Også hjelperne kan bli traumatisert

Fagutvikling
Bildet viser en ambulanse som kjører bort en gutt som har fått sjokk etter å ha bevitnet en t-baneulykke på Majorstuen stasjon i Oslo.
PÅVIRKES: Helsepersonell møter mennesker som har vært utsatt for traumatiske hendelser, som ulykker, vold, terror, tortur og overgrep. På bildet har det vært en t-baneulykke på Majorstuen stasjon i Oslo.

Helsepersonell kan bli sekundærtraumatisert av å høre pasienten fortelle om sin traumatiske opplevelse. Da er det viktig med kunnskap om hvordan hjelperne best kan ivaretas.

Hovedbudskap

Helsepersonell er ofte utsatt for utbrenthet og sekundærtraumatisering. Ulike tiltak kan forebygge slike tilstander, som et trygt arbeidsmiljø, kollegastøtte, god ledelse og veiledning. Det er også viktig å ivareta seg selv.

Et traume kan svekke den grunnleggende oppfattelsen av at verden er et godt sted, at livet har mening, og at man selv har verdi som menneske (1). De siste årene har det vært rettet større oppmerksomhet mot sekundærtraumatisering hos hjelperen og mot hvordan hjelperen best kan ivaretas.  

Hvordan påvirkes vi?

I løpet av vårt yrkesaktive liv vil vi som helsepersonell sannsynligvis møte mennesker som har vært utsatt for traumatiske hendelser. Slike hendelser kan være alt fra ulykker, vold, terror, tortur og overgrep. Det er forståelig og medmenneskelig at vi ønsker å hjelpe de vi møter på best mulig måte. Erfaringsmessig er det naturlig at vi som hjelpere blir berørt, og at det gjør noe med oss som mennesker. 

Vi ønsker å se nærmere på hvordan vi som helsepersonell påvirkes av å jobbe med mennesker som er blitt traumatisert. Videre vil vi undersøke hvordan vi i møtet med denne gruppen mennesker selv kan risikere å bli slitne, utbrente og sekundærtraumatiserte. Er det nok oppmerksomhet rundt hvordan vi som hjelpere skal ivareta oss selv? Har arbeidsplassen nok kunnskap om sekundærtraumatisering og forebygging? 

Begrepsforvekslinger

Begrepet sekundærtraumatisering blir ofte forvekslet med utbrenthet. De henger nært sammen, men beskriver to forskjellige tilstander som kan forekomme hos helsepersonell som arbeider med traumatiserte mennesker. Andre synonyme begreper er sekundærtraumatiserende stress, vikarierende eller stedfortredende traumatisering, sekundær viktimisering og medfølelsestretthet (2).

Utbrenthet beskrives ofte som en langvarig, arbeidsrelatert stressreaksjon som kan gi fysiske og psykiske symptomer. Tilstanden beskriver en behandlertretthet som har pågått i flere år, som kan gi seg utslag i følelsesmessig utmattelse og distansering samt redusert personlig yteevne.

Sekundærtraumatisering er et mer snevert begrep som fokuserer på oppmerksomhet i arbeidet med traumatiserte mennesker (2). En sårbarhetsfaktor for sekundærtraumatisering kan være utbrenthet. Det kan altså være glidende overganger mellom disse to tilstandene, men det finnes noen forskjeller.

Ulik sårbarhet

Sårbarheten er mer fremtredende ved sekundærtraumatisering enn ved utbrenthet. Dessuten kan angsten og behovet for å beskytte seg selv og sine nærmeste være tydeligere. Ved sekundærtraumatisering kan man miste tiltro til sine egne vurderinger av trygghet.

Ved utbrenthet kan man få en avmaktsfølelse knyttet til at man ikke mestrer eller får gjennomført det man har planlagt. Den som er utbrent, grubler gjerne mer over situasjoner og har generelle eller arbeidsrelaterte mareritt. Den som er rammet av sekundærtraumatisering, kan ha gjenopplevelser eller mareritt som minner om primærtraumatisertes traumer (3).

Begrepet sekundærtraumatisering brukes for å beskrive situasjonen når individer blir traumatisert av å høre en annen fortelle om sin traumatiske hendelse. Begrepet brukes altså ikke når man har hatt en traumatisk opplevelse selv. Slik indirekte traumeeksponering kan forekomme både i faglige, familiære og sosiale relasjoner (4).  

Sekundærtraumatisering beskriver den negative utviklingen som kan forekomme når møtene over tid påvirker hjelperens eget liv og holdningen til mennesket som skal hjelpes (2).

Sårbare av empati

Evnen vi har til å vise medfølelse og empati, er en styrke i jobben vår, men den kan gjøre oss sårbare (5). Etter vår mening er medfølelse og empati grunnleggende for å kunne gi god omsorg fordi vi får en forståelse for den vi skal hjelpe. Samtidig kan vi som hjelpere bli utsatt for utbrenthet og sekundærtraumatisering.

Arbeid med andre mennesker setter helsepersonell inn i en hjelperrolle (2). Vi har erfart at det å hjelpe andre, kan være svært givende, men også krevende. Kanskje er det fordi vi møter mennesker som er på sitt mest sårbare?

Vi mener at det å gi god hjelp innebærer at vi må bruke innlevelse for å kunne forstå den andre på best mulig måte. Vi blir involvert i og berørt av pasientenes historier på godt og vondt. 

Det er viktig å huske at omsorg har en pris. Profesjonelle som hører historier om frykt, lidelse og smerte, kan komme til å føle liknende frykt, lidelse og smerte fordi de bryr seg. Vi kan av og til føle at vi mister oss selv til menneskene vi hjelper (5).

Viktig å reflektere

Helsepersonell er sårbare for belastninger hvis vi ikke reflekterer over egne følelser og holdninger. Jo mindre bevisste vi er på våre egne følelser og holdninger, jo flere empatiske feil gjør vi. Da blir vi dårligere til å ta vare på oss selv og vil lettere kunne oppleve identitets- og rollekonflikter. For eksempel kan helsepersonell som kanskje ser på seg selv som motstandskraftige og tøffe, føle skam hvis de ofte blir overveldet av følelser.

Et annet eksempel er hjelperen som ser på seg selv som tolerant og varm, men som kan føle sterkt sinne mot klienten sin. Hvis vi undertrykker disse følelsene i oss selv, mister vi anledningen til å sortere dem i henhold til det som skjer i møte med klientene. Dette kan gi hjelperen en følelse av ikke å ha kontroll, som kan få vedkommende til å fremstå som autoritær overfor klientene sine (6).

Motoverføring

Pasientens væremåte kan «smitte over på» hjelperen, og hjelperens reaksjon kalles motoverføring. Kroppsfornemmelser som følelser, fantasier, tanker, forestillinger og minner kan være slike reaksjoner. 

Motoverføring skiller seg fra sekundærtraumatisering. Ved sekundærtraumatisering akkumuleres påvirkningen fra forskjellige mennesker over tid. Det er normalt at vi påvirkes av andres vanskelige liv. Hvis vi har daglige samtaler med sterkt traumatiserte mennesker, er det normalt og sannsynlig at det vil påvirke vår oppfattelse av verden.

Sekundærtraumatisering kan utvikles som en negativ konsekvens av ubearbeidete motoverføringsreaksjoner fra flere møter med traumatiserte mennesker. Uheldig utvikling over tid vil endre våre motoverføringsreaksjoner,  og innlevelsesevnen bli dårligere. Vi mister evnen til å være i kontakt med oss selv, noe som er viktig for å kunne bearbeide og håndtere det vi opplever i samtale med andre.

Resultatet kan være at vi ikke ser ressursene til den andre, men i stedet risikerer å identifisere oss med den andres håpløshet, noe som igjen kan føre til at vi ikke gir den andre den motstanden vedkommende har behov for.

Det er viktig at denne prosessen blir stanset fordi den er selvforsterkende, slik at vi bare blir mer og mer sårbare. Selvforsterking kan lede til tilbaketrekking fordi vi kan føle at vi ikke har noe å bidra med, og ikke får den næringen og støtten fra kollegaene som vi hadde trengt (2).

Symptomer

Sekundærtraumatisering gir samme symptombilde som for dem som har vært utsatt for traumer. Disse symptomene kan være gjenopplevelser av det pasientene våre har fortalt til oss, eller at vi prøver å unngå situasjoner som utløser minner fra hendelsen.

En sekundærtraumatisert kan generelt bli mer irritabel, ha redusert hukommelse og konsentrasjon, få en følelse av nummenhet, depresjon og angst eller ha lav selvfølelse. Man kan også føle håpløshet og skamme seg over symptomene man har (5).

Symptomene og den negative effekten blir den samme både for primær- og sekundæreksponering av traumet. De alvorligste tilfellene av sekundærtraumatisering, med fremtredende symptomer som alvorlig angst eller nedsatt funksjonsevne, kan gi diagnosen posttraumatisk stresslidelse (PTSD – Posttraumatic Stress Disorder) (6).

Slike symptomer er svært alvorlige, og det er viktig at vi som helsepersonell gjenkjenner symptomene og klarer å søke hjelp og være åpne om dem. 

Risiko

Noen kan være mer utsatt for å bli utbrent og sekundærtraumatisert. Risikoen for en slik utvikling øker med graden av pasientkontakt og nærhet samt mengden av slik kontakt. Om man er ung og har mindre livserfaring eller har liten evne til å søke støtte, kan også det utgjøre en risiko.

Lite sosial kontakt og et innholdsløst privatliv øker også sjansen. Hvis man selv er i krise, er man også mer utsatt for å bli overbelastet (3).

Den beste forebyggende medisinen er en meningsfylt fritid med mulighet for påfyll og vitalisering (4). Det er også viktig med et godt kosthold og mosjon for å mestre stress i en utfordrende arbeidshverdag. Vi mener at det er fint om arbeidsgiver legger til rette for trening i arbeidstiden for å forebygge belastninger, både på et fysisk og mentalt plan. 

Hvordan forebygge?

Åpenhet og oppmerksomhet om sekundærtraumatisering er noe av det viktigste for å forebygge lidelsen. Vi som helsepersonell har gjerne en arbeidssituasjon der det stilles mange krav til oss. Vi står i situasjoner der vi må gi av oss selv. Da er det viktig å ha en kultur for åpenhet på arbeidsplassen, som gir tid og rom for samtaler kollegaer imellom. 

Vi må innse at vi ikke er immune overfor belastning, og at det ikke er positivt å tenke at «dette er jobben vår, så det må vi tåle». Den enkelte bør være bevisst på at det er vanlig å få en reaksjon hvis belastningen blir stor nok. Det betyr ikke at man er svak, eller at man har valgt feil yrke; dette er en del av det å være menneske.

Det er viktig å fokusere på å beholde følelsen av mening og håp i arbeidet. Likedan er det essensielt å være oppmerksom på at man føler at man mestrer situasjonen, og at bidraget betyr noe. Man må prøve å holde på det som er positivt og unngå selvkritikk og grubling hvis det er noe man ikke får til.

Det er viktig å kunne kjenne igjen risikofaktorer og varselsignaler på et tidlig tidspunkt for å kunne hindre at utbrenthet og sekundærtraumatisering utvikles (1). Det er elementært å kunne føle seg trygg på arbeidsplassen.

Innenfor forebygging er det nødvendig å sikre at arbeidsmiljøet blir ivaretatt og prioritert. Alle parter i arbeidslivet kan bidra til dette, selv om personalomsorg først og fremst er et lederansvar. Godt kollegialt samarbeid og gjensidig støtte fremmer et godt arbeidsmiljø (7). 

Debrifing og veiledning

Vi har erfart at etter en tung dag på jobben kan en klapp på skulderen eller en klem være det som skal til for å føle seg sett og ivaretatt. Noen ganger er det likevel ikke nok med slik oppmerksomhet. Da er det svært viktig å ha et organisert og formalisert hjelpetilbud.

Organisert debrifing på arbeidsstedet er en god måte å lufte tanker og følelser på. Prosessen bidrar til at hjelperen får snakket ut om hendelser og følelser underveis. Hensikten med debrifing er å hjelpe med å bli bevisst på egne følelser, slik at spenningsnivået hos hjelperen reduseres til et nivå som er håndterlig (8).

Veiledning er viktig for å forebygge sekundærtraumatisering. Gjennom veiledning kan vi bli tryggere i vanskelige saker og situasjoner. I tillegg får vi mulighet for kunnskapsutvikling.

Veiledningsformen bør være slik at den enkelte får sjansen til å tre litt til side for å kunne reflektere over vanskelige saker og episoder på en trygg måte. Når den enkelte får mulighet til avstand og refleksjon, reduseres traumeresponsen (6).

Kollegastøtteordning

Kollegastøtteordningen fungerer slik at det rekrutteres to eller flere medarbeidere på arbeidsplassen som kan yte bistand, hjelp og veiledning til den som har det vanskelig. Denne hjelpen kan være relatert både til privat- og arbeidslivet. Det er viktig at de andre på arbeidsplassen har god tiltro til medlemmene i denne ordningen (7).

I 1995 ble denne ordningen operativ i politiet, og i dag skal alle politidistrikter ha en slik ordning. Ordningen er også tatt i bruk av ambulansetjenesten, brann- og redningstjenesten samt helsevesenet. Ordningen er lite ressurskrevende. I og med at den finnes på arbeidsplassen, er den også lett tilgjengelig.

Ordningen stimulerer samtidig til større åpenhet om arbeidsbelastninger, stress og stressreaksjoner på arbeidsplassen. Det blir dessuten lettere å søke hjelp for dem som ikke lenger mestrer arbeidshverdagen (9).

Arbeidsgiver har ansvar

Det er viktig at helsepersonell og arbeidsgiver er opptatte av å forebygge utbrenthet og sekundærtraumatisering. Når både arbeidsgivere og arbeidstakere har kunnskap om symptomer og forebygging, får vi mulighet til å identifisere individuelle og organisatoriske faktorer som virker belastende og beskyttende. 

Det er helt sentralt med aksept fra ledelsen for at traumearbeid er krevende. Åpenhet og tilrettelegging på arbeidsplassen bør ha høy prioritet for å kunne forebygge både sekundærtraumatisering og utbrenthet. For å lykkes med forebyggende arbeid når det gjelder utbrenthet og sekundærtraumatisering må dette arbeidet bygges inn i strukturer og organisering på den enkelte arbeidsplass.

Vi som helsepersonell trenger rammer som hjelper oss med å ivareta oss selv. Ledelsen må ta dette på alvor og utarbeide strategier for hvordan de kan unngå at ansatte blir sekundærtraumatisert. Strategier bør inneholde en beskrivelse av arbeidet som utføres, og hva som eventuelt kan skape en risiko for sekundærtraumatisering.

Disse strategiene bør alt personale være godt kjent med. Strategiene innebærer også å prioritere veiledning og kunnskapsutvikling. På en arbeidsplass der ledelsen har kunnskap om hvor stor risiko for sekundærtraumatisering som er til stede, vil de kunne oppnå et godt arbeidsmiljø der personalets erfaringer ikke individualiseres eller sykeliggjøres. Dermed får hver enkelt mulighet til å utvikle gode mestringsstrategier (6).

Alle må bidra

Alle på en arbeidsplass kan bidra til å forebygge utbrenthet og sekundærtraumatisering. Alle forholdene vi har nevnt her, er viktige, men denne artikkelen omhandler bare noe av litteraturen og de erfaringene som finnes når det gjelder sekundærtraumatisering.

Vi vil anbefale Handlekrafts selvtest som et verktøy for selvivaretakelse så vel som et verktøy ledere kan bruke for å ivareta sine kollegaer (10). Hvis du har interesse for videre lesning om temaet, kan Per Isdals nyutgitte bok Smittet av vold være aktuell (11).

Referanser

1.         Berge T. Sekundær traumatisering, vikarierende traumatisering og omsorgstretthet. Tidsskrift for Norsk psykologforening. 2005;42(2):125–7. Tilgjengelig fra: http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=288683&a=3 (nedlastet 18.03.2017). 

2.         Bang S. Rørt, rammet og rystet. Faglig vekst gjennom veiledning. 1. utg. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag; 2003.

3.         Helsekompetansesenteret. Stø kurs. Tilgjengelig fra: http://kurs.helsekompetanse.no/traumebehandling/heia (nedlastet 16.02.2017).

4.         Figley Institute. Workbook. 2012. Tilgjengelig fra: http://www.figleyinstitute.com/documents/Workbook_AMEDD_SanAntonio_2012July20_RevAugust2013.pdf (nedlastet 25.03.2017).

5.         Figley CR. Compassion fatigue: coping with secondary stress disorder in those who treat the traumatized. Psychosocial stress series no. 23. New York: Routledge; 1995.

6.         Eriksen I, Sætre I. Ivaretagelse av hjelperen – forebygging og håndtering av sekundærtraumatisering. I: Helte U, Steinsvåg PØ, red. Barn som lever med vold. Oslo: Universitetsforlaget; 2011. s. 219–33.

7.         Senter for stress og traumepsykologi. Tilgjengelig fra: https://www.traumepsykologi.no/index.php/blogg/arkiv/35-kollegastotte.html (nedlastet 25.10.17).

8.         Hummelvoll JK, Helt – ikke stykkevis og delt. 7. utg. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2012.

 

9.         Kristoffersen JI. Hjelp til hjelpere: en gammel tanke – en ny trend? Senter for krisepsykologi. Tilgjengelig fra: https://www.krisepsyk.no/fagblogg/hjelp-til-hjelpere-en-gammel-tanke-en-ny-trend/ (nedlastet 08.04.2017).

10.       Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, RVTS sør. Handlekraft. Omsorgstretthet egenomsorg. Tilgjengelig fra: www.traumebevisst.no/program/romforalle/filer/omsorgstretthet_egenomsorg... (nedlastet 08.04.2017).

11.       Isdal P. Smittet av vold. Oslo: Fagbokforlaget; 2017.