fbpx Avansert helseturisme eller bærekraftig læring? Hopp til hovedinnhold

Avansert helseturisme eller bærekraftig læring?

HJEMMEBESØK: Oppfølging av familier er en viktig del av arbeidet i samråd med lokale helseinstitusjoner. Foto: Mia Andresen

Dette er en fagartikkel som er kvalitetssikret og godkjent av Sykepleiens fagredaktører.

Praksis i utlandet gir et innblikk i helsetjenesten i andre deler av verden, og bidrar til refleksjon knyttet til temaer som handler om kulturell kompetanse og mangfoldig perspektiv på sykepleie. 

NSF Student startet året med en reise til Tanga International Competance Center (TICC) i Tanzania. Målet med reisen var å følge sykepleierstudenter fra fem forskjellige utdanningsinstitusjoner den første uken, og bli kjent med deres forventninger til praksisperioden. I tillegg dro vi for å delta i møter med både med den lokale sykepleierorganisasjonen Tanzanian National Nurses’ Association (TANNA), ansatte i TICC, samt styremøte med investorene (blant annet NSF). Leder Mia Andresen og nestleder Silje Linnerud dro med åpent sinn og et kritisk blikk. Reisen førte til både konkrete ideer til forbedring, nye arenaer for samarbeid og inspirerende studentpolitiske tanker for fremtiden.

Hvordan sikre kvalitet

Hvert år reiser flere hundre studenter til utlandet som en del av studiet. På den ene siden kan man si at dette er utrolig spennende og inspirerende. Men man kan også være kritisk og sette spørsmålstegn ved læringsutbyttet og gjennomføringen. Som studentleder er jeg spesielt opptatt av kvalitet i praksis og læringsutbyttet studentene skal sitte igjen med etter endt utdanning. Jeg har stilt meg spørsmålet om studentene går glipp av viktig læring hvis de reiser utenlands, og hva kompetansen da erstattes med. Vi i NSF Student har generelt vært kritiske til praksis i utlandet. Vi har fått mange henvendelser fra studenter om studiesteders fraskrivelse av ansvar og lite relevant utbytte av oppholdet. Ønsker vi å sende studentene i en praksis som baserer seg på avansert helseturisme med lite oppfølging og lav sikkerhet? Dette er et viktig spørsmål utdanningsinstitusjonene må stille seg. Det handler om kvaliteten på praksis – uansett hvor praksisen befinner seg. Studenten utdannes for å møte en arbeidshverdag i Norge, og grunnlaget bygger på utdanningen. Alle praksisperiodene er derfor like viktige. For kan vi virkelig være sikre på at studentene lærer det de skal, vet vi at de følges opp, og ikke minst: Hvordan kan vi sikre kunnskap om kulturell kontekst, tolketjeneste og sikkerhetsaspektet?

Kan alt veies og måles?

Som studentleder mener jeg at praksis i utlandet gir et fantastisk innblikk i helsetjenesten i andre deler av verden, og bidrar til refleksjon knyttet til temaer som handler om kulturell kompetanse og mangfoldig perspektiv på sykepleie. Dette er positivt i seg selv og bidrar til å øke studentens virkelighetsoppfatning samt øke forståelsen av et globalt perspektiv på helse og bærekraftig utvikling. Denne formen for læringsutbytte er kanskje vanskelig å måle eller veie? Men svaret på hvordan en da skal sikre at dette skjer i trygge og strukturerte rammer, mener jeg avhenger av gode og forpliktende samarbeidsavtaler, forberedelsesstrategier, konkret oppfølging fra studiestedet, fastlagt opplegg for praksisperioden og klare mål for resultater. I tillegg er det viktig at studentene selv er med og engasjerer seg i innholdet av praksisperioden. Aktive studenter som evaluerer og gir tilbakemeldinger er en forutsetning for utvikling. NSF Student erfarer at studentene er de som selv vet best hvor skoen trykker. Vi må som studenter være med rundt bordet og delta i både forberedelser og evaluering av praksisperioder både i inn- og utland. Vi må være med på å finne frem til de gode eksemplene og formidle dem slik at andre kan utvikle modeller som fungerer i fremtiden.

En praksismodell

Et eksempel på en slik modell er TICC. Ruth Nesje har gjennom en årrekke arbeidet frem modellen slik den er i dag. Dette har hun gjort sammen med gode medhjelpere og investorer både lokalt i Tanzania og fra Norge. De jobber helt og holdent med sosiale mål, samt konkret arbeid mot FNs tusenårsmål og nasjonale mål innenfor Tanzania. Deres fokus er :“To empower communities, families, children, youth, and students trough connecting, combining, and creating in order to develop the civil society, health and welfare of the people in Tanga.” Innenfor dette fokuset blir studentene en naturlig bidragsyter, og ikke en såkalt avansert helseturist. Studenten selv bidrar med grunnleggende sykepleiekunnskaper, refleksjon og videreutvikling av helsetjenesten i både lokalsamfunnet, på helsestasjonen og i regionsykehuset. Innenfor programområdene er studentene eksempelvis med på å gjennomføre kampanjer om temaer som tannhelse, hygiene og brannskader. De er med både i utviklingen av kampanjene og implementeringsarbeidet i ettertid. Tannhelsekampanjen har nådd ut til over 50 000 barn i regionen, og dokumentasjon viser at det nå er betraktelig bedret tannhelse hos barna i denne aldersgruppen. Jeg mener at slikt konkret og lokalt forankret arbeid er en sentral læringsarena for studentene og bidrar til viktig kompetanse innen folkehelse og grunnleggende sykepleie.

I tillegg til disse kampanjene arbeider de med lavterskeltilbud innenfor psykisk helsearbeid på landsbygden. Hjemmebesøk og oppfølging er en viktig del av dette arbeidet i samråd med lokale helseinstitusjoner. Studentene er også med på å finne alternativer for å bedre økonomi og velferd, ettersom fattigdom kan være en trussel for opprettholdelse av god helse. Flere av familiene har gjennom disse innsatsområdene fått et forbedret liv med økt trygghet, noe som igjen påvirker helse og velvære. NSF sender solidaritetssykepleiere som en del av sitt bidrag. Disse arbeider også opp mot de samme innsatsområdene, samt at de bistår med veiledning av studentene sammen med lokale veiledere.

Veiledning er helt sentralt når en er i utlandet. Språk- og kulturforskjeller kan bidra til økt forvirring og misforståelser. Det er derfor sentralt at TICC har ansatte veiledere med faglig kompetanse. Alle snakker engelsk, og de har opptrening i tolking. Studentlederne var selv med på casebasert trening der studentene og veilederen trente på reelle pasientsituasjoner, med vekt på kommunikasjon og tolkens funksjon. Dette mener jeg er nok en utrolig viktig læringsarena som studentene har stor nytte av. Oppfølging av lokale veiledere kan derfor sies å være helt sentralt, men jeg vil også vektlegge oppfølgingen av veiledningen som skal skje fra utdanningsinstitusjonens side. Økt fokus på e-læring kan kanskje bidra til å utvikle systemer for hyppigere og mer effektiv oppfølging. Hvis det skal være tilstrekkelig grunnlag for vurdering av studenten, må lærer fra utdanningsinstitusjonen følge opp studenten jevnlig. Nasjonal rammeplan for sykepleierutdanning beskriver dette. Denne forventede jevnlige oppfølgingen kan by på utfordringer når læreren fysisk ikke er til stede. Kontakt over internett blir da ofte løsningen, med varierende hyppighet. Det er på høy tid at metoder utvikles for å sikre stødig vurdering av studenten underveis i og etter endt praksis. Variasjonen i hvordan utdanningsinstitusjonene velger å løse dette varier i stor grad per i dag.

«Hakuna matata»

Vi fulgte studentene helt fra flyplassen i Dar es Salaam og deltok sammen med dem den første uken i Tanga. Studentene gledet seg og hadde store forventninger til oppholdet. Vi deler forventningene med dem. Jeg ønsker å oppfordre dem til å lytte, lære og reflektere i møte med det som gir sykepleiekompetanse i en annen kontekst. Denne konteksten gir kanskje ikke alltid det samme utbyttet som hjemme, men det gir noe annet. Dette «noe annet» kan ikke alltid måles eller veies, men det må verdsettes som en del av kompetansen sykepleieren burde ha i en global verden.

NSF Student har også forventninger til at utdanningsinstitusjonene forbedrer og følger opp sine studenter. Samarbeidsavtaler med gjensidig forpliktelse er avgjørende for å oppnå en god læringsarena. Vi mener at studentene i større grad må inkluderes i forberedelsesarbeidet, samt aktivt delta i evaluering av praksisperioder. Beskrivelser av læringsutbyttet må benyttes i vurderingen av utenlandspraksis. Sikkerhet og oppfølging er avgjørende for ivaretakelse av studenter som finansieres på likt grunnlag som de som tar praksis i Norge. Hvis TICC kan gå foran som et godt eksempel og utdanningsinstitusjonene følger opp kan vi kanskje si at det hele er «Hakuna matata » (swahili for ingen bekymringer). Dessverre er det mange som sender studenter til det store utland, uten å ha tilstrekkelig kontroll på hva studenten gjør og hva studentene lærer. NSF Student oppfordrer derfor studentene og utdanningssituasjonene til å vurdere kvaliteten på praksis i utlandet og sammen lage planer for forbedring.

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel
OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.