtidig må vi ta i betraktning at covid-19 var en helt ny sykdom, som vi hadde lite kunnskap om og få erfaringer å bygge på.

En annen ting vi bør spørre oss om, er om vi i for stor grad vektla smittevern, spesielt på sykehjem. Når vi står overfor etiske utfordringer, er det ofte ulike verdier som kommer i konflikt. Og da må vi velge hvilke verdier vi vil prioritere.

Under pandemien kunne det se ut som om verdien av liv og helse trumfet verdier knyttet til de psykososiale behovene. En slik prioritering er ikke ny. Forskning har også vist tidligere at medisinske og fysiske behov ofte blir prioritert fremfor de psykososiale behovene (6, 7).

Når vi står overfor etiske utfordringer, er det ofte ulike verdier som kommer i konflikt.

Vi kan jo spørre oss om de eldste på sykehjem ville hatt det bedre hvis de hadde fått mer besøk, og vi hadde lagt mindre vekt på smittevern? Samtidig har det vært ekstra utfordrende på sykehjem når hensynet til den enkelte beboerens behov for sosial kontakt ble satt opp mot fellesskapets behov for smittevern.

Selv om en beboer på et sykehjem kanskje ville vært mer opptatt av å få besøk av sine nærmeste enn å beskytte seg selv mot smitte, måtte man likevel ta hensyn til fellesskapet og de som var redd for å bli smittet. Hensynet til den enkelte veid opp mot hensynet til de andre har vært et etisk dilemma gjennom hele pandemien.

Under pandemien har vi lært mye om hvordan vi både kan legge til rette for besøk samt ivareta smittevern. Vi måtte være kreative og finne nye løsninger, med digitale møteplasser og fysiske møteplasser utenfor institusjonene. Denne lærdommen kan vi ta med oss videre.

Hvordan har redselen påvirket de ansatte?

En problemstilling det ikke har vært snakket så mye om, er de ansatte i helsetjenesten med tanke på det de har ofret, og den risikoen de har tatt. Mange har kjent på en frykt for å ta med seg smitte til pasienter, men også for å ta med seg smitte hjem.

Vi vet lite om hvordan denne redselen har påvirket de ansatte, og hvilke konsekvenser den har fått i etterkant. Vi vet lite om hvilket moralsk stress de ansatte har opplevd, og om dette stresset kan ha ført til større utskiftning av ansatte. Her trengs det forskning.

Vi vet lite om hvilket moralsk stress de ansatte har opplevd.

Utfordringene som er beskrevet over, er ikke nye. Slike utfordringer står vi overfor i helsetjenesten hver dag. Men vi har sett at utfordringene har blitt forsterket under pandemien, og de har hatt større konsekvenser både for pasienter og ansatte.

Nå må vi ikke slutte å sette søkelyset på problemstillingene, selv om de er mindre dramatiske enn de har vært under pandemien. Vi må fortsette å spørre oss om vi prioriterer riktig, og vi må fortsette å stille spørsmål om vi ivaretar døende på en verdig måte. Vi må ta de ansattes moralske stress på alvor, uavhengig av om vi står i en pandemi eller ikke.

Referanser

1.          Heggestad AKT. I krevende tider blir verdiene våre satt på prøve. Sykepleien. 2020;108(80878):(e-20878). DOI: 10.4220/Sykepleiens.2020.80878

2.          Miljeteig I, Forthun I, Hufthammer KO, Engelund IE, Schanche E, Husøy OK. Priority-setting dilemmas, moral distress and support experienced by nurses and physicians in the early phase of the COVID-19 pandemic in Norway. Nurs Ethics. 2021;28(1):66–81. DOI: 10.1177/0969733020981748

3.          Myrstad M, Ranhoff AH. Akutt syke eldre i koronaens tid. Tidsskr Nor Legeforen. 25.03.2020. DOI: 10.4045/tidsskr.20.0227

4.          Eriksen S, Grov EK, Lichtwarck B, Holmefoss I, Bøhn K, Myrstad C, et al. Behandling, omsorg og pleie for døende sykehjemspasienter med covid-19. Tidsskr Nor Legeforen. 23.04.2020. DOI: 10.4045/tidsskr.20.0306.

5.          Heggestad AKT, Førde R, Pedersen R, Magelssen M. Prioriteringsutfordringer i helse- og omsorgstjenesten i kommunene under covid-19-pandemien. Tidsskrift for omsorgsforskning. 2020;6(01):1–4. DOI: 10.18261/issn.2387-5984-2020-01-11

6.          Pedersen R, Nortvedt P, Nordhaug M, Slettebø Å, Grøthe KH, Brinchmann BS, et al. In quest of justice? Clinical prioritisation in healthcare for the aged. J Med Ethics. 2008;34(4):230–5. DOI: 10.1136/jme.2006.018531

7.          Heggestad AKT, Nortvedt P, Slettebø Å. Dignity and care for people with dementia living in nursing homes. Dementia. 2015;14(6):825–41. DOI: 10.1177/1471301213512840

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.