Doktorgrad How do characteristics of context influence the work of facilitators when implementing a standardized education intervention targeting Nursing Home staff to reduce use of restraint in dementia care?

Doktoranten har sett på hvordan kunnskap kan bidra til reduksjon av tvangsbruk og psykofarma overfor personer med demens.

Bakgrunn: Avhandlingen er en del av en multimetodisk studie på 24 sykehjem på Vestlandet (MEDCED). Vi retestet en undervisningsintervensjon som hadde funnet at kunnskap om personsentrert omsorg og alternativ forståelse av aggresjon signifikant reduserte tvangsbruk og psykofarmaka overfor personer med demens på sykehjem.

Hensikt: Bruke implementeringsrammeverket PARIHS prospektivt for å studere forhold som fremmer og hemmer at sykehjemspersonalet omsetter kunnskapen til virksom praksis i sykehjemmene.

Metode: Deltakende aksjonsforskning med fire team av åtte veiledere i doble roller som fasilitatorer og medforskere. Data ble innhentet og samskapt i en kombinasjon av mulistegs fokusgrupper (4), strukturerte refleksjonsnotat informert av PARIHS (84) og kreativ hermeneutisk datasamskaping (10).

Resultat: Skiftende pleieutfordringer som måtte balanseres mot tilgjengelige kontekstuelle strukturer og ressurser påvirket implementeringsgraden. Jo større ubalanse, jo mindre sannsynlig var det at alternativ til tvang ble iverksatt. Alle sykehjemmene var kommunale. Likevel varierte størrelse, geografisk beliggenhet, bygningsmasse, organisering og ledelse, ansattes kompetanse og erfaring mye. Disse rammebetingelsene innvirket på ansattes vilje og mulighet til å anvende alternativ til tvang. Resultatene viser også at betingelsene fluktuerte internt på det samme sykehjemmet. 

Konklusjon: Leders tilrettelegging og aktive deltakelse i de ansattes læreprosesser påvirket resultatet. Samtidig fant vi at samhandlingsreformen har påført sykehjemmene et stort læringstrykk som lederne oftest måtte håndtere uten ekstra ressurser. Avhandlingen konkluderer derfor med at helsemyndighetenes satsing på kunnskapsimplementering, gjennom opprettelse av 21 fylkeskommunale utviklingssentre for sykehjem og hjemmetjenester og fem sentre for omsorgsforskning sammen med utdanningsinstitusjoner, utgjør en lovende og bærekraftig struktur for fremtidig samarbeid, innovasjon og kunnskapsutvikling.